Amy Winehouse – et gudsbenådet talent applauderes inn i en tidlig død?
oktober 22, 2007 av HvaHunSa
På lørdag var jeg og så Amy Winehouse på Sentrum Scene. Det ble en konsert jeg aldri kommer til å glemme. Amy var fantastisk. Amy var en katastrofe. Jeg var ekstatisk, jeg var trist. Maken til konsert med nerve skal man lete lenge etter.
Amy selv var antageligvis den mest numne personen i lokalet der hun med en fullstendig likegyldig tilstedeværelse leverte en opptreden som førte til en lettere nervøs stemning, ikke minst for bandet hennes som ikke alltid klarte å skjule sin oppgitthet. Maken til band har jeg aldri sett live. De løftet publikum fra lett fortvilelse til elektriske øyeblikk gang på gang, og de få som eventuelt var uberørte av koristenes imponerende innsats mistenker jeg deler medisinskap med Amy; det var komplett umulig å ikke bli berørt av disse to store artistene som vel fortjent hadde en sentral plass på scenen.
Men hva med Amy? Amy var rett og slett så ruset, på gudene vet hva, at hun tidvis klamret seg til mikrofonstativet for å unngå at den anorektiske kroppen hennes skulle knekke av på midten. Med et skvulpende rødvinsglass i den ene hånden plukket hun middagsrester mellom tennene med den andre. Eller hun slapp alt hun hadde i hendene for å ta et solid tak i puppestellet for å rette opp en muligens uregjerlig bh. Hun forlot scenen lett sjanglende i tide og utide, gjerne midt i en låt, tilsynelatende for litt pubertal klining med kjæresten sin halvveis skjult bak sceneteppet.
Sjarmerende eller patetisk? Karrieretrekk eller undergang? Det var en tidvis pinlig affære å være vitne til dette totale fraværet av blygsel for publikum. Det er vel rimelig å tilskrive denne uortodokse oppførselen til rusproblematikk. Og det er trist. Når jeg applauderte mellom låtene var det med en bittersøt klang i klappene, kommer dette til å gå bra, eller står vi her og applauderer henne rett inn i en tidlig død? Er vi vitne til en lysende og lang karriere, eller står vi her med vår tids Janis Joplin på scenen?
Jeg skal ikke unndra det faktum at jeg alt i alt hadde en strålende opplevelse og at jeg er full av beundring for Amys talent. Og derfor var det også en litt trist opplevelse at beundringen var lett blandet med bekymring for den unge jentas helse. Jeg led rett og slett av moralske kvaler. Er det riktig av publikum å stå der og juble og hoie av begeistring, når det så tydelig står et menneske i personlig krise på scenen?
Har tenkt noen av de samme tankene selv.
Managementet rundt henne bør ta et skikkelig tak og få ordnet opp, før noe som kan være en ypperlig artist i fremtiden, går en altfor tidlig slutt i møte.
Og hvis ikke managementet hennes er kapabelt til dette, så må noen som kjenner henne godt ta å få erstattet dette med et apparat som klarer det.
Jeg husker hvordan man dro Kurt Cobain rundt mens han egentlig burde ha vært låst inne sammen med helt andre leger enn dem han hadde. Han var ikke noe pent syn den kvelden i Bærum, nei.
Frank: Jeg er enig, dette burde managementet ta tak i, eventuelt andre som står henne nær. Jeg har nettopp lest artikkelen om Cobain som Sus lenker til over her, skremmende lesning.
Sus: Var du der? Takk for link forresten, interessant lesning. Får meg til å tenke på en annen artist som som tydeligvis står uten venner i en livskrise: barnestjernen og populærkulturproduktet Britney Spears.
Jeg var tilfeldigvis i selskap i går med en norsk kulturpersonlighet/skribent som har tilhold i Hollywood for tiden, de er ikke snille mot Britney der borte.
Det samme kan kanskje sies om Amys nye sammarbeidspartner (i følge ryktene), Pete Doherty. En fantastisk låtskriver og musiker som putter i seg alt for mye dop. Tidvis kan han få nakkehårene til å reise seg når han står på scenen, andre ganger er det bare trist.
Vegard: Oj oj oj, de to har sikkert flott innflytelse på hverandre, den blinde hjelper den døve, på en måte.
Spørsmålet er jo hvor mye folkene rundt tilrettelegger for den destruktive adferden - og hvor går de moralske grensene for innblanding?
Når vet vi at vi bør redde noen fra seg selv?
