Materiell bulimi – den nye folkesykdommen

”Må ha det, bare må ha det!”. Ja visst må du ha det. Ikke fordi du egentlig trenger det, ikke fordi det er nødvendig, men fordi du har lyst. Fordi ingenting stopper deg. Men aller mest fordi du har sluttet å tenke selv.

Julefeiring. Smak på ordet. Hva inneholder det egentlig? Det handler om tradisjoner, sier de fleste. Det er familie, barn, god mat og gaver. For noen er det Jesus og høytid i tillegg. For handelsstanden betyr det en omsetning på rundt 44,4 milliarder kroner i desember i år. Det utgjør noe slikt som 9477 kroner per hode. Omsetningsveksten har steget med 8,4 prosent sammenlignet med desember i fjor. Og sånn går nu åran.

Til sammenligning ga vi 230 millioner kroner til Årets TV-aksjon, det er også rekord. En litt flau rekord kanskje, når vi vet at bare noen få måneder senere ga vi 58 ganger mer til julehandel.

Satte du fråtseriet i halsen nå sa du? Ingen fare, det finnes en kur: Kast opp, og fortsett som før. Det er jo det vi gjør hvert eneste år allikevel. For å få plass til alt dette nye vi stadig bare må ha, så kaster vi noe gammelt. I 2006 kvittet vi oss med 1,9 millioner tonn husholdningsavfall. Begrepet ”å gi noe tilbake” har fått sin kapitalistiske tvilling.

I Aftenposten den 28. desember kunne vi alle lese om familien Ulvang, som hadde blitt frastjålet alle julegavene sine. Småbarnsmoren Christina anslår gavenes verdi til rundt 30.000 kroner. Her burde jeg sikkert vært både indignert og medfølende på familiens vegne, og ikke minst på vegne av lille Daniel på tre og et halvt år, som måtte si brutalt farvel til sin favorittjulegave. Den er ikke engang å få kjøpt i landet. Men jeg klarer ikke. Alt jeg greier her jeg sitter, er å kjenne på en vag vemmelse, et ubehag over å vite at en tilsynelatende normal familie på fire mottar gaver for 30 tusen kroner i løpet av en enkelt ettermiddag. Fordi det er tradisjon. Og nå er de altså stjålet. Kanskje ikke engang av noen som trenger dem mer. For hvem trenger vel ”Cranky the Crane”, kranen fra barne-TV-serien “Thomas og vennene hans”? Sånn egentlig.

Tro det eller ei, men det finnes et hav av normer for gavekjøp. En norm sier at jo nærmere et menneske står i relasjon til deg, jo dyrere gave kjøper du. Gjengjeldelsesnormen sier at vi skal gi tilbake like dyre gaver, som de vi mottar. Kanskje til og med ørlite dyrere, for å være på den sikre siden? Vi praktiserer disse normene, men tenker vi over dem? Hva lærer vi barna våre av verdier ved å demonstrere slike hodeløse handlinger? Jo, vi lærer dem at gaver, det å vise omtanke for andre, det handler om penger, og hvor mye vi er villige til å gi. Du kan preike alternative verdier så mye du bare orker, men idet du hiver deg på karusellen og lar kredittkortet gå så varmt at det lukter svidd plast til langt over nyttår, da visker du bort ordene dine like effektivt som en våt svamp på en krittavle.

Normene våre er ikke uangripelige. Normer handler om valg. Du velger å videreføre dem, eller du velger å bryte dem. I disse konkrete eksemplene er argumentene for å bryte med normene så overbevisende og gode, at det er vanskelig å se grunner til å videreføre dem. Hva velger du?

Så, hvordan føler du deg egentlig etter julefeiringen? Er du mett sier du? Bevis det, sier jeg. La det kommende året bli det året du handlet mindre forbruksvarer enn året før. Det er ingen skam å snu, du kan starte i dag. Godt nytt år!

Menn som slår, og kvinner som blir.

Det er visst fremdeles veldig mystisk dette, at kvinner som blir mishandlet av sine menn, ikke bråsnur og løper en annen vei sporenstreks. Og det er ikke så underlig kanskje, at det er vrient å forstå, vi mennesker er jo flinke ellers, til å unngå ubehag og smerte, så hvorfor slår ikke fornuftsmekanismen inn her også? Hvem vil vel frivillig la seg mishandle systematisk og over tid?

