Jeg hører den desperate stemmen hans i den andre enden av linja:
- Jeg har kjempet så lenge nå. Jeg orker ikke mer, jeg er sliten
- Det forstår jeg, du har lov til å være sliten
- Jeg har venta og venta på at det skal ordne seg, hele livet har jeg venta. Hvorfor skal jeg aldri få oppfylt drømmen min? Jeg ber jo ikke om så mye?
- Nei, du ber ikke om mye, du har fortjent noe bedre enn dette, du må ikke gi opp
- Jeg vet ikke om jeg orker dette, jeg tenker ofte på at det ikke er noe vits i å fortsette
- Hør her: Stoler du på meg? Tror du jeg bryr meg om deg?
- Ja
- Vil du si deg enig i at jeg ofte tenker fornuftige tanker?
- Ja
- Tror du meg når jeg sier at jeg vet hvordan det sorte kjennes ut når det setter seg på innsiden?
- Ja
- Kan du gjøre en liten ting for meg, men som betyr nesten alt?
- Ja
- Kan du være så snill å ikke tenke på morgendagen?
- Ja
- Kan du tenke at alt du skal konsentrere deg om er å komme deg gjennom denne dagen?
- Ja
- Kan du tenke at den vanten jeg holder i hånden nå, er din hånd?
- Ja
- Tror du meg når jeg sier at jeg aldri vil slippe den hånden?
- Ja
- Kan du love meg å aldri slippe min?
Klem og støtte. Jeg kjenner meg igjen
det ordner seg. alltid.
*servere nybakte hveteboller og kakao*
Jeg kjenner meg altfor godt igjen.
Klem.
(Anonym): Takk
emelie: Håper det, men av og til blir man redd.
Pitbull-Turid: Takk! Jeg har visst lagt fra meg matlysten ett eller annet sted, og skal jeg fortsatt holde meg unna barneavdelingen når jeg kjøper klær, så bør jeg ikke gå ned i vekt akkurat, så to boller og en kopp takk!
Virrvarr: Du er god, takk og klem tilbake
Hmm … trist og fin.
Hvordan dyrke håpet når livet aldri gir deg noe gratis? Ved å glemme dine håp for morgendagen? Nullstille deg, gjøre de enkle tingene, og la morgendagen komme av seg selv. Og nullstille deg neste morgen også, og neste … inntil du en dag finner ut at livet har gitt deg noe, et eller annet, som du ikke ventet, men som kom helt av seg selv.
Null er et fint ord, nesten det mest håpefulle av alle ord.
Jeg har en datter på 16 år. Jeg oppdaget via Internett at hun tenkte på å dø. Jeg kjente igjen ordene hennes. Jeg ropte på henne og sa: Dette har du skrevet. Nei sa hun. Jeg VET at du har skrevet det. Jeg var helt kald, egentlig livredd, men kald fordi jeg visste at nå måtte jeg være supersterk. Du skader deg selv…sa jeg. Nei svarte hun. Du skriver at du skader deg selv….Brett opp ermene. Nei. svarte hun. Se på meg svarte jeg sta….jeg VET at du har skrevet dette…..sånt skriver man ikke om man ikke mener det…sånt kan du ikke få en masse mennesker til å tro, hvis det ikke er sant. Motstrebende innrømmet hun at jeg hadde rett. Jeg fortsatte…..ok….da vet jeg det…nå vil jeg se armene. Jeg tok tak i armene hennes og dro genseren opp. Ett mylder av risp dekket underarmen. HOLD DEG ROLIG….sa jeg til meg selv. Jeg så på henne og sa bestemt. Når det er slik at du skader deg selv og ønsker og dø….da må du til legen! Vi dro dagen etter til legen til akutt time. Jeg sa til legen. Dette står om livet….hun må ha suicidal vurdering av eksperter NÅ med det samme. Aller helst bør hun legges inn. Vi seilte forbi alle køer. Hun gikk til vurdering sammen med meg hver dag i en uke. Så ble hun lagt inn. Så ble hun skrevet ut en uke senere…så ble hun innlagt to uker senere etter overdose med sovepiller. En sprø psykiater hadde skrevet ut 200!!!! Imovane til henne. Jeg hadde gjemt tablettene, men ikke godt nok. Ny innleggelse.
Datteren min lever ennå, men alle medisiner er fra nå av låst inne i ett skap med kodelås.