Er litt nifst dette, en litt stygg side ved rock’n roll, hvordan vi i skrekkblandet fascinasjon følger folk på vei mot undergangen, der nettopp det at de er på vei mot stupet blir en del av uttrykket, og en del av grunnlaget for facinasjonen? En sunn og frisk rockestjerne blir liksom litt feil? Har selv stått ved scenekanten og sett en sterkt pleietrengende Shane MacGowan vakle rundt der oppe, mens vi jublet over hver snøvlende fyllekommentar han fikk fram. Og så kan vi fortsette å dyrke de unge døde; Janis, Jimi, Jim, Kurt osv osv i ei lang, lang rekke. Noe nekrofilt er det med denne bransjen?
… eller Jokke. Så Jokke i en tilstand der han nesten ikke klarte å synge sine egne sanger, og publikum jubla og bød på mer øl…
Trist! Fantastisk artist som ödelegger seg selv fordi industrien hun er en del av vil melke mest mulig ut av henne för noen voksne blander seg inn. Skyggen av idoliseringen et at idolet ikke er utskiftbar. Finnes ingen vikarer her. I en hvilken som helst annen jobbsammenheng ville sjefen sagt, stikk i 3 mnd, vi fikser dette i mens og du kommer sterkere tilbake.
Jokke, ja. Alle trodde han gjorde musikerfylla til en kunstform, selv brukte han det som et skalkeskjul i forhold til alt det andre han gikk på. Tenke seg til at alkoholisme blir den fine fasaden. Jeg så Jokke mange ganger, men aldri så full som den sagnomsuste gangen der publikum applauderte over at han ble “indisponert” og ikke kunne spille (dersom historien er sann, da — og ingen vil vel tvile på noe slikt?).
Örn: Jo, idolet er utskiftbart. Med et dødt idol med samme navn. Det selger kanskje enda bedre. Platemafiaen burde få forbud mot å tjene på gravrøveri, så reduserer man kanskje rovdriften på de levende også.
HvaHunSa: Nei, jeg ser mer enn en konsert i uka (denne blir vel to eller tre), men har ikke noe forhold til Amy. Jeg griper meg i å tenke at jeg ikke ville ha giddet å sjekke henne ut på Øya hvis det ikke hadde vært for alt jeg hadde hørt om henne. Jeg liker virkelig ikke å være et sånt fe som lar meg påvirke av dop-overskrifter som markedsføring, så vær så snill, ikke fortell det til noen. OK?
tb: Det er nettopp det, hva er så fascinerende ved den åpenbart destruktive siden av rockeikonene? Forfall som underholdning er et snodig fenomen jeg ikke blir klok på. Vet ikke om jeg har lyst til å finne ut av det heller.
Huh, nekrofili ja, det har i hvert fall visse fellestrekk.
Jokke. Sånt blir man trist av.
Ørn: Du har nok dessverre rett, hun er blitt en melkeku for apparatet rundt. Og det deles vel ikke ut sykmeldinger nei, men det burde de snart vurdere. Dette kan gå veldig galt.
Sus: Jeg holder tett
Meneh, siden du ikke har vett på å å komme deg på Amy Winehousekonsert, hvilke er det da som får deg opp av sofaen?
Jeg synes ikke at det er riktig å oppfordre folk til å drikke eller dope seg, men når alt kommer til alt så har alle voksne åndsfriske mennesker ansvaret for seg selv. Og ingen andre.
Espen: Du har selvsagt rett. Alikevel skylder vi å engasjere oss når et menneske, uansett årsak, ikke evner å ta vare på seg selv - men er havnet i en selvdestruktiv spiral.
Ansvaret for endringen ligger selvsagt hos individet selv, men vi må ikke slutte å bry oss bare fordi folk er presumptivt voksne og ansvarlige for eget liv.
Kanskje det er litt kynisk av meg, men for “apparatet” er det slett ikke usannsynlig at en død Amy Winehouse kommer til å være mer verdt enn en levende og nykter Amy Winehouse.
Trist, men det er jo en utrolig fascinasjon ved stjerner som dør unge. En form for nekrofili, uten tvil.
Espen: Her er jeg ikke enig med deg. Gjør du ingenting hvis du står foran en som prøver å henge seg?? Hvahunsa har allerede stilt spørsmålet:
Når vet vi at vi bør redde noen fra seg selv?
For i noen situasjoner er det helt påkrevd å gjøre noe.
Hvahunsa: Dette høres farlig ut som en ny Janis-historie.
