Når et barns blottede kjønnsorgan blir kunst

I en interessant post borte hos Mihoe, ble jeg i dag minnet på noe jeg har forsøkt å fortrenge siden den gangen jeg opplevde det: Synet av et voldtatt barn. En ni år gammel jente. Jeg kan skylde meg selv som oppsøkte dette bildet, men jeg visste ikke bedre den gangen, og i dag angrer jeg. Den gangen taklet jeg det, i dag er jeg ikke lenger så distansert, innlevelsesevnen er en helt annen.

Jeg hadde en gang i tiden en jobb i Justisdepartementets avdeling for kriminalomsorg. I den avdelingen finnes et arkiv over alle domfelte i Norge som sitter i fengsel. Støtt og stadig, ja hver eneste dag faktisk, så kom det inn saker fra politikamrene rundt om i det ganske land. De sakene inneholdt alt av bevismateriale som eksisterte på papir, deriblant åstedsbilder. Jeg har sett bilder av mange døde folk. Folk med ansiktene blåst bort av et hagleskudd på nært hold, eller kvinner som er stukket i hjel av sjalu eksmenn. Det er mye blod, fra gulv til tak, om man gjør det riktig, altså treffer en av de store arteriene, for så å trekke ut kniven.

Det var også bilder av barn. Enten i form av barneporno, eller bilder tatt av politiet for å dokumentere skader. Jeg har sett barneporno. Det er kvalmt. Det er hjerterått. Det er sjokkerende. Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av den absolutte vemmelse. Jeg har sett bilder av en voldtatt niåring. Bilder av blod på et laken. En politirapport som beskrev en voksen manns blodige penis. Jeg kommer aldri til å glemme det. I natt kommer jeg til å sove dårlig. I morgen kommer jeg til å kjenne et svakt ubehag i kroppen når jeg sitter på forelesning og skal lytte til en professor i psykologi som snakker om barns naturlige utviklingsforløp. Jeg kommer på et visst tidspunkt til å kjenne på en lyst til å grine, fordi jeg bedre enn noen gang forstår hva en voldtekt kan gjøre med en niåring.

Når jeg ser på bildene i Mihoes blogg, kan jeg ikke fri meg fra å lure på hva et misbrukt barn ville tenkt. Noen har laget kunst som grenser så nært opptil barnepornografi det går an å komme. Noen har laget kunst som ser ut som barneporno. Noen har laget et bilde der motivet er en jentes utbrettede kjønnsorgan. Noen har ikke tatt hensyn til barnet. Noen synes kunst er veldig viktig. De fleste kan ikke engang definere begrepet.

Jeg er i tvil om kommentarfeltet skal holdes åpent, men inntil videre stenger jeg det ikke. Imidlertid vil jeg gjerne at folk demper seg, hvis de skulle føle seg veldig opprørte, hvilket jeg jo kan forstå, men jeg orker ikke Caps Lock-kommentarer, eller uttrykt hat mot pedofile. Da stenger jeg kommentarfeltet.

Pensjonert

Foto og copyright: bloggeier

Beskyttet: Jeg, en skikkelig BJØLSENBITCH

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Passord:

Gerhard Heibergs skinnhellighet

 

Kinas brudd på menneskerettighetene er verdenskjent. Alle husker vel episoden på den Himmelske Freds Plass i 1989, der myndighetene sendte tanks mot studentene. Massakren som fulgte i etterkant var brutal, og protestene haglet fra alle verdenshjørner. Fire år senere gikk Norge offisielt i dialog med kommunistregimet. I år sender vi noen av våre aller beste idrettsmenn ned for å leke litt. Er det en del av den nødvendige dialogen?

Anne Grosvold stiller Heiberg det betimelige spørsmålet: Var det en feil å la kineserne arrangere OL i 2008?

Gerhard Heiberg svarer nei. Nei, fordi vi nå ”kan snakke med kineserne om alt mulig vi ikke kunne snakke med dem om før”, ”de har åpnet seg på en helt annen måte enn tidligere”, ”og hadde de ikke fått OL, ville de vært tilbake der de var tidligere”, og ”det har skjedd en veldig utvikling i landet”.

Tildelingen av OL har ført til økt sensur, nye dødskamre, og tusenvis av folk som har mistet hjemmene sine. Er det den utviklingen Heiberg tenker på?

Grosvold påpeker så at myndightene er kjent for å bruke idrettsarenaer som henrettelsesplasser. Er det noe vi kan leve med?

Heiberg: ”Henrettelser kan ikke vi gjøre noe med, det er ikke vårt bord, men, vi skal ikke ha blod på idrettsarenaene, så dere stopper øyeblikkelig med henrettelser på det som har med idrett å gjøre, og det har de respektert”.

