For noen er det slik.

- Er de ikke her lengre?
- Nei, de har flyttet.
- Hvorfor det?
- Det er ikke alt som er liv laga, enkelte ting skal ikke vare.
- Hvordan da?
- Vel, de ble jo slitne med tiden, det var jo veldig mye uvær utenfor veggene, etter hvert presset det seg innenfor også. Det hendte jo til og med at lynet slo ned. Lyn får ting til å smuldre, som du vet. Gå i oppløsning.
- Men kan ikke slikt repareres, vi kan få håndverkere til å ordne opp?
- Det er selvsagt mulig. Men det fantes ingen reparatører i nærheten den gangen. Nå er det for sent, det har gått for lang tid, det er ingen som helt vet lengre hvordan det skal være.
- Men, det er jo det vi har minner til, sånn at vi kan huske fremtiden vår?
- Motet svikter kanskje? Når det går for lang tid mellom hver gang det tilbys næring, så gis det sakte slipp. Man kan vel si at det er på denne måten drømmer blir knust.
 

Hva gjør man når man mangler ord?

 Jo, man tar bilder. Dette ble i grunn ganske beskrivende for dagsformen, her jeg sitter inneklemt mellom to relativt enerverende eksamener. Damen på bildet virket forresten like tankefjern og stresset som meg, hun ofret meg ikke et blikk i det hun strøk forbi. Det er litt uvant, folk pleier å spørre om hvorfor jeg tar bilder av dem. Kanskje hun skulle på julehandel. Slikt får man jo tunnelsyn av. Jeg fatter og begriper ikke hvorfor ikke flere slutter med dette tullet. Jeg mener ikke julefeiringen, men gavehelvetet. Hvorfor tviholdes det på denne ørkesløse og sjelelig fordervende tradisjonen?

Den produserer jo minimalt med ekte glede, og maksimalt med stress. Det er ikke vanskelig å slutte, hvis det er det du tror. Det tok meg noen oppklarende telefonrunder, så var den saken i boks. “Du får ikke julegaver av meg heretter” -sa jeg. “Og du kan heller kjøpe noe fint til deg selv, istedenfor å kjøpe noe til meg, jeg vil ikke ha gaver til jul”. Fiks ferdig. Folk aksepterer det. Det er vel noe rundt femten år siden jeg sist kjøpte en julegave. Har ikke angret et sekund. Jeg mener, det finnes da minst hundre andre måter du kan vise dine nærmeste at du setter pris på dem.

På forelesningssalen. Mye irritasjon, og nesten sex på tredje rad.

Der skulle man tro alle satt godt forberedte, årvåkne og fokuserte, ikke sant?

I dag satt de foran meg igjen, klineparet. To knapt kjønnsmodne psykologistudenter som ikke klarer å holde tungene sine fra hverandre. Eller hendene. Det er en del fomling, for å si det sånn. Hvorfor i all verden blir de ikke bare liggende hjemme i senga for å hekke fra seg, sånn at vi andre kjølige og rasjonelle, målbevisste og fokuserte studentene kan få ha innføringen i humanistisk psykologi i fred? I det minste burde de ha vett på å sette seg på bakerste rad. Det er direkte uhøflig å minne meg på at jeg befinner meg i en bølgedal mellom to hormonelle kriser sånn på den måten der.

Det gjør meg ikke mindre irritert akkurat, over de to frekt kjekke medisinstudentene som ler altfor høyt hver gang foreleseren er tørrvittig. Altfor høyt. Altfor kjekke. Og latterlig unge.

Så jeg konser istedenfor litt på han nerden som midt ut i første forelesningstime kom slentrende inn på en ganske så selvfølgelig måte, og dumpet ned ved siden av meg. Han er selvsagt en sånn beinrister. Du vet, sånne som sitter konstant og rister rastløst med det ene beinet, og lager vibrasjoner bortover hele benkeraden. Veldig irriterende. Veldig dustete.

Og det er da jeg får øye på henne igjen. Hun med det voldsomt tuperte håret, og de rosa og hvite klærne. Hun blonde, som alltid slafser tyggis med åpen munn, og som sender sms’er i ett staka kjør. Veldig distraherende. Kommer sikkert til å koste meg en karakter på eksamen. Minst.

Eksamen ja. Nettopp. Oh sweet joy.
 

Preben Z. Møller og Martine Aurdal – litt forskjellige, veldig like.

Det er mye fokus på kjønnsroller om dagen, og godt er det. Forvirringen brer om seg, og det får folk som Mads Larsen og Preben Z. Møller til å skrive bøker, om ting de ikke helt har oversikt over. Litt som når prinsesse Märtha Louise sidestiller engler og makroøkonomi. Det bare må gå galt.

Kulturelle normer har for hundrevis av år siden fortalt oss at jenter er relasjonsorienterte og ekspressive, samarbeidsvillige og vennlige, og gutter har en mer instrumentell rolle, de skal være mer dominerende og uavhengige, mer målorienterte og selvsikre. Det lyder jo helt grotesk, men like fullt lever disse normene i beste velgående fremdeles. Dette skal jeg sannelig komme tilbake til, men først noen bevingede ord om kjønnsforskjeller.

Barne- og ungdomspsykologi, en lynrask og overfladisk innføring i kjønnsforskjeller.

Det finnes noen få konsistente kjønnsforskjeller som varer livet ut, men de er temmelig marginale. Disse forskjellene viser at jentene gjennomgående ligger noe foran guttene i språkutvikling, og at guttene på tradisjonelle intelligenstester skårer noe høyre på visuelle/spatiale forskjeller, og tester som måler evnen til aritmetisk resonnering.