HHS: Langhåra rawk. De siste konsertene jeg anmeldte, var dette bandet, dette bandet og dette bandet.
Og i kveld: Muse.
HHS: Det er ganske stor forskjell på det å ha ansvar og det å bry seg. Noen ganger kan det være riktig å bry seg, andre ganger ikke. Men ansvar føler jeg likevel ikke at vi skal påta oss eller pålegge andre. Vi kan bry oss ved å tilby hjelp og støtte. Vi kan si at nå bør du kanskje tenke deg om, men jeg synes ikke vi skal sette på tvangstrøya og sende avgårde til avrusing. Hvis et menneske velger å leve et liv i forfall (eventuelt som et resultat av å ikke velge noe annet), skal de få lov til det så lenge det ikke er til skade for noen andre.
Og da svarer jeg også Sukkerspinnengelen med et motspørsmål:
Hvorfor skal vi gjøre noe? Når det har gått så langt at en person vil ta sitt liv, så er det også et valg, og etter min mening et valg alle har full rett til å gjøre.
Som nevnt tidligere, betyr det naturligvis ikke at vi ikke skal bry oss. Vi skal tilby vår hjelp og støtte så godt vi kan. Når det gjelder selvmord, så er dette dog en litt spesiell situasjon. Jeg vil tro at vi i de fleste tilfellene snakker om folk som er i ekstrem følelsemessig ubalanse, og for vår egen del bør vi antakeligvis gjøre det vi kan for å avverge den akutte selvmordshandlingen slik at vi kan være sikre på at vedkommende virkelig har prøvd alle andre muligheter.
I prinsippet er dette å gripe for langt inn i andres valg av handlinger, men i praksis vil jeg altså tro at man for sin egen del vil kunne leve bedre med å ha forsøkt å hindre et selvmord. Og da spesielt hvis man, slik som jeg, ikke tror at selvmord gjør noe annet enn å utsette smerten en liten stund.
Men altså: Jeg mener verken at det er påkrevd eller vårt ansvar å gripe inn.
Marina: Det er ikke kynisk å påpeke det kyniske ved en kynisk bransje
Jeg er redd du er inne på noe. Ikke at folkene hennes ønsker henne død, men de sykemelder henne jo ikke heller akkurat, som Ørn er inne på lengre oppe her.
Sukkerspinnengelen: Det hadde fanken i meg ikke vært hyggelig om det skjedde. Verden burde ha kommet over den tåpelige romantiseringen av rockestjerners personlige forfall og undergang for åpen scene. Har vi ikke lært noe som helst av historien?
Sus: Ojda, her var det blanda drops. Hvem skriver du for ? (send mail om det skal være vår hemmelighet ;-))
Espen: takk for utdypende innspill, dette setter jeg pris på!
Kan jeg komme tilbake til det senere i kveld? Du fortjener et like utdypende svar, men akkurat nå strekker ikke tiden til :-/
Noen som tar “ansvar”.
Nå er vel ikke Britney noen rocker, men en ganske forfallen popstjerne som har mistet all glansen.
For å hjelpe henne til å komme seg på beina har noen startet en kampanje på diverse sider som denne og denne.
Min interesse for henne har vel alltid vært lik null par år, men kan ikke annet enn og synes synd på dama av den grunn.
Sånnsett er det vel bar noen sier ifra, selv om jeg ikke vet om jeg synes dette er den beste måten..
Der er vi enige, men dette med individ er kanskje ikke så enkelt. Selv om mange av oss bryr oss så er det også noen som har en helt annen agenda som ønsker oppmerksomhet fra eller kontroll over individet.
For å bruke Amy Winehouse som eksempel så er hun vel sammen med en fyr som ikke akkurat har noen god inflytelse på livsstilen hennes, og hun har sikkert noen fans på hvert eneste sted hun besøker som mer enn gjerne vil bidra til elendigheten.
Espen: Ja, det er forskjell på det å ha ansvar, og det å bry seg, heldigvis.
Man kan kun tillegges ansvar innenfor ens eget handlingsrom. Derfor kan man ikke redde et menneske fra seg selv, så lenge det samme mennesket ikke vil reddes.
Men har vi et moralsk ansvar for å ikke bidra?
I hvilken tilstand tar mennesker sitt liv? Er selvmord en rasjonell avgjørelse vi må respektere, og sågar være vitne til?
Hender det at mennesker blir så syke, at de ikke lenger bør ha ansvaret for seg selv og sitt liv?