Den frie vilje. Det er en bred oppfatning i den vestlige verden om at vi mennesker har fri vilje. Det råder også en oppfatning som en følge av dette at vi har rett til, og krav på å få realisere vårt personlige potensial, forventninger om selvrealisering er vår tids nye mantra, og vi vil nødig ha innblanding fra de som mener vi ikke har valgt rett.  Det subjektive individets autonomi står sterkere enn noensinne. Det ligger ikke bare fordeler i dette. ”Nabokjerringa” til Gro har aldri vært så fraværende som nå. Anne Bitch kommer med en betimelig påminnelse om at også ”nabogubben” har et ansvar her. Men aller sterkest er nok oppfattningen om at med det frie valg følger det absolutte ansvar, og at ansvaret ligger hos individet selv. Da er det veldig lett for mange å trekke den konklusjonen om at den kvinnen som ikke går, ”har bedt om det selv”, og fortjener dermed ingen sympati. Slike holdninger kan være like skadelige for samfunnet som mishandlingen selv.

Det ligger mye psykologi bak forklaringsmodellene til at kvinner blir, og i Dagbladet kunne vi lese en filosofs betraktninger rundt spørsmålet vi alle gjerne skulle hatt svaret på. Selv om innlegget til Rune Vik-Hansen berører en rekke vesentlige punkter, så finner jeg filosoferingen hans litt ubehjelpelig, og kanskje også litt blindet for den innsikten som faktisk finnes om temaet. Jeg er enig i det jeg oppfatter som hovedbudskapet hans; mennesket er ikke bare kalkulert fornuft styrt av vilje. For i dette tilfellet er det noe mer, noe ubevisst, noe med følelser og frykt, og ett eller annet om at menn som slår er sterkere enn sin kvinne, fysisk.

Vi vet at en mann som regel ikke begynner å slå før enkelte momenter er etablert. Forut for volden så ligger det gjerne en forelskelse (eller i det minste et begjær), en dyp emosjonell investering og en god porsjon tillit. En tillit til at mannen som ble valgt er et godt menneske, med bare gode intensjoner. Dette er alle nødvendige elementer for å skape en romantisk og nær relasjon mellom en mann og en kvinne. Samtidig er det et ypperlig utgangspunkt for å starte en mishandling uten å risikere et umiddelbart brudd. Heldigvis har de fleste et menneskesyn som sier at det er mulig å forandre seg, og at alle kan gjøre feil av og til. Dette synet kommer også voldsutøveren til del.

Psykologisk forskning viser at det å endre holdning til et menneske man startet ut med å like, ja sågar elske, langt i fra er like enkelt som å skifte sokker. Og som regel er egenskapene man startet ut med å like, fremdeles der, mannen mishandler jo ikke hele tiden. Det er ikke bare de voldsutsatte kvinnene som rasjonaliserer bort negative karaktertrekk, og fremhever de positive, dette gjør vi alle sammen. Sannheten er at om vi ikke alle hadde små skylapper på, så ville vi inngått langt færre relasjoner til andre mennesker. Disse psykologiske skylappene ligger i oss, vi er alle utstyrt med dem.

Skammen som følger med det å bli mishandlet av sin partner er ofte en av grunnene til at man ikke søker hjelp. Stigmatiseringen som følger en slik avgjørelse kan være enorm. Vi ser hver dag uttrykk for holdninger som sier at kvinnene er svake, de har bedt om det, og de kan skylde seg selv som ikke valgte en ”snill” mann. Har i tillegg mishandlingen pågått over lang tid, noe som altfor ofte er tilfellet, så følger også skammen om at man ikke har brutt lenge før, og når vi vet at det ofte tar tid for en kvinne å erkjenne at forholdet er destruktivt, så er den onde sirkelen etablert, og terskelen for å søke hjelp kan synes uoverkommelig. Budskapet vi sender disse kvinnene må alltid være at hun er uten skyld.

Men mest av alt, vil jeg tippe at den viktigste grunnen til at en kvinne blir, er frykten for ytterligere sanksjoner, altså mer og voldsommere mishandling. Det absolutt verste en kvinne kan gjøre mot en partner som mishandler henne, er å forlate ham. Når så denne mannen truer kvinnen med fatal vold, vet hun veldig godt at gjemmestedene er få. Ikke en gang krisesentrene kan tilby 100 prosent beskyttesle fra menn som er villige til å drepe sine ofre. En opptelling gjort av VG viser at 72 kvinner er drept av sine menn siden årtusenskiftet

Det må gjerne filosoferes i det vide og det brede om hvorfor mishandlede kvinner ikke forlater sine menn. Det får i så fall gjøres for egen regning, i mellomtiden kan vi andre forsøke å forholde oss til realitetene, til kvinnenes historier, og til statistikkene som viser skremmende tall. Utvetydige tall. Menn dreper kvinner.

