Det er mye fokus på kjønnsroller om dagen, og godt er det. Forvirringen brer om seg, og det får folk som Mads Larsen og Preben Z. Møller til å skrive bøker, om ting de ikke helt har oversikt over. Litt som når prinsesse Märtha Louise sidestiller engler og makroøkonomi. Det bare må gå galt.
Kulturelle normer har for hundrevis av år siden fortalt oss at jenter er relasjonsorienterte og ekspressive, samarbeidsvillige og vennlige, og gutter har en mer instrumentell rolle, de skal være mer dominerende og uavhengige, mer målorienterte og selvsikre. Det lyder jo helt grotesk, men like fullt lever disse normene i beste velgående fremdeles. Dette skal jeg sannelig komme tilbake til, men først noen bevingede ord om kjønnsforskjeller.
Barne- og ungdomspsykologi, en lynrask og overfladisk innføring i kjønnsforskjeller.
Det finnes noen få konsistente kjønnsforskjeller som varer livet ut, men de er temmelig marginale. Disse forskjellene viser at jentene gjennomgående ligger noe foran guttene i språkutvikling, og at guttene på tradisjonelle intelligenstester skårer noe høyre på visuelle/spatiale forskjeller, og tester som måler evnen til aritmetisk resonnering.
Videre viser undersøkelser at gutter skårer høyere på aggressivitet enn jenter. Forskjellene er signifikante, allikevel er det bare ca. 5 % av variasjonen som kan tilskrives kjønnsfaktoren (biologi), de resterende 95 % kan derfor tilskrives andre variabler enn kjønn. Tips: arv(gener fra foreldrene) og miljø (familiepåvirkninger, venner, barnehage/skole).
Der jentene bruker mer passive metoder for å uttrykke aggressiv adferd, så er guttene mer utagerende og konfronterende. Jentene har på sin side en mer skjult form for fiendtlig adferd, der ignorering eller fornærmelser er utbredte metoder. Det er sannelig noe å tenke på for de som skal håndtere konflikter mellom barn. Lett synlige konflikter får naturligvis mer oppmerksomhet, og det er ikke uproblematisk, selv om det kan høres sånn ut. Siden det er gutter som oftest er innblandet i denne type konflikter, så er det også guttene som er mest utsatt for normativ korrigering. Jentenes konflikter derimot, forbigås ofte mer eller mindre i stillhet av de voksne.
Forskning har også gjort funn som viser at jenter tenderer til å være mer emosjonelt sensitive og ekspressive, mer føyelige og varsomme i usikre situasjoner, og mindre tilbøyelige til å ta sjanser enn guttene. Forskningen har ikke påvist at dette skyldes arv eller biologi alene.
Guttene derimot, er mer sårbare utviklingsmessig sett, særlig på områdene for tale- og leseferdigheter, hyperaktivitet, emosjonelle forstyrrelser, og mental retardasjon. Her er forklaringsmodellene å finne både i biologien og miljøet.
De fleste kjønnsstereotypiene baserer seg på kulturelle myter. Noen av de mest seiglivede er for eksempel påstandene om at jenter er mer sosiale, suggestible (åpne for andre), mer ulogiske og mindre analytiske og prestasjonsorienterte enn guttene. Ingen av disse påstandene finner støtte i forskningen.
Kjønnsstereotypiene fungerer som selvoppfyllende profetier, de fremmer psykologiske kjønnsforskjeller. Dette har blant annet ført til at begge kjønn kan finne på å nedvurdere kvinners prestasjoner ved å tilskrive dem flaks eller hardt arbeid – fremfor dyktighet. Motsatt er det en myte at gutter er mindre sosiale og mindre tilbøyelige til å ta etter sosiale modeller.
Allerede i 2-3-årsalderen har de fleste barn utviklet en kjønnsidentitet. Det vil si at de differensierer biologisk mellom kjønnene, og at de plasserer seg selv i kategorien gutt eller jente. De har relativt liten forståelse for kjønnsroller og kjønnsspesifikk adferd. De har altså ikke utviklet et psykologisk kjønn. Det kommer senere.