Jeg sa til henne: Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt til å holde deg i live. Etterpå sa jeg….så vidt jeg vet så er de fleste som har opplevd å forsøke sjeleglad for at de mislykkes. Jeg tror det er slik at det er ikke det å dø de fleste vil…de orker bare ikke ha det vondt…stemmer ikke det? Å ha det vondt det hører med til livet i perioder…..men det går over….når man har det vondt så tror man at det aldri skal gå over…når følelsen av fortvilelse er der…ønsk den velkommen….la den bare være….ta ett skritt til siden å se litt på det hele utenfra…..når din oppmerksomhet og din tilstedeværelse klarer å møte smerten så får du kontroll….når du ikke aksepterer smerten så får du dobbel lidelse….lidelsen tar fullstendig over….og når du mister kontroll hva skjer da? Da gjør man impulsive ting….som å sluke tabletter eller kutte seg……
Det går fremover nå…..hun har fått topp ekspertise…..senteret for selvmordsforskning har tatt henne inn i et pilotprosjekt.
Så nå er det å ta en dag av gangen…..jeg tenker til tross for at å være pårørende er vanvittig tøft….jeg har lært så mye….både om meg selv og henne. Jeg har ropt og skreket til leger og psykiatere….JEG ELSKER HENNE; JEG KAN IKKE LEVE UTEN HENNE; DERE VÅGER IKKE Å TØYSE NÅ; DETTE STÅR OM LIVET: HVORDAN I HULESTE KAN DU SI HUN IKKE ER SUICIDAL? DAGEN ETTER INTOXIE?….
Men de har rett….hun er ikke suicidal…hun har nå to forsøk bak seg….hver gang har hun sørget for at jeg er i nærheten….hun vil ha hjelp…..men som jeg sa….kan godt være du har rett….men det er en farlig lek….spiller ingen rolle hva hun egentlig vil….en liten feilberegning og hun er dø.
I begynnelsen saumfarte jeg rommet hennes etter tabletter og skarpe gjenstander. Til slutt gav jeg opp. Jeg sa til henne. Jeg vet du skader deg. Jeg har funnet knivene saksene og nålene….kan du ikke bare slutte? ( Vennlig stemme) Nei jeg kan ikke det er alt jeg har….det gir meg ro….jeg skjønner sa jeg…..og jo mer du løser problemene dine på den måten jo mer avhengig blir du…det er som rus….vet du sa jeg…..jeg kommer ikke til å fjerne knivene og saksene mer…..jeg kan ikke redde deg….selv om jeg ønsker…..den eneste som kan redde deg er deg selv….den eneste måten du kan slutte å kutte deg på er at du selv vil det…..så fra nå av lar jeg bare alt ligge. Hun så på meg. Tydelig lettet. Men sa jeg litt etterpå….men hvis du har lyst til å gi meg knivene og saksene og alt det andre du bruker….da tar jeg det gjerne imot…. Vi så på hverandre. Jeg kan ikke slutte ennå. OK svarte jeg.
Tøft er det, men etter dette så har vi nærmet oss hverandre på måter vi aldri har gjort tidligere. Hun smyger seg inntil meg for å ligge godt når hun ser på tv….noen ganger strekker hun føttene frem og ber om massasje. Hver gang jubler jeg innvendig.
Fy fan for ei historie!
Griner for deg, Multippel! Det der høres så vanvittig tøft ut! Det er sterkt av deg å vise en så tydelig respekt for hennes integritet, tross at du filleristes av angst for at det skal koste henne alt! Du er modig!
Fy fan!
(unnskyld, måtte banne litt til denne historien)
Thomas: Du har innsikt, og du har rett, man må gjør de enkle tingene, la morgendagen komme av seg selv, inntil det kommer en dag som gir noe, og da tør man kjenne på håpet igjen. Takk for den fine kommentaren.
Multippel: Det var en sterkt historie. Du har gjort det jeg prøver å få til på telefonen, du holder fast, og nekter å slippe. Det er egentlig det datteren din vil vite, igjen og igjen, at du aldri slipper tak, og at du ser henne, ser smerten og fortvilelsen. Det kan langt på vei være med på å holde henne i live. Du er tøff, og sikkert livredd. Jeg håper du har noen som støtter deg? Det er viktig at ikke du heller står alene i det.