Er han virkelig så naiv, eller gjør han seg dummere enn han er? De kinesiske myndighetene er kjent for å lyve. Menneskerettighetsbrudd er ikke kommunistregimets yndlingstema. En forutsetning for at Kina ble tildelt OL-arrangementet for 2008, var at de sørget for en forbedring av menneskerettighetssituasjonen. Den avtalen har de beviselig brutt.

At Heiberg henviser henrettingen av kinesiske borgere til utsiden av idrettsstadionene, istedenfor på innsiden, forandrer ikke situasjonen en millimeter for de som lever i dette diktaturet til daglig, men så er det jo åpenbart ikke disse Heiberg ønsker å ta hensyn til. Derimot har Heiberg sørget for at våre norske idrettsutøvere ikke får blod på skosålene, så da er han vel i mål med sin dialog.

Hvordan fører man dialog med et diktatur, egentlig?

Foto: Kinesike soldater (Wikimedia Commons)

Min gode venn Torstein er med i MGP, han synger så vakkert om håp!

Torstein Sødal er mannen som bare ved å stå stille og synge i raggsokkelesten fikk meg til å kaste alt jeg hadde i hendene, og reise ned til Moldova for å jobbe frivillig som dokumentarfotograf. I kveld deltar han i MGP med en sang Christian Ingebrigtsen og Eivind Rølles har skrevet.

Torstein har brukt måneder og år av sitt liv for å hjelpe barnehjemsbarna i Moldova. Til tross for tilbudet om platekontrakt, valgte Torstein å heller vokse som artist ved å gjøre noe som ikke bare utviklet ham som sanger, men også som medmenneske. Han har nedlagt utallige timer med arbeid for å glede de fattigste av de fattige, og jeg anser meg som privilegert fordi jeg har kunnet følge deler av dette arbeidet på nært hold. Det å få se et annet menneske gå så intenst inn i arbeidet for å gi andre håp, er intet mindre enn et skue i hverdagsmirakelmakeri.

Torsteins budskap er håp. Uten håpet har vi ingenting. For mange er håpet det siste de har igjen, etter at alt annet er tatt ifra dem. Håp kan gi kraft til endringer, til vekst og utvikling. Håp er gratis. Torstein har forstått dette, og i kveld vil han gjerne formidle budskapet  til deg også, så slå på TV’en, og stem stem stem!

Slik stemmer du på nummer 5, Eastern Wind:

NRK1 fredag 25. januar kl 19.55 Melodi Grand Prix

Telefon: 829 49 001-006 (låt nummer en, to, tre, osv.) Du stemmer selvsagt på nummer 5!
SMS: Send nummer på låt til 26600. Ingen kodeord.
Det koster 5 kr pr stemme, både telefon- og SMS-stemmer

Så stem stem stem, stem på min gode venn!

Foto og copyright: bloggeier.

Åh Åh Åh, jeg er begeistret!

Snakker om. Det er ikke mange dagene siden jeg skrev en post om hvor viktig det er med lærere som har formidlingsevne. Vel. I går var jeg på min første forelesning i Motivasjon og Læring, pedagogisk psykologi. Jeg satt som fjetret i nesten fem timer. Foreleseren er helt fantastisk!

Dette er en stor pedagog. En selvfølge, tenker du sikkert, med tanke på temaet. En som skal lære bort læringsteorier, burde jo være i stand til å sette dem ut i praksis. Høhø, jeg har hatt forelesninger av pedagoger før, og det er langt mellom liv og lære i den leiren der ja, det kan jeg love dere.

Imidlertid skulle denne professoren sette meg på en aldri så liten prøve. Er det noe jeg ikke kan fordra, så er det teoretisk oppgaveløsning på sparket, særlig der man skal oute resultatet sitt for de andre etterpå. Jeg har deltatt på noen slike teambuldings-prosesser før, der oppgavene var av praktisk art, som hvordan sette sammen et legohus når fem deltagere skal bytte på å sette på en kloss, uten å kommunisere underveis, Stig og Stein kjører sånne. De er morsomme. Slike oppgaveløsninger er rene leken.

Men dette var ikke en praktisk en. Dette var en huskeoppgave. En huskeoppgave. Altså pugg på kort tid under press. Bæsj. Jeg er elendig på slikt, fordi jeg stresser meg opp. Og fordi jeg har overbevist meg selv om at jeg har dårlig hukommelse. Men før han ga oss oppgaven, så fikk han hele salen til å holde pusten mens de satt med begge hendene i været (ikke spør), og så slapp han spørsmålet: Hvor mange stemte på Senterpartiet ved siste stortingsvalg? Hoho! Vi lo godt.