Som en konsekvens av art barnet har tilegnet seg en kjønnsidentitet, gutt eller jente, så starter modelleringen av det psykologiske kjønn sakte men sikkert. Dette blir mer tydelig i 5-6-årsalderen. Jente ser på moren, guttene hermer etter faren. Jo mer stereotypisk rollene er fordelt hjemme, jo snevrere blir reglene for barnas adferd. Barn leter aktivt etter regler for adferd, og opplever disse reglene som absolutte. De viser derfor en intolerant holdning ovenfor de som bryter med de tradisjonelle maskulinitets- og femininitetskravene. Etter hvert som de utvikler deg intellektuelt, blir de mer fleksible og skjønner at det feminine kan kombineres med det maskuline. Men de stereotypiske oppfatningene ligger fremdeles godt forankret i barnas bevissthet, og de tar dem med seg videre inn i voksenlivet.
Et interessant fenomen det er verdt å merke seg, er at vi i de fleste kulturer finner mannsrollen tillagt en høyere status enn kvinnerollen. Gutterollen er klarere definert, noe som igjen utsetter dem for et sterkere press om å leve opp til en kjønnsrolle. Det er ikke uvanlig at foreldre tenderer til å være mer opptatt av at det er nettopp guttene som ikke skal krysse rollegrensene, mens jentene får større spillerom. ”Guttejenter” kan nok tolereres, men ”jentete” gutter blir latterliggjort. Det er lenge siden jentene trakk på seg buksene og gjorde plagget til sitt eget, men prøv å se for deg at naboens fireårige sønn dukket opp på lekeplassen i kjole…
Som jeg nevnte innledningsvis, så har kjønnsstereotypier generelt fremdeles gode kår verden over. Allikevel er det i ferd med å skje en endring. Jentene tar innpå gutta, og det er bare et tidsspørsmål før mange av de bergrensende stereotypiene er ryddet av banen. For jentene. Men hva med gutta? Hva gjør det med kjønnsidentiteten til guttene at jentene forsyner seg grådig av de ”maskuline” personlighetstrekkene?
Identitetsbygging handler mye om differensiering. Altså skille seg fra det annet kjønn, ha andre egenskaper enn sine venner, ha en egen ”stil”, være unik. For menn har dette handlet mye om kjønnsidentitet, det å være ”maskulin”. De skal være tøffere, mer målbevisste flinkere enn jentene til å arbeide, tjene mer penger. Noe som igjen gir større grad av autonomi.
Sånn er det ikke lenger. Forskjellene er mindre enn noensinne. Og mange menn later til å være mer frustrerte enn noensinne. Det virker i hvert fall som det råder en del forargelse over feminismens inntog på kjønnsarenaen.
Kanskje er det på tide at mannen blir litt kreativ på egne vegne, og ikke bare i styrerommene. Hva med rett og slett bare finne andre områder å styrke sin identitet på?
Bra skrevet. Det er ikke noe jeg har tenkt så mye på, egentlig, men du har jo helt rett når du skriver om at guttejenter er “ok” og at jentene gutter er “feil”.
Det var jo også en sak i media for lenge, lenge siden der en advokat hadde dukket opp i retten iført kjole (eller var det skjørt?). En kvinnelig advokat kan pent ta på seg penbukser og en dressjakke, men en mann kan altså ikke møte i noe feminint.
Det er et interessant tema
Godt forklart, ryddig og nøkternt. Denne debatten trenger mer av denslags.
Du skriver prisverdig klart og kortfattet om et viktig tema.
Når det gjelder menns frustrasjon over mannsrollen så kan det vel være en nokså grei forklaring at sånn føler nok mange når en rolle som har gitt høyere status (og kanskje autoritet) i mindre og mindre grad gjør det. Tror jeg da, for jeg kan ikke si at den frustrasjonen er noen nevneverdig del av mine egne følelser.
Jeg reagerer kanskje med litt mer enn et skuldertrekk når jeg opplever menn som kryper, men det går alltid over i et smil bare jeg spiller myk manns sang av Ole Paus.
En annen underlig figur er menn som allerede er etablert i en status- eller maktposisjon som i likestillingens navn overkompenserer, men jeg har ikke møtt så mange av dem at jeg opplever dette som noe problem heller.
Nå vel, noe av det viktigste jeg tror jeg leser ut av det du skriver er at det mest effektive grunnlaget for likestilling, og et velfungerende og balansert forhold mellom kjønnsroller, legges hjemme.
Nå vel, det var en overraskende lang kommentar når jeg er enig i det du skriver.