Bare ett ord – en bloggers store skrekk.

Dette memet er naturstridig, og jeg mistenker at det er designet av en sadist som hater bloggere. Noen som har mot til å tilstå ugjerningen? Bloggsadistamnesti gis kun i dag, fra og med i morgen er slemmingen fritt vilt.  (For det er vel ikke du som er synderen, Goodwill?)

Svar med bare ett ord.
Kan.
Bare.
Skrive.
ETT.
Ord.

1. Hvor er mobilen din? Veska
2. Skildre kjæresten din? ?
3. Håret ditt? Krøller
4. Moren din? Savnet
5. Faren din? Savnet
6. Hva er favorittingen din?  Laptopen
7. Hva drømte du om i natt? Kaos
8. Hva drikker du helst? Vann
9. Drømmebilen? SAABcabriolet
10. Hvilket rom er du i nå? Soverommet
11. Eksen din? Intelligent
12. Din største skrekk? Sykdom
13. Hva vil du være om ti år? Elsket
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Venner
15. Hva er du ikke? Rådløs
19. Det siste du gjorde? Kaffekjøp
20. Hva har du på deg? Hettegenser
22. Favorittboka di?  Garps
23. Det siste du spiste? Lefse
24. Livet ditt? Nomade
25. Humøret ditt? Swinging
26. Dine beste venner? Hjertemennesker
27. Hva tenker du på akkurat nå? Gårsdagen
28. Bilen din? HardRocx
29. Hva gjør du akkurat nå? Fyllesyk
30. Sommeren din? Våt!
31. Sivilstatus? Gah
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Tv?
33. Når lo du sist? Igår
34. Når gråt du sist? 1.juledag
35. Skole? Ferie!

Jeg gnir mine nysgjerrige hender sammen, og tagger Undreverset, Shoaib og Ørn

Når jeg blir stor

Jeg skal bli større enn deg. Du kan le nå, men en dag, skal jeg bli større en deg.
Da skal jeg vise deg hva som egentlig bor i meg, at jeg er mye mer enn dette.
Du kommer ikke til å le da.

En dag, da skal jeg vise dere noe.
Da skal dere få se at jeg ikke står alene. En dag skal dere få se meg i glansen.
Dere kommer til å trenge solbriller.

Når jeg blir stor, da husker jeg ikke dere lengre. Da har jeg ikke tid til å tenke tilbake, til å le av dere. Det kommer til å bli så fint.
Når jeg blir stor.

Reisebrev fra Dahab

I Beduinenes rike på Sinaihalvøya, nærmere bestemt i den gamle hippielandsbyen Dahab i Egypt, blir du som gjest alltid godt mottatt. Nomadefolket er kjent for sin gjestfrihet og for sin åpenhet mot vestlige kulturer. Som kvinne var jeg spent på hvordan jeg ville oppleve å være omgitt av muslimske menn i en avsidesliggende og langt fra moderne landsby. Dahab er milevis fra å være turistifisert og nedtråkket av charterfolket. Heldigvis. Ikke et kjøpesenter var i sikte.

 Les resten og se bildene her

Min x sender meg rett ned i varmen.

Jeg har ikke akkurat en feit lommebok for tiden. Som godt voksen fulltidsstudent er økonomien alltid et problem. Bokostnadene er horrible her i Oslo, med mindre man tar til takke med å leve hele sitt liv på 17 kvm i en studenthybel. 17 kvm. Hele ditt liv. Der skal du sove, dusje, lage mat, lese, ha besøk, venne deg til å leve med klaustrofobi, osv. osv. Jeg har vurdert det. Jeg fikk låne en nøkkel og satt på senga i det knøttlille rommet som skulle være både stue, kjøkken og soverom, og jeg kjente tårene presse på. Dette kommer ikke ikke til å gå.

Alternativt kan man jo finne seg et kollektiv selvsagt, der man knapt har noe privatliv, og må dele alt man har av personlige øyeblikk med fremmede folk. Soveromsdører av papp avslører i grunnen mye mer enn det man har behov for, og denne papp-plata blir det eneste man har for å begrense innsyn i den intime sfære.

