Menn er mer involvert i baksnakking på arbeidsplassen enn kvinner.
by Heidi Helene Sveen
I Aftenposten i dag kan vi lese at det er gjort undersøkelser som viser at kvinner i mindre grad enn menn opplever baksnakking på arbeidsplassen. Påstanden respondentene skulle svare på var som følger “Det er mye konflikt og baksnakking på jobben”. Dette er tallene:
Kvinnedominerte arbeidsplasser:
42 prosent av mennene sa seg helt eller delvis enig
35 prosent av kvinnene sa seg helt eller delvis enig
.
Mannsdominerte arbeidsplasser:
28 prosent av mennene sa seg helt eller delvis enig
33 prosent av kvinnene sa seg helt eller delvis enig
.
Arbeidsplasser med lik kjønnsfordeling:
24 prosent av mennene sa seg helt eller delvis enig
22 prosent av kvinnene sa seg helt eller delvis enig
.
Menn er altså mer følsomme for baksnakking enn kvinner. Unntaket er på de mannsdominerte arbeidsplassene. Der er det kvinnene som opplever mest baksnakking.
Dette var uhyre interessant lesning. Hvem er det som står for baksnakkingen? Nei, det sier soga ingenting om. Men utifra tallene er det lov å tenke litt fritt selv. Jeg gjorde det, og kom frem til at det høyst sannsynlig er mennene som baksnakker mest. Fordi det er de som rapporterer mest baksnakking, så antar jeg jo at de dermed er innblandet på et vis. Med mindre de er notoriske tyvlyttere da, og bruker mye av arbeidstiden på å luske rundt hjørner for å overhøre private sladdersamtaler mellom kvinner?
Ta for eksempel mannsdominerte arbeidsplasser. De er unntaket som bekrefter regelen. Mens menn er de som rapporterer om mest baksnakking på kvinnedominerte arbeidsplasser og på arbeidsplasser med lik kjønnsfordeling, er det flest kvinner som rapporterer om baksnakking på mannsdominerte arbeidsplasser. Hva kan dette fortelle oss?
Jo, det kan fortelle oss at menn er flinkere til å registrere baksnakking gjort av kvinner, enn baksnakking gjort av mennene selv. Menn ser altså kvinner gjennom et kjønnsstereotypisk filter, der kvinner baksnakker mer enn menn. Men det er altså en illusjon, en myte, en notorisk løgn om kvinner og baksnakking. Denne illusjonen, denne myten om kvinner er sågar så utbredt, at opptil flere kvinner selv tror på den.
Jeg har ikke sjelden hørt kvinner servere denne løgnen om sitt eget kjønn. Jeg mistenker at disse kvinnene mest av alt beskriver seg selv. Det blir en slags selvoppfyllende profeti; en mann fortalte dem på ett eller annet tidspunkt at kvinner er noen regelrette slarvebøtter, kvinnene trodde på det, og oppfører seg så deretter.
Selv kjøper jeg ikke myten. Kvinner er ikke det spor verre enn menn til å baksnakke. Det er bare mannfolka som er så himla følsomme og sutrete, og dermed overrapporterer de om opplevd baksnakking.
Hvis jeg bare skal dømme ut fra min egen erfaring, så baksnakker kvinner mye mer enn menn, men det er jo ikke sikkert at dette stemmer generelt.
Er det gjort noen forskning på dette, siden du så bastant fastslår at det ikke er tilfellet?
Jeg antar vi får ta HHS’ påstander for det de formodentlig er ment å være: retoriske påstander, egnet til å vekke en viss debatt.
For: selv om jeg slett ikke er fremmed for å erkjenne at det kan forholde seg slik hun hevder, skal man heller ikke unnslå muligheten for at besvarelsene i undersøkelsene er blitt som de ble, simpelthen fordi det forholder seg som respondentene påstår. Enda det ovenikjøpet oppleves slik — noe det granngivelig også gjør når ting forholder seg på bestemte måter.
Personlig føler jeg ikke å ha belegg, hverken for det ene eller hverken det andre, men slikt blir det jo ikke debatt av.
Det er litt vanskelig å mene noe om denne typen statistikk uten å vite litt mer om tallene, f.eks. om en skal si at 33 og 35 prosent er omtrent det samme eller ikke (når man tar hensyn til feilmarginer og standardavvik). Det hadde også vært interessant å se fordelingen av helt eller delvis enige kvinner og menn i forhold til det totale antall mennesker på en arbeidsplass. Hva om arbeidsplassene hadde vært gruppert etter lønn i stedet for kjønn?
