Sveinung Sandberg, forsker ved UiB, har foretatt en større undersøkelse om maskulinitet og seksualitet. Kilden.no har snekret sammen en nyhetssak, og det er den jeg tar for meg her.
Kvinnen som aktiv
– Mennene i undersøkelsen beskriver seg selv som passive. De forholder seg aktivt til den feministiske kritikken av den pågående mannen og tar avstand fra ham, sier Sandberg.
En av informantene i undersøkelsen forteller: «Min første opplevelse med samleie var i forbindelse med at vi skulle på en hyttetur. Så ville hun kjøpe kondomer i tilfelle det skjedde noe, og da lå det på en måte i lufta at nå skulle det skje noe. Så da ble det til det».
Jeg kan ikke skjønne at denne lille anekdoten skal kunne fortelle oss hvem av disse to som tok initiativet til sex. Hvis denne gutten oppfattet jentas proaktive innkjøp av preventiver som et initiativ, så synes jeg terskelen for hva som er et initiativ er lovlig lav. Hva om hun forholdt seg passiv etter dette? Og det var gutten som tok neste skritt, som for eksempel å kysse henne, med litt aktiv fomling under klærne. Er det fremdeles jenta som tok initiativ? Fordi hun flere timer i forveien kjøpte kondomer? Det er en svakhet ved slike intervju, der den andre parten ikke kommer til orde. Jeg lurer på hva jenta ville sagt til denne fremstillingen av hennes ”initiativ”. Men det får vi ikke vite, for det var bare guttene som ble intervjuet, og ikke sexspartnerne deres. Det respondenten rapporterer her er altså hans tolkning av situasjonen, og må ikke forveksles med en objektiv sannhet.
Å kjøpe kondomer i en slik situasjon, trenger ikke nødvendigvis bety at man dermed planlegger at noe skal skje, akkurat som man ikke planlegger å miste det dyre kameraet sitt under en ferietur når man kjøper reiseforsikring.
Undersøkelsen viser at det ofte er kvinnen som tar initiativ eller åpner for sex. Det gjelder både når informantene er i tenårene og i begynnelsen av tyveårene.
– Flere menn enn kvinner oppgir å ha sex på bakgrunn av at partneren ønsker det, sier Sandberg.
– Det henger sammen med en tradisjonell forventning om mannens lyst kombinert med fokus på prestasjon.
Blandingen av den nye praksisen med aktive kvinner og tradisjonelle oppfatninger om mannens lyst, kan virke problematisk.
– Kvinnene i undersøkelsen snakker mye om at de tar initiativet, er aktive og på hugget. Samtidig er nederlaget stort dersom de blir avvist. Kvinner har i denne situasjonen ikke samme mulighet til å forklare avvisningen med tradisjonelle ideer om kjønnsforskjeller som menn har, sier Sandberg.
– Mennene i undersøkelsen fokuserer på at de ikke ønsker å presse kvinnen til å ha sex, fortsetter han.
Det å være for pågående blir sett som en risiko i møte med kvinner de er interessert i. Sandberg påpeker at adferden kan være strategisk. De kvinnene mennene i utvalget møter blir ikke sjarmert av krevende, pågående og sexsultne menn, og det oppfatter mennene.
Ok. Her blir det gjort et stort poeng ut av at de stereotypiske fremstillingene av en seksuelt pågående mann er en myte. Angivelig. I det minste har han lært å moderere seg de senere årene. Muligens er dette et resultat av strategi. Lengre opp her kan vi lese følgende setning; ”Flere menn enn kvinner oppgir å ha sex på bakgrunn av at partneren ønsker det, sier Sandberg.”
Så nå lurer jeg på hvordan forskerne vil jeg skal tolke dette utsagnet. At mennene er passive mottagere av sexinnvitasjoner, og dermed ender opp med å ha sex uten selv å ha lyst, eller at mannen skjønner at begge må ha lyst for at det skal bli noe? Eller prøver de å si at menn har sjeldnere lyst på sex enn kvinner? Jeg føler meg forvirret, jeg innrømmer det gjerne.
Informantene ser kvinnens orgasme som sitt ansvar. En oppga at han leste blader med artikler som «Lær alt om klitoris», og at han studerte mannens rolle under oralsex på pornofilmer for å bli en bedre elsker. At mannen oppnår en god orgasme blir derimot sjelden sett som kvinnens ansvar. Mennene formulerte ikke slike forventninger selv, og kvinnene gav heller ikke uttrykk for å føle et slikt ansvar.
Prestasjon i fokus
– Vi fant et gjennomført mønster som gikk ut på at mennene var opptatt av å skape kvinnens orgasme. De definerte et godt seksualliv med utgangspunkt i partnerens opplevelse, sier Sandberg.