Hva med de dypt demrimerte, de schizofrene, de pykotiske, de desperate og håpløse? Skal vi bare trekke på skuldrene og ta et skritt til siden når de så åpenbart - for oss som er friske - tar en fatal avgjørelse i en midlertidig tilstand?
Bæret: Beklager at du alltid havner i spamboksen, jeg aner ikke hva jeg kan gjøre med det…
Jeg leste faktisk en lengre artikkel om dette i en eller annen nettavis i morges, i tillegg fikk jeg høre litt fra bak sceneteppet av en bekjent som er journalist der borte i Hollywood. “Vennene” hennes selger private sladderhistorier om henne over en lav sko.
Håkon: Det er mange ulver der ute, moralsk forfall er visst ikke noe å skamme seg over…
Han der mannen hennes ja, hvor glad er han egentlig i henne? Så glad i at han mer enn gjerne bidrar til hennes mulige forfall både som menneske og artist?
Mest av alt er det vel historien om den blinde som hjelper den som ikke kan se. Statistisk sett er det visst ikke gode odds for par som vil slutte med narko sammen.
Jeg vet ikke om du mente å rette alle disse spørsmålene til meg, men jeg sa i alle fall i min første kommentar at jeg mener voksne og åndsfriske mennesker. Folk med alvorlige psykiske lidelser, vil jeg nok i mange tilfeller ikke betegne som åndsfriske. Hvor grensen går, må bli opp til hver enkelt av oss å avgjøre. Jeg vil si dette også besvarer spørsmålet ditt om folk kan bli så syke at de ikke bør ha ansvaret for seg selv.
Selvmord tror jeg kan være en rasjonell avgjørelse, selv om jeg ikke synes den er noe klok i de aller fleste tilfeller. Det måtte i så fall være for å avslutte et liv med store uhelbredelige smerter som var umulig å lindre.
For å gjenta meg selv litt igjen: For vårt eget personlige velbefinnende, vil jeg tro at de aller fleste er tjent med å ikke respektere retten andre har til å ta sitt eget liv så lenge vi enten ikke vet om eller vurderer det dithen at selvmord er en dårlig løsning for personen det gjelder.
Dette kan kanskje virke selvmotsigende, men jeg tror det er i vår egen interesse og rett å prøve å skåne oss selv for traumatiske opplevelser, noe man får tro at det å overvære et selvmord vil være.
Det er en interessant vinkling du gjør ved å spørre om vi har et moralsk ansvar for IKKE å bidra. Altså at det kanskje faktisk er galt eller umoralsk av oss å blande oss inn i andres liv. Såvidt jeg vet er det i Norge påbudt ved lov å hjelpe folk i akutt nød, men det må også dette være noe som er opp til hver enkelt å avgjøre hvor grensen går (hvis vi skal se på det generelt og ikke spesielt bare på selvmord).
Jeg kunne sikkert skrevet mye mer om dette, men kommentarfeltet ditt er så lite at jeg ikke orker mer.
Espen: det var ikke meningen å få deg til å gjenta deg selv, vi snakket sikkert bare forbi hverandre.
Spørsmålene var litt til hvem som nå måtte bry seg med å svare, jeg forventet ikke at du alene skulle greie ut i det vide og det brede. Med mindre du har lyst da
Greia er at jeg tviler på at selvdestruktiv adferd satt i system, som jo rusmisbruk må sies å være, ikke innebærer en viss tap av “åndsfriskhet”. Det er grader av dette selvsagt, og derfor er det også så vanskelig å avgjøre når man skal gripe inn, og når man skal være passiv, som du jo er inne på.
Når det gjelder selvmord som en rasjonell avgjørelse, må det i tilfellet da være i form av eutanasi, der er jeg nok mer tilbøyelig til å se at det kan være den beste løsningen for individet selv. Som du også påpeker. Vi er så enige at.
Kommentarfeltet mitt er ikke lite! Det er stooooort…
Espen: tolker jeg deg dit at du kan respektere selvmord som et informert valg hvis det er et informert valg?
I så fall, hva om vedkommende er syk?
Og da mener jeg ikke bare syk som i strafferettslig utilregnelig, for strafferetten skal også beskytte oss andre — det er derfor det er en type “sykdom” som har veldig lav status som unnskyldning, og det er selvforskyldt rusfremkallende forgiftning. Men dersom offer = gjerningsmann, vrir du behovet for beskyttelse, og ikke i entydig retning.
Skjemafeltet er lite altså. Mitt er mye bredere. Hehe.