Er det dét? Vi vet ikke hvor skjev fordelingen mellom kjønnene er i den typiske kvinne- og mannsdominerte gruppe. for de mannsdominerte arbeidsplassene er det flest kvinner i prosent av kvinnene, men 28 prosent av mennene er antagelig flere i antall.
Uansett, du har helt rett i at det er stor forskjell på faktisk å baksnakke,og det at noen tror at det baksnakkes, og det kan også hende at menn og kvinner har forskjellige definisjoner på hva som er en konflikt. Det hadde vært veldig interessant å vite hva som var årsakene til at de forskjellige gruppene føler at det foregår baksnakking eller en konflikt. Jeg kan godt tenke meg at det er forskjell på hva kvinner og menn mener er indikasjoner på baksnakking.
Jeg kan ikke se at det er lagt ut noen rapporter ennå, så de som er nysgjerrige på detalejr får vel smøre seg med tålmodighet.
Jeg tolker disse tallene som at det er kvinner som baksnakker mest. Av den enkle grunn at prosenten er høyere der det er flest kvinner. På den måten ser man lettest størst forskjell imellom prosentene.
Siden det var så mange som 2800 personer i undersøkelsen bør tallmaterialet være egnet til å fortelle en del mer også.
Dette er da merkelige anntagelser som ligger til grunn for disse slutningene. At de som fornemmer baksnakkelse skal være de som faktisk baksnakker?
Kan man bruke “den som fisen först finner er fisens far” retorikke her er jeg jammen ikke sikker pá.
Da heller jeg mer mot at den som blir utsatt for baksnakking er den som er ivrigst til á pástá at slikt skjer pá ens arbeidsplass. At mindretallet – de som er annerledes – er dem som oftest oppfatter seg som baksnakket er vel ikke nytt.
At piker er ivrigere til á baksnakke er en dröy pástand. Men jeg skal innrömme at i den avdelingen jeg jobber ná er det 90% kvinner og jeg og mine kollegaer er slett ikke enig om hva baksnakking er. Á kommentere et stygt anntrekk pá person A uten at A deltar i diskusjonen er baksnakking i fölge min deffinisjon. Dette er bare en objektiv diskusjon om mote i fölge mine kollegaers deffinisjon.
Pá samme máte sá har jeg ogsá jobbet som hándtverkere pá svært sá mannsdominerte arbeidsplasser. Og her har jeg observert at det som gutta opplever som vennligsinnet erting oppleves som konflikt av jenter.
Sá spörsmálsformuleringen i denne undersökelsen er sápass vag at jeg klarer ikke á dra en eneste slutning.
Espen: Og min personlige erfaring er at påstander om at kvinner baksnakker mest er bullshit servert av menn for å stille kvinner i et dårlig lys.
Jeg har ikke selv gjort observasjoner som peker i retning av at menn ligger noe etter for kvinnene når det gjelder baksnakking.
Eventuelle undersøkelser som viser det ene eller det andre må jeg komme tilbake til.
Jarle: Denne undersøkelsen jeg griper fatt i er som du påpeker; ikke noe grunnlag for fastslå med sikkerhet en objektiv sannhet.
Men den egner seg fint til å spinne videre på ja.
Håkon: Jepp, det er umulig å trekke noen konklusjoner utifra denne undersøkelsen slik den er presentert i Aftenposten.
Jeg stiller meg de samme spørsmålene som deg, men inntil vi muligens får tak i hele rapporten, så får vi kose oss med litt kjekling her i kommentarfeltet istedenfor
Petter: Tallene kan leses både hit og dit, det er jo det som er problemet. Håper hele rapporten presenteres offentlig.
Ørn: Din tolkning er da ikke noe mindre merkelig enn min?
Hvordan vet disse mennene at det baksnakkes f.eks.? Meg bekjent handler baksnakking om å snakke om personer som ikke er innenfor hørevidde nemlig.
Uten at vi får svar på dette så er min tolkning like legitim som din.
Det er interessant det du sier om at mennesker definerer baksnakking forskjellig, som jo også Håkon er inne på. Kan være mye blir oppklart når/om vi får vite hvordan begrepet er operasjonalisert.
HHS, prövde bare á vise at man kan annta mange forskjellige tolkninger pá dette tallmaterialet. Pá ingen máte min pástand at min antagelse er mer berettiget enn min.
Og ja det er interesant hvor store forskjeller det er i oppfatningen av hva baksnakking er, og jeg gár jo alt for langt her i á pástá at det er en generell sammenheng mellom hvilket kjönn mann er og hva mann oppfatter som baksnakking. Det er jo i beste fall et sleivspark;)
Men uansett, hvis vi sammenstiller baksnakking med mobbing sá er det den som blir utsatt for det som har privilegiet i á deffinere begrepet. Hvertfall hvis vi skal ha en málsetning om á bli kvitt problemet.