Så kom oppgaven. Vi skulle pugge en modell for psykiske læringsprosesser. Den hadde en fastsatt struktur på 19 komponenter, og vi fikk ca tre minutter på oss. Etter de tre minuttene, skulle vi gjengi modellen. Mens jeg ennå hadde latteren i magen, og før jeg rakk å bli stressa, så pugget jeg modellen, og gjenga den med kun 1 feil! Jeg altså! Jippiii! Så mye kan det altså bety for de kognitive evnene, og særlig hukommelsen, at man er avslappet når man skal prestere.

Jeg må se og få gjort noe med den eksamensangsten min. Noen som kjenner en morsom og god terapeut?

Beskyttet: Herregud, Frognerfolk er som andre folk!

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Passord:

Lommemannens identitet skal ikke publiseres her

I diverse blogger rundtom publiserers navnet over en lav sko, både i poster og kommentarfelter. For å unngå at noen legger igjen en kommentar med den siktedes identitet, har jeg på full moderering. Cache er som kjent stadig innom, og jeg vil ikke risikere å bli en av de bloggene som har foreviget lommemannens navn.

En vanlig dag i presserommet

Ding ding!

Ordstyrer Helge Øgrim: (Kremter) Advokat Staff skal nå tale, og alle tilhørere bes sette seg på sine hender, og i tillegg lukke munnen. Husk: ytringsfriheten gjelder ikke for alle, særlig ikke for de indignerte, og ingen skal være kritiske.

Først skal Staff anføre at saken er kraftig overdimensjonert, herunder oralsex påtvunget barn. Staff, værsågod:

”Disse vil ikke ha tatt skade av det”.

Ordstyrer: Takk, herr Staff. Vi synes imidlertid det fremdeles er altfor mange fordommer mot seksuelle overgrep der ute, kunne du tenke deg å være en motvekt til samfunnets unisone fordømmelse av overgrep? Pressen har dessuten et ansvar for balansert informasjon, så spytt ut!

“Det er ikke slikt gutter reagerer på, men det blir det når politiet gjør det til verdens verste forbrytelser”

Ordstyrer: Dette var over all forventning, Staff! Her fikk vi sannelig plassert skyld også!

(Mens de andre noterer så blekket spruter, reiser representanten for den imaginære avisen Utopia seg)

Utopia: Vi vil ikke trykke uttalelsene!

Ordstyrer: Hva behager? Det er sensur! Dere må gjengi Staffs uttalelser!

Utopia: Men det er jo publiseringstvang? Er ikke pressen fri lengre?

Ordstyrer: Hysj! Hvis ikke Staffs uttalelser blir smurt utover dagspressen med fete krigstyper, så kan det hende at de med avvikende synspunkter på overgrep ikke tør å si noe. Det gjelder særlig forskere.

(En samlet pressesal mumler) Forskere? Hvem er det?

Har advokat Staff fullstendig mistet sin dømmekraft?

Lommemannen er endelig tatt. Mannen som angivelig skal ha forgrepet seg på et stort antall gutter sitter nå i arrest. Overgrepene skal ha vært ”meget grove” i følge Kripos. I følge Staff, Lommemannens advokat, er overgrepene beskjedne greier”. Staff mener at det er politiet som hauser opp saken, og at guttene ikke ville tatt skade av det om det ikke var for politiets ”hardkjør”. Det er altså politiet som er skyld i at guttene lider.

Det er ikke godt å vite hvor Staff henter sin kunnskap om følgene av seksuelle overgrep, men at det ikke er fra fagpersoner eller faglitteratur er sikkert. Da er det mer sannsynlig at han gjør sine vurderinger ut ifra personlige opplevelser. Staff hadde sex med en voksen mann allerede som tolvåring, og insisterer på at han ikke har tatt skade av det. Så får vi bare tro ham på det. Men at det ikke er nok til å generalisere på vegne av alle andre ofre, det tror jeg alle forstår. Alle, unntatt Staff.

I Dagbladet får staff følgende spørsmål:

- Mener du at oralsex mellom mindreårige gutter og eldre ukjente menn generelt ikke kan medføre traumer eller skader?

Han svarer slik:

- Det er ikke slikt gutter reagerer på, men det blir det når politiet gjør det til verdens verste forbrytelser.

Staff benekter ikke at handlingene har funnet sted, det han benekter er at barna har tatt skade av dem. Da lurer jeg på hva Staff tenker om det at seksuelle overgrep rammes av straffelovgivningen? Er det bare noe noen har funnet på en gang i tiden, at seksuelle overgrep skader offeret? Det er egentlig en tullelov som burde vært fjernet?

Videre beskriver Staff politiets metoder i bevisinnhentingen som ” et horribelt moralsk overfall mot et menneske”, det er altså veldig synd på Lommemannen. Etterforskerne har benyttet seg av helt regulære og lovlige metoder, men dette er altså i Staffs øyne et overgrep. Snakk om å snu saken fullstendig på hodet.

Er dette god advokatskikk? Kan en advokat med god tro tråkke på overgrepsutsatte barn på denne måten?