Jeg er 37 år. Min livskvalitet avhenger av at jeg har et sted jeg kan kalle et hjem, og at jeg har en dør jeg kan låse for å stenge verden ute. Og det koster flesk. Studielånet er på 6300 kroner i ti av årets måneder, de to siste er man visst ikke student. Disse usle kronene er ikke nok til å leie en ettromsleilighet i Oslo. Så derfor har jeg valgt å dele en treroms med en kompis av min bror. Allikevel forsvinner omtrent hele studielånet til boutgifter, strøm, telefon og internett.

Så hvor tar man resten av pengene i fra? Til mat, forsikringer, toalettartikler, tannlege, brillekjøp, og kollektivtrafikk (studenter over 34 år får ikke studierabatt av Sporveien) og og. Det er mye mer man kan bruke penger til, men dette er vel det aller nødvendigste, det man ikke slipper unna.

Man må altså som student jobbe ved siden av studiene. I og for seg ingen revolusjonerende nyhet, sånn har det jo alltid vært, og folk har stort sett klart seg brillefint. I tillegg har vi jo all mulig omtanke fra universitetet, som virkelig legger seg i selen for å støtte studentene gjennom krevende og lange studier, gjerne. Jeg tenker spesielt på kvalitetsreformen. Hvilken reform! Den har som hovedmål å få fulltidsstudentene tilbake til lesesalene, slik at de følger normert tid. Det får nemlig universitetene penger for.

Jeg siterer Kunnskapsdepartementet:

”intensiteten på utdanningen skal økes”

Jommen. Det har de jaggu lykkes med. Nå er det ikke nok at man møter opp til eksamen lengre, for å kunne tuske til seg en grad eller to. Nå skal man gå på semninar, i tillegg til de ordinære forelesningsrekkene. Mange av disse seminarene har obligatorisk oppmøte. De fleste av disse seminarene ledes av studenter på høyere grads studier, og kvaliteten er mildt sagt varierende, det reneste lotteri. Jeg har vært på seminarer som suger sure sokker, og jeg har vært på seminarer som er gjennomførte til fingerspissene. Det er med andre ord ikke her reformen satser på kvalitet. Men så er det jo bare den enkelte student som eventuelt får lide, så da så.

Poenget mitt med alt dette, er at man fort kan havne i en situasjon der man er nødt til å følge tre eller fire forelesningsrekker i uka, med tilhørende seminarer. Ja, hvis man vil følge normert tid da. Og det vil man, både av økonomiske og andre grunner. I høst hadde jeg fire forelesningsrekker:

Personlighetspsykologi
Sosialpsykologi
Psykologiens historie
Generell psykologi

I tillegg kom da altså seminarene, tre i antall, og for å toppe det hele så hadde vi to timer fremvisning av sosialpsykologisk film i uka. Den resterende tiden skal du bruke til å lese en solid stabel med feite bøker på engelsk.

I helgene så slapper man av og treffer venner. Feil! I helgene så må man jobbe, og gjerne i lavtlønnede yrker som butikkansatt eller servitør eller et eller annet lite inspirerende. Greia er nemlig at som student, så er det ikke så lurt å ha en arbeidsgiver som er altfor krevende, rett og slett fordi man ikke er så fleksibel lengre med alle disse kravene fra universitetet. Lite fleksibilitet gir lite lønn, så enkelt er det.

Heldigvis har vi studenter ferie. Ja, sånn at vi kan jobbe ennå litt til. For i tillegg til å dekke månedlige utgifter til mat og buss og slikt, så har Statens lånekasse funnet ut at vi ikke er studenter i juni og juli, og selvsagt skal vi ikke ha utbetalt studielån i disse månedene. Disse pengene må man tjene inn i forkant, med mindre man har en husvert som ikke er så opptatt av penger og datoer da. Yeah, right! Man kan jo drømme. Som student har jeg egentlig aldri ferie. De periodene jeg ikke er bundet opp av intensive studier, må jeg nemlig bruke til å jobbe for å overleve. I min situasjon kan jeg ikke både koste på meg en ferie, samtidig som jeg har null inntekt i samme tidsrom. Så da har jeg ikke ferie.