Men selvsagt har jeg lyst å skrive. Jeg synes det er et veldig spennende og interessant tema, og jeg er glad du brakte det på banen.
Sus:
Dette er et etisk dilemma. På den ene siden synes jeg at man skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv og død. På den annen side vil jeg synes at det er følelsemessig vanskelig å etterleve dette hvis en person jeg er knyttet til skulle ønske å ta livet av seg selv. Enten det er informert eller ikke. I en slik situasjon tror jeg at jeg ville valgt å ta hensyn til meg selv, med mindre det altså var snakk om selvmord som smertelindring for en uhelbredelig sykdom. Med andre ord ville jeg gjort alt jeg kunne for å forhindre personen i å ta sitt eget liv selv om det ville være i konflikt med dennes interesser. Også hvis jeg plutselig sto oppe i en slik situasjon med et helt fremmed menneske tror jeg at jeg ville valgt å forsøke å forhindre selvmordet.
Dette valget om å blande meg inn er på en måte umoralsk av meg, men slik blir det gjerne i etiske dilemmaer. Man må velge det man føler er det minste av to onder. I dette spesielle tilfellet synes jeg det er viktigere å ta vare på min egen psykiske helse enn det er å følge et etisk prinsipp.
Jeg skjønner godt at andre ser det som helt uakseptabelt å respektere selvmord. Grunnen til at vi har så forskjellige syn på dette, ligger nok ofte i hvilket livssyn vi har. Har vi kun ett liv eller blir vi født på nytt?
Espen,
hvis jeg nå tillater meg å rasjonalisere og forenkle mye mer enn det er grunnlag for, så griper du selvsagt heller inn en gang for mye enn for lite. Det ene kan ombestemmes, det andre ikke. Hvis jeg nå har den holdningen at jeg godt kan hindre en kompis i å havne i fylleslagsmål med fjorten bevæpna bandidos, så bør jeg kunne hindre at han tar livet av seg i en situasjon han kanskje ikke vet hva han gjør. Feiler du ved å la det skje, er konsekvensene presumptiv mye større enn hvis du strekker ut hånda og holder personen tilbake.
Hvis han virkelig, virkelig vet hva han gjør, så kan han hoppe i morgen i stedet. Som sagt, hvis jeg får rasjonalisere og forenkle mer enn jeg har grunnlag for.
Ditt siste avsnitt er forresten veldig kontraintuitivt.
Sus:
Mener du “kontraintuitivt” som i “vanskelig å forstå”?
Jeg mente ikke spesielt deg og meg da jeg skrev at vi har forskjellige meninger. Jeg mente altså at jeg tror folk generelt stiller seg forskjellig i dette spørsmålet i stor grad ut fra hvilket livssyn de har.
Og jeg mener at jeg har sagt det opp til mange ganger nå at jeg også ville hindret en person i å begå selvmord hvis jeg ble innblandet (og det ikke var pga en smertefull sykdom) om jeg så teoretisk sett kunne vite at det var 100% gjennomtenkt fra hans side.
Jeg hører at du også sier at du ville gjort det, men jeg synes ikke at du sier så mye om hvorfor.
Sånn i motsatt rekkefølge:
1) Nei, jeg har ikke sagt mye om hvorfor.
2) Nei, jeg har ikke sagt mye om hva heller, jeg har derimot sagt ganske mye om hvis man skal rasjonalisere altfor mye osv … , altså, gitt en mulig delbegrunnelse.
3) Ja, selvsagt antok jeg at du mente meg spesielt, for jeg er jo verdens navle, og det forutsetter jeg at alle på hele internettet skjønner
Det var forpostfektingene, så var det livssynet. Jeg ser også koblingen mellom livssyn og holdninger til selvbestemt død, men jeg har vanskelig for å skjønne at disse skal skyldes de aktuelle livssyns tro på liv etter døden. Hvis det var det som var avgjørende, så burde vel vi hedninger som bare har ett liv å tro på — eller enda verre, skal friteres i den evige svovelsjø før eller senere (=> senere, right), være mye mer skeptiske enn dem som ser dette livet som et lite øyeblikk i en evig paradistilværelse?
Hvis man skal argumentere religiøst mot selvmord, så kan man gjøre det på mange andre måter:
- det G*d har skapt, skal ikke mennesket rive ned
- du skal ikke drepe
- du skal ikke spise forbudne frukter som gjør deg i stand til å tenke selv, og hvis du tenker selv så skal du i hvert fall ikke legge egne ville ideer til grunn for noe som helst, så hold kjeft og adlyd din prest (og hans elskerinne, for hun er Kristi brud)
Og i livssyn der gjentatt gjenfødelse er sentralt, så er det vel naturlig at gudene vil se det som juks og fanteri dersom man krøller sammen sitt dårlige lodd og ber om et nytt.