Tomas: Takk! Det varmer. Jeg har måttet lære underveis. Sånt kan man liksom av seg selv. Enda må jeg lære. Det å få komme så nær min datter, fordi jeg selvsagt har måttet omskalfratere og omstille meg til noe som jeg overhode ikke hadde sett rekkevidden av før. Det er jo fint også da:-)
HvaHunSa: Jeg er jo flink til å handle:-) Når det er krise. Har sørget for hjelp til meg selv også.
Til tross for at livet av og til er vanvittig så blir jeg jo glad for det vakre som blomstrer ut av slike hendelser også.
Å Holde fast er viktig. Men måten man holder fast på…..der har jeg i dette tilfellet måttet gå en liten vei….jeg har måttet slippe taket….uten å vike på at jeg alltid er der.
I begynnelsen oppførte jeg meg som en løve mamma bestemt og autoritær. Det var nødvendig da. Men jeg hadde nok en idee om at hvis jeg bare var kjempesterk så kunne jeg røske det hele opp med roten selv. Sånn er det selvsagt ikke. Jeg har måttet innse at jeg ikke kan gjøre annet enn å gå ved siden av.
Syns forøvrig at teksten din var veldig fin hvahunsa. Det ble jo litt personlig for meg da:-) Derfor raste hele historien ut.
Takk til Multippel. Klart at du måtte la dette komme ut. Flott at du holder fast – slik HHS holdt fast i telefonen.
Hater selv slike situasjoner, er livredd. Har fått detaljerte beskrivelser av at slik og slik vil jeg gjøre, og jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke å være den som blir dumpet på ansvaret for en annens liv – livet til en som bor langt unna, en jeg ikke kan følge, passe på – og heller ikke orker å holde i de lange telefonsamtalene, gang på gang på gang.
Beundrer M og HHS.
jeg hadde aldri noen som sa de ville holde fast og aldri slippe.
men en dag sa jeg det til meg selv.
Martine: jeg måtte også si fra selv, men det var fordi jeg ikke stolte på noen. De fantes nok, men jeg kunne ikke se dem, og slett ikke stole på dem.
Finnes nok ingen enkle løsninger som alltid funker når folk står på kanten. Tøft er det, tungt kan det være for de nærmeste, og om venner, familie eller selvoppholdelsesdrift ikke klarer å hjelpe … da kan det ende i døden.
Og uansett hvor mye vi kan gjøre som venner eller familie, tror jeg selvoppholdelsesdriften til sist er den som avgjør. Om ikke folk har lyst til å leve, så må de i hvert fall ville leve, ville unngå døden. Jeg lurer på hva de gjør, de som jobber med suicidale, for å få denne driften frem i bevisstheten til pasientene igjen, slik at de ikke må henge seg eller skjære over pulsårene i kampen for å leve.
Hmm … noen tanker på sida, om DØDEN og livet:
Det som venter på oss alle er døden. Døden er så endelig at der finnes det ingen bevissthet, ingen evne til handling og ingen fornemmelse av liv. Døden er det store mørket vi ikke kjenner, det store ikke-livet vi alle ferdes mot.
Livet er den gaven vi har fått, fornemmelsen av å være et selv. Livet er en prosess som starter med unnfangelsen, slår ut i blomst med fødselen, og vokser seg stor og fargerik gjennom årene vi er tildelt. Livet er en underlig størrelse; det eneste vi kjenner og likevel noe ukjent for oss. Å leve er ikke en handling, det er en absolutt tilstand. Men det fantastiske er at vi kan delta i livsprosessen vår, styre den, og selv skape den lykken vi trenger. Og jo lykkeligere vi er, jo større er sjansen for at livet vårt varer til alderdommens høst. Det er merkelig, dette livet.
Tomas jeg har lyst til å svare deg litt, siden jeg vet litt om dette nå etter erfaring og fordi jeg går i terapi sammen med min datter en gang pr. uke.
Denne terapiformen heter dialektisk adferdsterpi. Påstanden bak denne terapien er at mennesker som kutter seg selv har større risiko enn andre til å begå selvmord. Dette er mennesker som reagerer fort følelsesmessig og kan svinge mye opp og ned. De kan bli helt overveldet av følelser, og alt blir kaos. De sier at grunnen til at de er emosjonelt sårbare er genetisk og videre at oppvekst spiller inn for hvor stort problem den genetiske sårbarheten blir.
