Jeg avviker fra mine prinsipper og poster et bilde av meg selv

Vi lever i en visuell verden der vårt utseende har fått uforholdsmessig stor plass. Selv om jeg er over middels opptatt av fotografering, så klarer jeg altså ikke å venne meg til alt dette fokuset som har blitt våre kropper til del. Jeg vil egentlig ikke heller. Kroppstyranniet har ingen nytteverdi, og skaper langt flere problemer enn gleder. Det tipper jeg de fleste er enige i.

Samtidig så vedkjenner jeg at utseendet ikke er irrelevant i mange sammenhenger, særlig når vi snakker om partnervalg. Den som sier at utseendet ikke betyr noe, lyver nok litt. Det er klart det betyr noe. Det vi imidlertid skal huske på, er at smaken er delt, og at det er vi selv som må definere hva som er pent, og hva som ikke er det. Overlater du den jobben til mediene og markedskreftene som rår der, har du hoppet på en karusell som en dag slenger deg av brått og brutalt. Virkeligheten er ikke som på tv og i reklamen, der alt og alle retusjeres inntil det latterlige. De som ikke kjenner til mulighetene i bilderedigeringsprogrammene skulle bare visst.

Selv så har jeg hatt kjærester i alle variasjoner. Alt fra smellvakre til nærmest anonyme av utseende. Jeg må tilstå at smellvakkert kjeder meg, og at jeg ser rett forbi modellpene gutter. Myten om at disse får lettere tilgang til damer kan jeg dermed avkrefte. Pene menn må jobbe dobbelt så hardt. Sånn er det her i gården, i det minste.

Årsaken til at jeg sånn ut av det blå plutselig poster et bilde av meg selv, har å gjøre med en mailutveksling tidligere i kveld. Der kom det frem at mitt utseende i stor grad er overlatt til fantasien, jeg har jo bare halve bilder, eller mindre, synlig på webben. Det har blitt spekulert i om jeg kanskje har et brannskadd ansikt, eller kan det være mulig at jeg har Picassosymetri?

Siden jeg er singel, som mange nok har fått med seg, så innså jeg plutselig at slike myter kan være svært skadelig for mine sjanser til å bli bedt på date noen gang igjen, og siden jeg heller ikke har en profil på et av disse sjekkestedene lengre, så er altså dette desidert den største arenaen jeg eksponerer meg på, så derfor dette bildet. For å avkrefte disse grusomme mytene om mitt brannskadde ansikt.

Jeg må advare mot ekstremt kort hår. Det er vesentlig lengre nå, og med naturlige krøller. Fargen er derimot min naturlige. Jeg bruker ikke linser. Det spørsmålet får jeg stadig, fordi fargen på øynene er litt spesiell. Metallisk, eller noe i den retning. Videre kan jeg avsløre at jeg absolutt ikke kan fordra å bli tatt bilder av, og at jeg følgelig gjør alle mulige krumspring for å slippe, så derfor poster jeg dette bildet, som er tatt under turen til Sør-Afrika i 2003. Det eksister svært få bilder av meg som er tatt de senere årene, og jeg har dem ikke selv. De ligger heller ikke i et album på Facebook, heldigvis. Svært få av mine nærmeste venner har nemlig konto der.

Da håper jeg ikke verken jeg selv, eller noen av leserne mine kaster opp av all denne selvsentreringen. Og at kanskje en kjekkas (hjerne & holdning) snart byr meg opp til dans. Og helst før jeg er overmoden som en vassen fersken.