Likefull, spent pá á höre mer om undersökelsen.
Ørn: Ups, da misforsto jeg deg. Vi er skjønt enige om at dette er åpent for tolkning.
Det som imidlertid er sikkert, er at det er uhyre vanlig å lese ut av en slik artikkel det som bekrefter et allerede eksisterende syn, fremfor å la seg lede inn på nye tankeveier.
Faktisk er denne mekanismen så sterk at selv blatante fakta som motstrider folks syn blir oversett. Men det er en annen sak.
Ikke for å spikke fliser, men det er kanskje verd å merke seg av det ikke er snakk om baksnakking, men konflikt og baksnakking. I mitt hode er dét mer alvorlig enn baksnakking generelt, og siden konflikt er det første ordet kan det tenkes at det er dette mange har lagt vekt på.
Det spørs hva man legger i dette. Jeg synes ikke tallene egentlig gir grunnlag for å tolke i hverken den ene, eller den andre, retning. Det som imidlertid er en virkelighet, er at når konflikter oppstår, er de oftest verre, og mer uforsonlige, mellom kvinner, enn mellom menn.
Jeg har jobbet med konfliktløsing i mange år, og selv om konfliktene kan være jevnt fordelt i antall, er det forskjell i alvorlighet og varighet av konfliktene, og der “vinner” kvinner oftest.
Og så finnes alle unntakene, som gjør en slik diskusjon håpløs. Enten det gjelder baksnakking, eller konflikter. Men jeg ville nok ikke trekke de bastante slutninger på bakgrunn av en rundspørring i en avis.
Støtter deg 100% her HHS!
Jobber selv (og har gjort dette de siste 3 årene) på en mannsdominert arbeidsplass.
INGEN kan fortelle meg at menn ikke baksnakker MINST like mye -om ikke enda mer- enn damene.
Synes det er morsomt, og ganske interresant, å se hvordan disse mannemennene forvandles til sladrekjerringer. Og som regel snakker de “vondt” om en annen for å sette seg selv i bedre lys.
Men i deres øyne er det selvsagt hunkjønnet som baksnakker mest..
Kanskje ikke på vår arbeidsplass, da det ikke er mange av oss, men jeg vet de mener det generelt sett.
-Og jeg kan ikke si meg mer uenig!
Tja, jeg har i hovedsak jobbet på arbeidsplasser som i variende grad har vært dominert av menn. Mitt inntrykk er at det har stor betydning for konfliktnivå, baksnakking og det sosiale miljøet om arbeidsplassen har vært i offentlig sektor eller privat næringsliv, og om virksomheten har gått bra eller dårlig.
For å være ærlig har jeg aldri reflektert så mye over hvem som er verst til å baksnakke og hvem som er mest følsom. Jeg tror det beste er å behandle folk som individer og ikke legge flere egenskaper i mann/kvinne-båsene enn høyst nødvendig.
Det virker jo i grunnen logisk at den som føler seg litt i mindretall kanskje blir mer følsom på omgivelsene. O g siden jenter ofte oppfattes som om de snakker mer når de snakker Like mye som gutter, blir det jo naturlig at menn kanskje opplever at kvinner baksnakker mer når de i grunnen gjør det på omtrent lik skala.
Jeg har jobbet på mange forskjellige arbeidsplasser og generelt over har jeg ikke opplevd noen forskjell på menn og kvinner når det kommer til baksnakking. Men siden jeg er en liten pirkete streber har jeg også opplevd at folk av begge kjønn som blir konfrontert med det, skjeldent opplever seg selv som baksnakkere.
Jeg opplever også folk jeg liker som mindre baksnakkende enn folk jeg missliker, selv om begge kan snakke om kollegaer på negativ måte.
Håkon: Godt poeng, hvilket gjør det ennå mer av en grumsete sak å skulle tolke artikkelens innhold. Alt i alt sier den oss ingenting, egentlig.
Genese: Dette var et interessant innspill, her er det mer kjøtt til benet enn i den opprinnelige artikkelen, så takk så meget!
Det er ikke noe morsomt å lese dette om sitt eget kjønn. Jeg lurer selvsagt på hvorfor det er slik, at kvinner er mer rigide i konflikter?
Bæret: Jippiii! Du slapp igjennom spam-filteret helt på egen hånd
Godt å høre at andre har lik erfaring som meg, for jeg tuller ikke, jeg mener virkelig å ha observert at menn baksnakker minst like mye, de presenterer baksnakkingen på en litt annen måte bare.