Spennende dette innspillet ditt om at småjenters aggresjon kan gå mer upåaktet hen, og dermed unnslipper korreksjon i større grad, enn gutters mer aktive og åpne fientlighet mot hverandre. Det lyder trolig, og er ikke særlig betryggende å tenke på. Vi trenger jo alle korreksjon på den barnslige aggressiviteten – men hva om jenter ikke får det, hvilke konsekvenser kan det få for hvordan vi blir som voksne?
emelie: Jeg tror det at enkelte menn nå føler seg lettere forvirret og presset, er nettopp forankret i dette, at de tidligere hadde sterke normer å forholde seg til, normer som nå enten er oppløste, eller de har blitt mer generelle, på tvers av kjønn.
Abre: Takker! Når det kommer fra deg…:-)
Håkon: Aj, nå blir jeg smigret
Jeg tror du er inne på noe. Det er noe med identitetsoppbyggende normer som oppløses,
og ikke erstattes med annet. da oppstår det et vakuum. Og det er ikke godt for selvfølelsen.
Jeg tror de som merker dette best er de rundt tredve og nedover. Det er i hvertfall mitt inntrykk, når jeg beveger meg ute i “felten”.
Kan ha noe med at personligheten i stor grad er befestet før fylte tredve, så de som var modnet som menn før normoppløsningen slipper denne identitetsforvirringen.
Men for all del, det er nok en og annen godt voksen mann som føler pusten i nakken, og derfor kjenner seg truet. Gjerne maktmenn.
Det er vist ved forskning utallige ganger at foreldrene i stor grad er barnas rollemodeller, særlig de foreldrene som er av samme kjønn. Og den minste lille bevegelse blir observert.
Barn er mye mer kompetente enn de fleste tror. De er utrolig gode på det vi kaller observasjonslæring, bedre enn de fleste voksne, by miles.
Oda: Godt spørsmål. For min del har jeg ikke sett noe litteratur om dette, men hvis jeg skal gjøre egne refleksjoner, så tror jeg to ting er ganske sannsynlig:
1) Jentene får sin adferde forsterket ved at den ikke slås ned på så ofte. Metoden fungerer, og dermed gjentar de den. Og utvikler den. Ganske så fritt.
2) Guttene får mer negativ oppmerksomhet, gjerne i form av kjeft, uten instruksjoner om hvordan de kan gjøre det annerledes.
Da mener jeg instruksjoner på gutters premisser, utifra deres forutsetninger. Det nytter ikke å komme dragende med de samme greiene som funker på jenter, så som dialog f.eks. Gutter er skrudd sammen på en annen måte enn jenter på dette området, og det tas det altfor lite hensyn til i dag.
Så bra at du stilte akkurat det spørsmålet
Det er jo et eksempel på hvordan unger blir oppdratt inn i forskjellige roller som blir gjentatt til det kjedsomme, men det skader vel ikke å gjenta det en gang til:
Et kanadisk? forsøk samlet en gruppe mennesker i et rom, så tok de inn tre skrikende babyer etter tur og undersøkte deres oppførsel.
Den første ungen var kledd i rosa, og menneskene i rommet begynte å dulle og trøste med “lille søte deg”.
Den andre ungen var kledd i blått, og menneskene i rommet ble automatisk mye barskere i tonen. “må ikke gråte, du må jo være tøff” eller noe sånt.
Den tredje ungen var kledd i oransje, og menneskene i rommet ble helt frustrert, for de skjønte ikke hvilket kjønn ungen hadde, og dermed skjønte de ikke hvordan de skulle behandle ungen.
Man blir indoktrinert i en kjønnsrolle, populært kalt et “kjønnsrollebur” på min side av feminismen. Jenter har et trangere bur og burene har vokst med hver historisk bølge av kvinnekamp, men begge kjønn har definitivt bur fortsatt…
Godt innlegg om kjønnsroller. Det kan jeg like. Tankekors at når lille Kari kler seg i bukse så blir ingen forstyrret, men hva skjer om Lille Ole kommer i kjole? Det blir forstyrrende, ikke for lille Ole, men for omgivelsene.
Vi har også dette med blottere. En kvinnelig blotter er det få som reagerer på, men hva sjer når en mann blotter seg? Ramaskrik.
Det kvinnelige er vakkert og rent. Det mannlige stygt og hest.