Vil virkelig et selvmord noen gang være et rasjonelt og logisk valg?
Min gamle lærer (som hadde en mor som hadde tatt selvmord) fortalte oss at å prøve å ta sitt eget liv alltid er et rop om hjelp. Jeg kan godt være kildekristisk og se at dette ikke er nødvendigvis er en absolutt sannhet, men uttallige tankerekker har ført meg til forståelse av hva som lå i dette utsagnet. Har man virkelig så liten tro på livet at det er ens ego som forutsetter redning, og ikke håpet?
For å sitere Eric Draven i “The Crow”: “It can’t rain all the time…”
Jeg synes dere har en flott diskurs her Sus og Espen, jeg koser meg her på sidelinjen
Julie: Det er et betimelig sprøsmål, og for å kunne svare på det må vi kanskje begynne med å sette noen kriterier for hva som er rasjonelt.
Når det er en midlertidig tilstand som fører til selvmord, f.eks. ved depresjon, så kan man jo hevde at det ble valgt en permanent løsning på et midlertidig problem, og da er det vel kanskje ikke så rasjonelt?
Som Sus påpeker, så er selvmord en irreversibel løsning.
På den annen side: Når tilstanden av f.eks. uutholdelig smerte er kronisk og livsvarig, og der man ellers er åndsfrisk, vil det da anes som rasjonelt å overveie eutanasi?
Det er noe i det Espen sier om at man så langt det er mulig bør få bestemme over egen død, akkurat som man får bestemme over eget voksenliv.
Selv om selvmord nok alltid har et element av desperasjon og rop om hjelp i seg, så er det også snakk om et tidsperspektiv. Hvis det er grunn til å tro at denne desperasjonen vil vare livet ut, så må det være lov å ikke velge livet?
Greia er at det er en uoverkommelig tanke for de fleste at noen havner så dypt i et mørke at døden virker fristende. Likefullt er det mange mennesker som opplever dette, hver eneste dag.
Julie:
Jeg kan bare foreslå at du søker på nettet og leser litt mer om hva som kan gjøre selvmord til et logisk og for noen uunngåelig valg. Kortversjonen er at smertene (psykiske, fysiske, midlertidige eller kroniske) oppfattes som verre enn at det er verdt å leve. Det kan sammenlignes med en skålvekt. Hvis det positive ved å ta sitt eget liv veier tyngre enn det positive i et fortsatt liv, vil det være en logisk og rasjonell handling. Jeg gjentar likevel til det kjedsommelige at jeg ikke tror på selvmord som en løsning selv om andre nok dessverre gjør det. Det er her det er viktig for oss å tilby vår hjelp og støtte slik at vedkommende kan få troen på at det finnes en annen utvei. For det gjør det alltid selv om det kan være vanskelig å få øye på det for den det gjelder.
Det er vanskelig å forstå at selvmord kan være et rop om hjelp når det blir umulig å få hjelp når man er død, så her må vi altså skille mellom de som har gitt helt opp og de som sørger for å bli funnet før det er for sent. For den siste gruppen er det nok slik du sier at det er et rop om hjelp.
Denne diskusjonen klarte dere fint uten meg
Det eneste jeg kan bidra med nå er noe selvopplevd. Jeg bodde engang i et hybelhus med mange mennesker i 20-åra. En natt sa det pang! i nabohybelen. Skjøt seg. Døde momentant. Var full. Jeg forsto det slik at pengeproblemer, vanskelig ex-kone og lite besøk av sønn var det han slet med. Og kanskje en depresjon. Uka etter ønsker naboen på andre sida av meg å ta livet av seg. Kutter seg i håndledda så blodet drypper godt, men ikke spruter. Jeg ringer ambulanse. Han var kanskje deprimert, men han var også en psykopat som skremte oss andre som bodde i huset med sin truende oppførsel.
Var det første selvmordet ikke et rop om hjelp, men selvmordsforsøket var det? Fordi han første gjorde kort prosess og han andre fikla?
Jeg trur faktisk det første var en full mann som ikke kunne ta vare på seg sjøl. Lekte med våpenet sitt og fikk en impuls, eller kanskje var det et vådeskudd. Selvmordsforsøket er jeg så kynisk at jeg mistenker var et rop om oppmerksomhet. Sjansen for at vedkommende ville se situasjonen i et annet lys om et par dager/måneder var så stor at jeg ville trå til for å redde. Det har jeg forresten også erfaring med.