Håkon: Det siste avsnittet ditt er helt i tråd med mitt poeng: baksnakking er ikke en kjønnet adferd.
Til det første avsnittet: hvordan påvirket de forskjellige miljøene baksnakkingen?
Martine: Takk for et veldig godt poeng, jeg tenkte faktisk selv på den utbredte fordommen om at kvinner snakker mer enn menn, den lever nok i beste velgående ennå, og det er klart at den kan påvirke rapporteringen i slike undersøkelser som vi her snakker om.
Du beskriver videre godt problemet med selvrapportering som datainnsamlingsmetode: det er umulig å sikre seg at respondentene rapporterer den objektive sannhet, i den grad den finnes, vi mennesker er alltid påvirket av våre persepsjonsfiltre når vi skal behandle informasjon, og det gjør jo helt klart noe med output: den er farget av individets virkelighetsbilde, som aldri er nøyaktig det samme hos to individer.
Når menn snakker om kvinner bak bakendene deres, snakker de om bakendene deres. Menn anser ikke bak-baksnakk — eventuelt bak bakende-baksnakk — for å være baksnakk, like lite som minus ganger minus anses for å være minus (hhv. minus ganger minus ganger minus ganger minus).
Unntaket er når bakenden baksnakkes som bakdel — altså som det vi i gamle dager, da vi hadde ordforråd, kalte “ulempe” — da er det en ekstra minus i produktet.
(Det hender også at menn baksnakker kvinnelige fordeler. Og forsnakker seg om kvinnelige bak- og fordeler.)
Der jeg jobber nå er det ikke noe baksnakk. Verken om bakdeler eller fordeler, eller kvinnerumper.
Vi har alle noe nyttig å gjøre, lønnen er brukbar, og ikke minst, alle som jobber her har utdannelse som tyder på at dette er den type jobb de helst vil gjøre. Hvis vi vil klage om noe, har vi masse merkelige krav fra kunder å snakke om. Derfor ikke noe behov for å baksnakke.
Men noen år siden var det en mann her som baksnakket. Særlig da en kvinne ble forfremmet til manager ble det mye surmuling om at det var bare fordi hun var kvinne og alle disse forferdelige kvotene og masse sutring. Firmaet er helt i privat sektor og behøver ikke bekymre seg om andelen kvinner eller minoriteter, og dama ble forfremmet fordi hun var eneste kvalifiserte person som var villig til å ta jobben. Alle visste det, men denne ene mannen valgte altså å sutre og baksnakke. Han sluttet kort tid etter, og er omtrent den eneste tidligere ansatte som ikke er velkommen tilbake selv om ingen offisielt har noe imot ham.
Jeg vil ikke si at firmaet mitt er typisk, men jeg tror det er typisk at der mennesker føler at de gjør noe nyttig og at de har en viss kontroll over sin egen arbeidssituasjon blir det lite baksnakking. Man har ikke noe behov for å hevde seg.
Det kvinner klager på, er en form for subtile signaler. Signaler fra kvinner til kvinner, som egentlig bare kvinner kan forstå. Og som de faktisk også har vansker med å konkretisere når jeg snakker med dem.
Det første eksempelet har Marina dekket ganske bra. Når kryppen er tom bites hestene, både hopper og hingster. For offentlig sektor med en smule bedre stillingsvern, omfattende regelverk og gjennomregulerte lønninger er det litt verre å identifisere årsakene, men ledelseskulturen er nok litt viktigere her enn i det private.
En foreleser jeg hadde en gang, som også hadde jobbet en del med konflikter på arbeidsplassen sa omtrent det samme som genese påpeker. I tillegg mente han at det på kvinnedominerte arbeidsplass ofte var et problem å nøste opp i konflikter siden motpartene gjerne hadde for vane å anklage hverandre for vikarierende motiver støtt og stadig. Da ble det liksom feil uansett hva den andre gjorde.
Så menn har vikarierende motiv i mindre grad enn kvinner? Hm…
Det er vel helst beskyldningene om vikarierende motiver som hadde en tendens til å sitte løsere i konfliktsituasjoner på kvinnedominerte arbeidsplasser. Noe som gjorde konfliktløsningen vanskeligere. I følge foreleseren.
KVINNER ER VERST. DE VERSTE FORSURER ARBEIDSMILJØET GRÅDIG.
DE ER LIKEFREM SÅ FREKKE AT DE SNAKKER FREKT OG UPASSENDE LIKE OPP I TRYNET PÅ DEM DE IKKE LIKER.
ONDE ER DE! SKIKKELIG BITCHER !