De heldige studentene, det er de som har foreldre de kan ringe hjem til når pengebehovet blir stort. Kanskje er de så heldige, at foreldrene har råd til å kjøpe barna sine litt frihet til å lese på fulltid i periodene før eksamen. Og dette skal vi unne dem. Samtidig så har vi altså et utdanningssystem som forsterker effekten av sosial reproduksjon. Sosial reprodukjson er et fenomen de norske utdanningssystemene har forsøkt å motvirke i reform etter reform, i det ene tiltaket etter det andre. Sosial reproduksjon har ingen plass i et sosialdemokrati. Det later til at systemet motarbeider seg selv, all den tid politikerne vedtar slike idiotiske reformer som Kvalitetsreformen. Man kan bli apatisk samfunnsborger av mindre.

Fikk du dine fordommer om late og subbende evighetsstudenter fullstendig knust nå? Fint, for virkeligheten for veldig mange er slik jeg beskriver. Og denne virkeligheten, den setter nok dessverre sine spor i eksamensresultatene for mange. Det er kvaliteten sin det, tenker jeg.

Dette er ikke bare en ren sutrepost. For jeg har nemlig en flybillett i hånda. Den fikk jeg av min x i går. Han er som du kanskje skjønner for lengst ferdig med studiene sine, og har en godt betalt jobb i en internasjonal bank. Sånt kan man jo få luksusproblemer av: “skal, skal ikke gjøre bruk av denne tur-retur-billetten til Egypt…hm”

Skal ikke. “Jeg sender Heidi Helene istedenfor, det har hun fortjent!”. Så tenkt, så gjort. Jeg har verdens beste x. Så i morgen setter jeg meg på flyet til Dahab, og der skal jeg:

i dette vannhullet:

 

og jeg kommer til å se slik ut:

 

Fy søren som jeg gleder meg!

Skal du lyve – så lyv smart.

 

Ikke gjør som engelskmannen John Darwin, for han lyver ikke særlig smart. Det første som slo meg da jeg hørte om denne merkverdigheten for noen dager siden, var at dette må ha vært en helt spesiell form for amnesia (hukommelsestap).

Det finnes flere typer hukommelsessvikt, vi har for eksempel den som følges av alderdom eller Alzheimer, hvor hukommelsen svekkes gradvis. Det er neppe en slik det er snakk om i dette tilfellet. Da er det mer sannsynlig at det her er snakk om et traume, altså en skade forårsaket enten av et massivt psykisk sjokk, hjerneslag, eller fysisk vold mot hodet. Alle disse tre kan forårsake hukommelsessvikt.

Det siste John husker var en ferietur til Norge i 2000. To år seinere forsvant han etter en kanotur. Nå, fem år seinere, dukker han plutselig opp fra intet, og husker ikke en skit fra disse årene. Da ringer alarmklokkene mine. Han må jommen ha hatt en merkelig form for amnesia.

Hør bare her: hvis hukommelsestapet til den fyren skyldes en neurologisk skade, hvilket er eneste plausible forklaring her, så fungerer ikke hukommelsen slik at den datosettes. Har man en total amnesia, så husker man intet fra sitt liv, eller man husker alt bortsett fra tiden rett før skaden inntrådte. Det er ikke sånn at man glemmer de tre siste årene av sitt liv for eksempel, men husker alt annet. Det er bare på amerikansk film.

Først så skal altså John ha fått et plutselig hukommelsestap i 2002 som rev vekk de to siste årene av livet hans og fikk ham til å forsvinne. Han lever de fem neste åra uten å huske hvem han er. Plutselig husker John familien sin igjen. Men så husker han plutselig ikke noe fra de siste fem åra fra tiden som forsvunnet? Så da fikk han et nytt hukommelsestap for bare få dager siden, som gjør ham ute av stand til å huske de siste syv åra? Det er rett og slett ikke troverdig, det er ikke slik hukommelsen vår påvirkes når den er skadet. Ble du forvirret nå?

Altså, det som feller John for mitt vedkommende, er at han mener selve forsvinningen skyldes amnesia i 2002, og at grunnen til at han fremdeles ikke husker de syv siste årene også skyldes amnesia, men han husker plutselig livet sitt frem til år 2000.  Veldig lite troverdig altså. Hadde han nå bare holdt seg til at han fikk et hukommelsestap i 2002, og nylig plutselig fikk hukommelsen tilbake, og derfor husker tiden både før og etter forsvinningen, så hadde jeg vært villig til å tro ham.

Men for all del, det er mye forskningen ikke vet om hukommelsen ennå, så det kan jo være vi har tidenes forskningsobjekt i hukommelsesprosesser rett fremfor oss. Men trolig ikke. Trolig er han bare en litt lite intelligent svindler, som ikke gadd lese seg opp på amnesia før han la i vei med kanoen sin.