En fyr hadde begynt å planlegge selvmord, jeg ba han om å drøye det et års tid, kanskje ting ville se annerledes ut? Så naivt, og virkningsfullt. Har er iallfall fornøyd med valget i dag. I hvor stor grad han var en selvmordskandidat vet jeg selvsagt ikke, men han mener sjøl han var det.
Jeg ser risikoen for at jeg mener å vite hva som er best for andre. Men jeg trur de aller, aller fleste avgjørelser om å ta livet av seg bygger på forestillinger som ikke har rot i virkeligheten og jeg trur nesten alle er deprimerte, angstfylte, usikre. Og jeg trur det er mulig å endre alt det, sånn at det en dag blir hyggelig å leve igjen. Jeg trur nesten alle selvmordskandidater bør reddes fra seg sjøl, og jeg trur Amy må reddes fra seg sjøl - og ektemannen - hvis ho skal ha noe framtid i det hele tatt.
Det ble visst noe feil inni der, men jeg trur det ble forståelig. Men jeg vil rette noe annet:
“Selvmordsforsøket er jeg så kynisk at jeg mistenker var et rop om oppmerksomhet.”
Nei, jeg trur det var et ytterligere ledd i å få kontroll over ex-kjæresten som bodde tvers over gangen. Jeg mistenker at han planla et selvmordsforsøk - ikke et selvmord.
I min fantasi finnes det flere alternativer enn “rop om hjelp”, selvom jeg trur det er den absolutt vanligste.
(Så fikk jeg egentlig sagt at min erfaring med selvmordskandidater ikke er så realistisk allikevel, da det ene foreslår jeg er et vådeskudd og det andre et overlagt selvsmordsforsøk.)
Sukkerspinnengelen: Må si du har fått din dose med selvmordsproblematikk tredd ned over ørene.
Jeg må bare få si en ting, der er vel rimelig å anta at det er svært belastende å være vitne til suicidal adferd, og trusler om selvmord. Hva gjorde disse opplevelsene med deg egentlig?
Vet du, nå viser statistikkene at det er flest menn som velger de brutale metodene, som det å skyte seg f.eks. Og jeg lurer egntlig på hvor veloverveid det var av han du forteller om. Full og fortvila, med skytevåpen i hånd.
Jeg tviler ikke på at det forekommer selvmord på impuls, og det du beskriver kunne like godt være det. Eller var det en forhistorie med langvarig depresjon som vi ikke vet om?
Det er jo gjort undersøkelser som viser at det sitter mang en fortvila, handlingslammet og ensom mann etter samlivsbrudd bortetter (mannspanelet skal visstnok ordne opp i dette problemet). Det er sikkert mange kvinner som har det slik også. Men man tar da ikke livet av seg fordi ting ikke gikk helt etter boka?
Jeg tviler ikke på at en del selvmord er veloverveide, om enn ikke rasjonelle, gitt at en selvmordsoverveielse springer ut i fra en tilstand av desperasjon.
Men jeg betviler heller ikke at en mengde selvmordsforsøk, og kanskje ett og annet gjennomført selvmord også, er rop om hjelp, eller rene impulshandlinger som kasnkje ikke er fullt så veloverveide. Særlig der rusmidler er involvert.
Jeg tror som deg, at Amy absolutt ikke har noen fordel av å være gift med en rusmisbruker, tvert imot.
Pete Doherty og Kate Moss. Kurt Cobain og Cortney Love. I rest my case.
Siden diskusjonen nå døde (!) veldig pent, så prøver jeg meg: teller Kreftpinnen som halvveis selvmordsforsøk siden den tar livet av sånn ca. annenhver bruker?
– Sus Scrofa
(røykermobber)
Sus: (en vakker dag kommer jeg til å skrive Suss mistenker jeg)
Hååh…skal du lokke meg ut på glattisen nå? Måkke si noe negativt om røyere, da får vi hele hurven etter oss, med mord i blikkene.
Spøk til side: jeg har i grunn ikke veldig sterke meninger om røyking, så lenge den ikke utsetter andre for ufrivillig forgiftning.
Men altså, ang. selvmord så er vel tidsperspektivet av betydning vil jeg tro. Selv spiser jeg sikker for mye sjokolade, kan hende det en vakker dag tar livet av meg. Men for en smakfull død da du!