Mulig det, selv om jeg har en mistanke om at “normoppløsningen” startet litt tidligere. En annen mulighet er at når man passerer 30 så avtar det mest hektiske karrierejaget hvor kvinner er konkurrenter og kvotering en trussel gradvis jo eldre man blir.
Noe innlegget ditt fikk meg til å tenke litt på er at vi har kulturer hvor kvinner og menn har litt forskjellig språk (formelt og veldefinert, ikke bare sånn forskjellig at vi ikke forstår hverandre
). Spørsmålet er om dette låser fast kjønnsroller på en negativ eller positiv måte.
Og, Frida, blotter-eksempelet er vel ikke like gyldig i andre kulturer enn vår egen vestlige.
Bra innlegg. Jeg biter meg merke i det samme som Oda, og lurere litt på hvordan man korrigerer jenters aggressive oppførsel…
Mitt inntrykk er at gutters aggressivitet er mer synlig og lettere å korrigere, mens jentenes måter er mer akseptable, isolert sett. De teknikkene jentene bruker ville kanskje være akseptable hvis de var enkelt handlinger, men ikke dersom de er et generelt mønster.
Det er lett å slå ned på en gutt som deler ut et slag, selv om det bare skjer en enkelt gang. Det er vanskeligere å ned på aggresjonen når den kommer i små og konstante drypp.
Sigurd: Den type forsøk du refererer til finnes det mange av, og det er sant at de fleste viser at trøsten de voksne gir er tilpasset barnets kjønn. Og sånn fortsetter det jo bare videre i oppfostringen. Det vil ta noen generasjoner før vi ser en endring på dette er jeg redd.
Frida K: Så bra!
Jeg har reflektert over det med blotting selv, siden jeg liker å stjele meg til et bakenbad i ny og ne, selvfølgelig på steder med lite folk, men jeg har aldri vært bekymret for å bli arrestert, eller beskyldt for blotting.
Jeg er ikke helt sikker på at det er fordi mannekroppen blir vurdert som mindre estetisk at det ikke tolereres offentlig nakenhet. Jeg mistenker at det dreier seg om mere enn som så.
En naken mann i det offentlige rom, eller la oss bare si uventet mannlig nakenhet, gir assosiasjoner som ofte vekker frykt eller engstelse hos kvinner, og det har vel lite med det estetiske å gjøre, tror du ikke?
Håkon: Jeg tror ikke jeg forstod helt det avsnittet ditt om språk, men jeg ble nysgjerrig, så du må gjerne greie ut
Milton: Takker
Jeg er jo ingen ekspert på dette, men jeg har erfaring fra arbeid i barneskole, samt en del teori fra universitetet, og utifra det så er mine tanker at det er utfordrende å skulle korrigere den type fiendtlighet som jenter ofte tyr til.
Hvordan skal man f.eks. skille fiendtlig ignorering, fra avstandstagen som skyldes andre og mer “naturlige” ting? Jeg tror man er nødt til å lokke jentene til å åpne seg, få de til å fortelle at de er sinte, og at det er derfor de ikke snakker med venninnen sin lengre, innvitere dem til dialog og mekling. Man må være oppmerksom. Noe som jo er en utfordring i de flestes hverdag, det gjelder både foreldre og lærere.
Det er ikke lett. Det er mye enklere å si “du skal ikke slå!” – til gutta.
Hm. Så fordi dere gjør oss identitetsløse ved å etterape oss, så skal vi være “kreative” og finne på noe som gir oss en identitet som dere ikke kopierer?
Ikke rart den meteroseksuelle mannen ble en døgnflue og mann igjen er blitt synonymt med Mann Med Hår På Brøstet. Som for eksempel dette eksemplaret.
Sus: Yessiri. Dere MÅ jo ikke, men hvis dere skal klage, så får dere gjøre en innsats selv også
Selv foretrekker jeg hår på brystet, men ikke kroppspels. Ett sted går grensen.
Ett sted går grensen, ja — for min egen del dater jeg for eksempel ingen som har mer hår på brystet enn jeg selv har. Hvorvidt dette er et utslag av arv eller av miljø, kan man jo bare spekulere i.