Videre viser undersøkelser at gutter skårer høyere på aggressivitet enn jenter. Forskjellene er signifikante, allikevel er det bare ca. 5 % av variasjonen som kan tilskrives kjønnsfaktoren (biologi), de resterende 95 % kan derfor tilskrives andre variabler enn kjønn. Tips: arv(gener fra foreldrene) og miljø (familiepåvirkninger, venner, barnehage/skole).
 

Der jentene bruker mer passive metoder for å uttrykke aggressiv adferd, så er guttene mer utagerende og konfronterende. Jentene har på sin side en mer skjult form for fiendtlig adferd, der ignorering eller fornærmelser er utbredte metoder. Det er sannelig noe å tenke på for de som skal håndtere konflikter mellom barn. Lett synlige konflikter får naturligvis mer oppmerksomhet, og det er ikke uproblematisk, selv om det kan høres sånn ut. Siden det er gutter som oftest er innblandet i denne type konflikter, så er det også guttene som er mest utsatt for normativ korrigering. Jentenes konflikter derimot, forbigås ofte mer eller mindre i stillhet av de voksne.

Forskning har også gjort funn som viser at jenter tenderer til å være mer emosjonelt sensitive og ekspressive, mer føyelige og varsomme i usikre situasjoner, og mindre tilbøyelige til å ta sjanser enn guttene. Forskningen har ikke påvist at dette skyldes arv eller biologi alene.

Guttene derimot, er mer sårbare utviklingsmessig sett, særlig på områdene for tale- og leseferdigheter, hyperaktivitet, emosjonelle forstyrrelser, og mental retardasjon. Her er forklaringsmodellene å finne både i biologien og miljøet.

De fleste kjønnsstereotypiene baserer seg på kulturelle myter. Noen av de mest seiglivede er for eksempel påstandene om at jenter er mer sosiale, suggestible (åpne for andre), mer ulogiske og mindre analytiske og prestasjonsorienterte enn guttene. Ingen av disse påstandene finner støtte i forskningen.

Kjønnsstereotypiene fungerer som selvoppfyllende profetier, de fremmer psykologiske kjønnsforskjeller. Dette har blant annet ført til at begge kjønn kan finne på å nedvurdere kvinners prestasjoner ved å tilskrive dem flaks eller hardt arbeid – fremfor dyktighet. Motsatt er det en myte at gutter er mindre sosiale og mindre tilbøyelige til å ta etter sosiale modeller.

Allerede i 2-3-årsalderen har de fleste barn utviklet en kjønnsidentitet. Det vil si at de differensierer biologisk mellom kjønnene, og at de plasserer seg selv i kategorien gutt eller jente. De har relativt liten forståelse for kjønnsroller og kjønnsspesifikk adferd. De har altså ikke utviklet et psykologisk kjønn. Det kommer senere.

Som en konsekvens av art barnet har tilegnet seg en kjønnsidentitet, gutt eller jente, så starter modelleringen av det psykologiske kjønn sakte men sikkert. Dette blir mer tydelig i 5-6-årsalderen. Jente ser på moren, guttene hermer etter faren. Jo mer stereotypisk rollene er fordelt hjemme, jo snevrere blir reglene for barnas adferd. Barn leter aktivt etter regler for adferd, og opplever disse reglene som absolutte. De viser derfor en intolerant holdning ovenfor de som bryter med de tradisjonelle maskulinitets- og femininitetskravene. Etter hvert som de utvikler deg intellektuelt, blir de mer fleksible og skjønner at det feminine kan kombineres med det maskuline. Men de stereotypiske oppfatningene ligger fremdeles godt forankret i barnas bevissthet, og de tar dem med seg videre inn i voksenlivet.

Et interessant fenomen det er verdt å merke seg, er at vi i de fleste kulturer finner mannsrollen tillagt en høyere status enn kvinnerollen. Gutterollen er klarere definert, noe som igjen utsetter dem for et sterkere press om å leve opp til en kjønnsrolle. Det er ikke uvanlig at foreldre tenderer til å være mer opptatt av at det er nettopp guttene som ikke skal krysse rollegrensene, mens jentene får større spillerom. ”Guttejenter” kan nok tolereres, men ”jentete” gutter blir latterliggjort. Det er lenge siden jentene trakk på seg buksene og gjorde plagget til sitt eget, men prøv å se for deg at naboens fireårige sønn dukket opp på lekeplassen i kjole…

Som jeg nevnte innledningsvis, så har kjønnsstereotypier generelt fremdeles gode kår verden over. Allikevel er det i ferd med å skje en endring. Jentene tar innpå gutta, og det er bare et tidsspørsmål før mange av de bergrensende stereotypiene er ryddet av banen. For jentene. Men hva med gutta? Hva gjør det med kjønnsidentiteten til guttene at jentene forsyner seg grådig av de ”maskuline” personlighetstrekkene?

Identitetsbygging handler mye om differensiering. Altså skille seg fra det annet kjønn, ha andre egenskaper enn sine venner, ha en egen ”stil”, være unik. For menn har dette handlet mye om kjønnsidentitet, det å være ”maskulin”. De skal være tøffere, mer målbevisste flinkere enn jentene til å arbeide, tjene mer penger. Noe som igjen gir større grad av autonomi.  

Sånn er det ikke lenger. Forskjellene er mindre enn noensinne. Og mange menn later til å være mer frustrerte enn noensinne. Det virker i hvert fall som det råder en del forargelse over feminismens inntog på kjønnsarenaen.

Kanskje er det på tide at mannen blir litt kreativ på egne vegne, og ikke bare i styrerommene. Hva med rett og slett bare finne andre områder å styrke sin identitet på?