HvaHunSa(a): I så fall, velkommen etter.
Men siden du er slik en sprinter, så kan du vel ikke la deg skremme av en sotsky av emfysemharkende pingler som velger en langsom død i gapestokken? Det lyser ikke akkurat av baller nok til jumonji-giri, gjør det vel?
OK, for å skrive noe halvseriøst her også: kvasiøkonom som jeg noen ganger er, så husker jeg en norsk lærebok som drøftet måleenheter for økonomisk velferd. For eksempel har levealder vært noe brukt, men forfatternes innvending — skrevet før all denne velferden vår truet elefantens posisjon som det tyngste landpattedyret — var at det faktisk ikke er gitt at et langt, magert og asketisk liv er noe bedre enn et kort, fett og syndig. Jeg er likevel tilbøyelig til å betrakte Ivans drikkemønster som et samfunnsproblem og ikke et velferdsgode. Det finnes begreper som kvalitetsjusterte leveår, og de har også funnet veien inn i ditt fagfelt.
Så kan du grave i ditt eget hode mens du langsomt sjokoladedøden “lider”. <— potensielt dansk uttrykk
– Sus Sebass
( :-p )
SusSebass: Den linken er død, så nå får jeg ikke sett hvem som susser på deg, og det er krise!
Jumonji-giri er for pingler, det er da meget mer beundringsverdig å dø en langsom død? Det stinker kanskje ikke så ærefullt og lekkert av disse røykerne, men det er muligens å foretrekke femfor alt dette blodsølet som følger den andre metoden. Jeg har sett nok åstedsbilder til å vite at punkterte blodbaner har en egen evne til å lage imponerende fontener. Her snakker vi oversprøytede vegger og tak. Æsj, jeg har jobbet mye for å dytte disse bildene langt bak i arkivet, men nå poppet de frem igjen gitt.
Ivan ja. Det er vel amerikanerne som skal ha skylda for å ha distribuert ildvann derover under den kalde krigen, er det ikke? Det var jo sånn de tok knekken på Sølvpilen og gutta, det er jeg helt sikker på, for det sa Falk.
Jeg blir skikkelig avtent av slike lykkebrøker. Skikkelig. Nå må jeg trøstespise sjokolade. Bounty er favoritten for tiden.
HvaHunSjokoladespiste: Oops, manglet en “h” i “a href”. Og dermed filtrerer wordpress urlen vekk før du ser den. Det er jo nesten ondere enn onde kvinner.
Men ikke like ille som onde menn som avtenner deg med ekle mentale bilder av søl og — enda verre — brøker (*fysj*, sett inn bilde av Tommy (han med Tigern) som brekker seg over matteleksa). Dakal liten, les http://www.dagbladet.no/dinside/2007/10/23/515926.html mens du trøstespiser deg mot graven. Langsomt. Shorter of breath, and one day closer to death.
(Det er forresten et filosofisk spørsmål hvorvidt en dags liv bringer deg en dag nærmere døden.)
*grrrr*, der var det en ” som manglet. Preview nå, HHS. http://tinyurl.com/2792ky , i hvert fall.
Sus: Mmm, nå fikk jeg lyst på sjokolade. Og yessiri, jeg beveger meg langsomt til graven. Er allergisk mot stress. Får utfnatt av det. Må være et pent lik, bare må være det.
Minn meg på det en gang i nærheten av Valentine’s Day, så spanderer jeg på pur faen noen dager etter. (Eller kanskje før, mens de nisseformede halvpris-sjokoladene fortsatt er i butikken. Jul er også stress.)
Du får be om å få liket glasert i sjokolade, da. Og husk at vi skal holde deg tilbake om du truer med å hoppe.
(Enligt legenden døde sønnen av Laphroaig-brenneriets grunnlegger av å drukne i whiskytønna. Det er ikke helt sant.)
Sus: Lokker du med sjokolade? Det er mer enn jeg kan motstå, det vet du vel. Sjokolademannen.
Hoit! Snakker om sjokolademann, det der var litt av en historie, nesten for god til å være sann. Hvorfor spiste han seg ikke bare opp av tønna?
Fordi han ville ha blitt dritetrengt lenge før han var ferdig med sjokolademassen, og du kan jo tenke deg hva det hadde ført til på sikt.
– Sus Sjokolade
(innehaver av bedriten humor)
Sus: Det der var et uheldig bilde i mitt hode. Nå må jeg ty til det nestbeste: gulrotkake. Mista litt lysten på sjokolade gitt.