@ Frida K om blottere: men kvinnekroppen er jo vakker
. Avsporing til side, det er også en kjønnsrollebit oppi dette. Mannlig seksualitet skal per rolleklisjé være pågående, den kvinnelige er til for å nedlegges. En mannlig blotter er derfor en syk pervo som utgjør en trussel fordi han kommer og tar deg, mens kvinnerollen vil være kom og ta meg. Den ene oppfattes som en trussel, den andre som et tilbud.
(Nå er jeg ikke sikker på om det er helt uten realitet å oppfatte menn i lange frakker som mer av en trussel enn kvinner med masse vind og ingenting annet under skjørtet.)
Sus: Arv. Garanert. For hvis det var slik at menn foretrakk partnere med hår på brystet før sivilisasjonen inntraff, så ville vi ikke overlevd som art, rett og slett. To menn kan som kjent ikke produsere barn.
Det samme gjelder egentlig det jeger-bytte-scenariet ditt. Det er mye som tyder på at det ikke er en sosial/kulturell konstruksjon, men et trekk som kan spores tilbake til artens opprinnelse.
Før sivilisasjonen inntraff, så klatret både menn og kvinner rundt i trærne og hadde hår både her og der. Kvinner hadde rumpe omtrent rett i synsfeltet vårt, og det er sikkert derfor dere utvilket bryster etter at man begynte å gå på to ben.
Det samme gjelder forresten røde lepper.
Forskjellen mellom hannlig og hunnlig seksualitet er noe man finner igjen hos svært mange arter. Hannene må bevise en eller annen form for vellykkethet, hunnene får hatt seg uansett. Det er nærliggende å tro at evolusjon skjer gjennom seleksjon av hanner, og det er nærliggende å tro at det er et fortrinn å variere på hanner og safe på hunner — om en dårlig hann er veldig undermåls eller bare litt undermåls spiller ingen rolle, han skal jo ikke brukes til noe uansett.
En testbar empirisk konsekvens av denne hypotesen skulle være at man finner flere menn helt på toppen av vellykkethetsskalaer (makt, penger og nobelpriser), og flere helt på bunnen (flaska, rennesteinen og dårekisten). At menns IQ skal klokkes inn til større standardavvik enn kvinners.
I hvert fall hvis testene ble utført før sivilisasjonen inntraff. Men sivilisasjonene er nok også formet av biologiske kjønnsroller. Før sivilisasjonen hadde mennesket en sjef med en tung klubbe, sivilisasjonen bragte oss en sjef og en olympisk mester i pankration — det er likheter, og det er forskjeller. I våre dager vil vi kanskje legge merke til at sivilisasjonen allerede da kom til uttrykk gjennom et forbud mot ørebiting.
Eat that, din jævla voldtektsforbryter.
Sus: Jeg hørte noe oppsiktsvekkende på forelensing i dag. Enkelte evolusjonspsykologer hevder at de mannlige kromosomene oppsto som en følge av en mutasjon i de kvinnelige. Den teorien ble jeg veldig interessert i. Det kan jo forklare forskjellen i levealder mellom kjønnene, der mennene kommer dårligere ut. Dere er altså i ferd med å selekteres ut av menneskeheten…
Og med tanke på at sædceller nå kan fremstilles i laboratoriene via stamceller, så…
“Og med tanke på at sædceller nå kan fremstilles i laboratoriene via stamceller, så…”
Og plutselig forstod jeg teocratiets gubbevelde stár sá steilt i mot stamcelle forskning…
Manglet et “hvorfor” opp i den siste setningen gitt.
Ørn: jeg skjønte i grunn at det skulle være et “hvorfor” der.
Og dette er ikke engang bruka av stamceller fra embryoer , men fra godt voksne folk. Heldigvis er det mer ved kjønnsakten kvinner og menn imellom som er tilrekkende ,enn det faktum at det kan bli barn av det
… så, ja, hva skal man(n) med alle disse rivalene, HHS?
Den teorien burde man jo kunne etterprøve ved å se på arter der kjønn bestemmes gjennom andre kromosomkombinasjoner. Hos en del insekter er det ikke noen Y, det er én eller to X-er som gjelder (hunner har to).
Men hos bl.a. fugler (og sommerfugler) er det hunnene som er heterogametiske (eller hva det nå heter — det betyr at hunnene har de forskjellige og hannene de like). Det benevnes ikke “XY”, men “ZW”.
(Det er også dem som omtaler menneskehunner som oppfører seg på seksuelt “mannlig vis”, som “løse fugler”. But I digress.)