NOEANNET ER IKKE Å KOMME I FRA…
SELV OM JEG DERMED MÅ SKY MITT EGET KJØNN; SOM VERRE ENN PESTEN.
Sus: Hehe, morsomt
Marina: Misunnelse ligger nok sikkert bak mye baksnakking, akkurat som trivsel motvirker det. Lakmustesten på et arbeidsmiljø kan nok i stor gras måles på baksnakkingen.
Høres forøvrig ut som du har en toppers arbeidsplass, ble jommen nysgjerrig.
genese: hm. Kan det være at kvinner er mer følsomme for fiendtlighet?
Lin: Vel, så er altså kvinner mer uforsonlige
enn menn. Eller, det er en måte å se det på. Verden er vel litt mer kulørt i virkeligheten. Håper jeg da.
Uansett er jeg nysgjerrig på hvorfor det er slik, fra et psykologisk perspektiv.
Mest sannsynlig er dette en totalt meningsløs og feil utført undersøkelse, med mindre menn i det siste har blitt mer kvinnfolk enn kvinnfolka selv klarer å være da.
Reino: Visste du ikke at mannfolka er de nye kjerringene? Leser du ikke bloggen min eller?
Nei, jeg hang meg så opp i dette “Kle meg naken” greiene så det ble lite lesing. Funker oppfordringen bedre for deg enn den gjorde for meg eller? (det ble null på meg)
Reino: He-he, jasså, så det er sånn det ligger an.
Vet du, jeg fikk faktisk en mail fra en fyr som dumpet innom bloggen min her om dagen. Det var ett eller annet omm en nybarbert og stolt storhet og noe om fotografering av nevnte. Duger det? For da kan du gjerne overta, jeg ble ikke så tent kjente jeg.
Hvor finner jeg så din oppfordring? Jeg kan jo alltids slenge innom og leke luremus. That’s what friends are for
Men HHS, du kan da ikke motstå en som i stedet for å skryte av sitt eget kjønn (og fremfor alt sitt eget eksemplar), bruker ditt kjønn som skjellsord? Negativ kampanje for teh win.
(Reino: nå baksnakker jeg deg. Og jeg er mann.)
HvaHunSa: Barbert sier du? …tja hvorfor ikke.
Sus Scofa: Mann og mann…
Reino: Jeg har tydeligvis en kvinnelig intuisjon, jeg kunne nemlig gjette hva for svar du ville komme med allerede før jeg leste det.
Så da kan jeg jo bare bli med på å luremuse deg, så får vi se om kjønnsbestemmelsesevnene dine er like dårlige som du antyder.
Sus: Du må kutte ned på “medium” tittinga di.
(se om du gjettet denne da: “Alla ballakullebuse-ballebure-lure…”)
SuS: Reino fortjener mer enn å bli tatt bokstavlig, dessuten er ikke kvinnfolk kvinnfolk lengre, det er menn som er kvinnfolk, og det er det jo umulig å la seg fornærme av – som det sterke kjønn.
Reino: Ok, skal jeg videresende mailen til deg? Han opptrer under fullt navn, det er sikkert mulig å lete opp telefonnummeret hans, hvis du skulle føle deg så ivrig at du ikke orker vente på mailutvekslingen.
Sus, reino, reino, sus: dere krangler vel ikke vel?
For da må jeg sette dere i hver deres skammekrok. Og spise opp lørdagsgodteriet selv.
HvaHunSa: Pokker! Skulle ikke du være borte hos meg å leke luremus da?
HHS, du som studerer innsider av hoder: Her har vi ingredienser som
- insinuasjoner om manglende mannlighet
- b’allah u’akbar-besvergelser
- mannlige organer, hårstusset for å virke større.
… og så spør du om vi krangler? Klart vi gjør, sånne viktige ting er verd en tur i skammekroken (bare man vinner krangelen, selvsagt). Dessuten har jeg allerede fylt opp skammekroken med masse godteri kjøpt til posthalloweenrabatt, så jeg klarer meg lenge uten lørdagsgodtet ditt — jeg har også planlagt mitt eget lørdagsgodt, så det så.
Å, forresten, siden jeg allerede sitter i skammekroken: et ikke så worksafe bilde av meg.
:-p
– Sus Scrofa
(megasvin)
(*puh* — to linker er fortsatt nok til å trigge forhåndsmoderering
)
Sus: Hoho! Nice picture. Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men du står på blogrollen min, vil du heller at jeg skal lenke til dette bildet kanskje?
Haha! Nei, dette bildet yter nok ikke rettferdighet til den store kjeften min.
Sus: Tenkte meg det ja…