– Jeg tror funnene viser til en generell tendens. Likevel heller nok utvalget mot det politisk korrekte.
Sandberg ser fokuset på prestasjoner hovedsakelig som positivt.
– Å ønske å prestere handler ikke nødvendigvis om sårbarhet, sier han.
– Økt fokusering på kvinnelig seksualitet er positivt siden den tradisjonelt har vært undertrykt.
Samtidig får mennene en følelse av prestasjon. Slik er det en vinn-vinn-situasjon.
Han legger til at en kan spore en dobbelthet med hensyn til fokuset på prestasjoner.
– En i undersøkelsen fortalte at han var heterofil, men oppsøkte homofile miljøer for å slippe prestasjonskravet. Da kunne han gå inn på utestedet London i Oslo med innstillingen at nå skal de vise meg noe, forteller Sandberg
– Dersom vi skal være negative, kan vi si at mennene i undersøkelsen glemmer sin egen nytelse. De hadde et rikt språk for å snakke om kvinners orgasme, og kunne gi en lang, teknisk, vitenskapelig framstilling av den. Sin egen orgasme manglet de et språk for.
Informantene oppga å ha en rekke forskjellige typer orgasmer. De kunne også oppleve å få «grunne» utløsninger som de ikke knytter til begrepet orgasme. I informantenes fortellinger var det slående at denne variasjonsbredden ble nedtonet eller underordnet samspillet med kvinnen.
– For meg er det ikke noe problem å komme likevel, sa de typisk, forteller Sandberg.
Triste sjømannsbruder – herlige dildoer
Sandberg mener at en ofte finner et negativt syn på mannlig seksualitet i filmer og media generelt.
Det er trist at menns seksualitet fremstilles på en negativ måte. Kan dette skyldes følgende fenomener tro?
1. Menn topper statistikken over seksualisert vold.
2. Menn er storforbrukere av pornografi, og bidrar dermed til en objektifisering av kvinnen.
3. Over 13% av alle norske menn kjøper sex.
Og forresten; om disse informantene henter sin seksuelle kompetanse fra pornofilmer, så er det kanskje ikke så rart at det går med en del tid og energi under selve seksualakten før en kvinne får orgasme. Det burde være viden kjent at porno ikke er en fasit på kvinners seksualitet. Porno er i all hovedsak en fremstilling av menns seksualitet.
– Kvinnens seksualitet sees her som noe fantastisk og nydelig, mens mannen framstilles som om han bare vil knulle.
Han trekker frem oppfatninger om sexleketøy som et illustrerende eksempel på forskjeller mellom synet på kvinnelig og mannlig seksualitet.
– Hvis du kommer hjem til en mann og han har en sjømannsbrud, er det noe ensomt, trist, politisk ukorrekt og kaldt over det, sier han.
– At en dame har en dildo oppleves gjerne som friskt, herlig og frigjort. Sexleketøy for kvinner har blitt sett som positivt innen den feministiske kritikken av en undertrykt kvinnelig seksualitet. Det har blitt framhevet at kvinner skal bli kjent med seg selv, mens det ikke har vært noen tilsvarende tanke med hensyn til mannen.
– Eh. Og når ble mannens utstrakte bruk av porno irrelevant i en undersøkelse om bruken av sexleketøy? Eller er ikke porno regnet som et remedie for å stimulere seksualakten lengre? Dette må noen gjerne forklare meg.
–
Mads Larsen dog, synes dette er strålende forskning, om enn litt seint ute. På Facebookprofilen hans lenker han til artikkelen, med følgende kommentar;
”Hyggelig at stort sett alle sexforskere nå sier det samme som jeg sa for fire år siden. Om fem år legger de nok fram resultatene jeg allerede viser i Lesbisk nigger. Jeg vet – av og og til er jeg herlig selvgod og arrogant 
”
Mest av alt synes jeg denne artikkelen vitner om en undersøkelse som i sitt forsøk på å avdekke diskrepansen mellom myter og virkelighet, ikke kan brukes slik den nå fremstilles, fordi den ble tolket av forskere som ikke klarte å se forbi sine egne fordommer og stereotypiske bilder av kjønnsmarkedet, samt at jeg har et bestemt inntrykk av at de overser en del informasjon som kunne gitt et mer nyansert bilde av både kontekst og sammenheng.
Det er et problem, at respondentenes egne tolkninger av en situasjon brukes i forskning der utsagnene på nytt er gjenstand for forskernes tolkning. Det vi leser her er altså en tolkning av en tolkning. Og det bør allmennheten være klar over. Men for all del, det kan jo være at det er særdeles dårlig journalistikk vi er vitne til, og ikke en håpløs forskningsprosess. Hva som er verst av de to overlater jeg til leseren å bedømme.