Gruppe terapien handler om flere moduler. Det er endel meditasjonsøvelser som går på å kunne observere uten å DØMME, med bare la ting være. Det andre er øvelser i å regulere følelser og strategier for å holde ut. Det handler om å ikke gå over i svart/hvitt, men å være i det de kaller for “the wise mind” Det er en tilstand hvor man ikke bare er styrt av følelser men heller ikke bare styrt av fornuft. Det er en tilstand av totalt tilstedeværelse, både det som skjer inne i deg og det som skjer utenfor. For denne gruppen så går man fort over i svart/hvitt….dvs de agerer følelsesmessig, og blir styrt av dette selv. Så det å være i mellomtingen….at to ting kan være sant på en gang osv. det er noe vi øver oss på. Det er også endel teori som går på foreldre og ungdom og hvordan løse relasjonelle mellom menneskelige ting.
Det er uhyre strukturert. Og selv om vi alle mer eller mindre har gjort av oss selv det de snakker om, så er det nyttig å strukturere og bevisstgjøre oss på dette.
Tusen takk, HHS!! Har vært på begge sider av telefonrøret mange ganger. Huff, skulle ha sagt mye mer nå, men rekker ikke.. Det er så dumt at man så ofte ikke rekker det som er skikkelig viktig..
Takk igjen.
Victoria
Multippel: det høres smart ut, det dere gjør i terapien, dersom det virker. Antar at det gjør det, siden du skriver om det i positive termer.
“Å være i klokskapen” høres ut som en fin ting. Å få hjelp til å være der, må være veldig, veldig positivt. Vi strever vel alle etter å være der, i balansepunktet mellom følelser, fornuft og fantasi, der vi er i stand til å oppleve livet vårt med åpne øyne, glede oss over det og ta avgjørelser som gagner oss selv og våre nærmeste.
Lykke til videre!
Multippel: Jeg tror deg så gjerne, når du beskriver balansen mellom å holde tak, og å slippe, som vanskelig. Jeg er imponert over hvordan du takler det. Og veldig glad for å høre at du også har noen å gå til
Tonita: Du hverken har, eller skal ta ansvaret for andres liv, ganske enkelt fordi det ikke lar seg gjøre. Alt man kan gjøre, er å være tilgjengelig, og støttende. Og kanskje kan man snike inn en liten “kontrakt”, om at den andre ikke skal gjøre seg noe, slik jeg forsøkte i siste setning av samtalen.
Martine Votvik: Du er sterk. Håper situasjonen er annerledes for deg nå? Tipper det, for du virker så reflektert, sympatisk og smart. Sånne egenskaper tiltrekker andre mennesker.
Victoria: Det at du ikke har tid til lange kommentarer på nett, betyr antageligvis at du er tilstede for de rundt deg, og i eget liv. Det er det ingen grunn til å beklage
Eh … har du feillest meg på noen måte, HvaHunSa, eller er det jeg som misforstår den siste kommentaren din?
Har jeg sagt at jeg tar ansvaret for andres liv, eller at andre bør gjøre det? Tror ikke det … Men jeg tror det er mulig for venner/familie/terapeuter å gjøre en forskjell, og en liten forskjell kan bety mye i slike situasjoner.
Thomas: Hvilken kommentar tenker du på? Den eneste som har tatt opp det med å føle ubehaget ved å få dumpet ansvaret for andres liv i fanget, er Tonita…og det er henne jeg svarer.
Blingsa du på navnet kanskje?
Ups! Leste navnet feil, og skjønte ingenting! Unnskyld!
Er helt på linje med deg; ja, det man kan gjøre er å være tilgjengelig og støttende. Det er tøft nok, så jeg forstår Tonita.
De eneste som på noen måte, i kort tid, kan ta et slags ansvar for deg som person, er pleiepersonale som har det som sin heldøgns jobb å se etter deg … om du skulle være så “heldig” å bli lagt inn for en psykisk lidelse. Tror mange som har nådd bunnen opplever at det kan være en lettelse å bli tatt hånd om, fordi de da opplever å slippe ansvaret for et liv de ikke lenger har styring med.
Men all behandling handler om å gjøre deg i stand til å ta ansvar for ditt eget liv. Det finnes ingen annen vei ut av problemene.
Thomas: Det er jo lett å gå seg vill i bokstavene, det er så mange av dem
(Ellers en veldig klok kommentar du kommer med over her)
Jo, det er lett å rote. Apropos det: skriver navnet mitt med fem bokstaver, ikke seks.
Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas Tomas
Unnskyld, det skal aldri gjenta seg