Jeg ville ikke gjort det om igjen. Aldri i livet. Det var et mareritt å våkne om morgenen. Hver eneste bidige morgen, ingen unntak. Det var stålsetting hele veien til badet, og ofte fristet synet av vasken så mye at jeg følte en sterk trang til å spytte ut hjertet. Klask. På veien tilbake fra badet var det helt tydelig at hjertet fremdeles satt på plass. Det nyttet ikke å kjempe imot.
Med kroppen halvveis ut døra var den der igjen. Trangen til å spytte ut hjertet. Svelging. Det verste med å forlate huset om morgenen, var vissheten om at jeg skulle tilbake. Det verste med å forlate huset om morgenen, var å ikke ha kontroll.Hver eneste dag var jeg helt desperat etter å komme hjem. Jeg grua meg så mye, at jeg kunne nesten ikke vente. Akkurat det visste jeg ikke da. Den gangen var jeg jo helt normal. Pen. Smart. Rappkjefta. Ikke noen man kødda med. Jeg hadde berømte foreldre, men det var det ingen om visste. Vel, jeg trodde de visste det, men jeg tok feil. Det var i grunnen veldig dumt. De burde visst det. Kanskje hadde ting blitt annerledes.
Det var mye hat. Alle veier. Men mest fra meg. Jeg hatet han jeg klina med første gang. Jeg synes han var kjekk, derfor fortjente han ikke bedre. Jeg følte meg utvalgt, og klarte ikke la være å skryte av det. Han jeg egentlig var forelska i ble sikkert lei seg, men han måtte da forstå at jeg ikke ville ha ham? En forelskelse er da ingen grunn til å komme nær.
250 kroner på kjøkkenbordet. De skulle vare i en uke stod det på lappen. En spagetti på boks hver dag, og litt til brød og fersk melk. Ingenting til røyk selvsagt. Men det fiksa jeg selv. I jakkelommene som hang i entreen lå det nok mynter til en tipakning. Det fikk duge. En uke varte imidlertid så kort at det var ingen vits i å senke skuldrene. Like greit å holde intensitetsnivået på det jevne, så slapp man overraskelser.
Jeg hatet dem når de kom hjem. Skulle jeg klappe av begeistring liksom? Ja, det skulle jeg. Det var tryggest sånn. Så jeg klappet, og hatet. Hatet, og klappet. Selvforakten hadde gode dager, så hatet ble vendt innover også. Ingen grunn til å gjøre unntak, hatet man så hatet man. Det kunne jo vært fristende å grine istedenfor, men ikke uten et betydelig tap av kontroll. Så da utgikk det alternativet.
Jeg vet jeg kunne drept ham. Jeg vet det, fordi hatet er ektefølt. Jeg skulle gjerne kjørt ham ned en mørk høstkveld. Et lite dunk fra støtfangeren, og verden ville vært lettet for ondskapens kilde. Selvsagt skulle han se hvem det var som meiet ham ned. Takk for terroren, takk for blåmerkene, takk for våkenettene, takk for skrikene du påførte oss. Jeg har kommet over frykten for kniver forresten. Jeg så aldri at han tok i en bortsett fra når han lagde mat, men jeg visste at han like å vifte med dem. En nattlig telefonoppringning fra en telefonboks i nabolaget fortalte meg det. Hun stod der i mørket naken, bønnfallende. Selvsagt hentet vi henne så fort vi kunne.
Det var jo ikke siste gangen telefonen ringte om natten på den måten, med det var siste gangen jeg følte ansvar. Æh. Nå lyver jeg. Men det var deilig med avstanden som fulgte med flyttingen. Nå kunne jeg ha drapsfantasiene mine i fred uten å være bekymret for at han skulle gjennomskue meg. Som skuespiller kunne man ikke drømt om en bedre skole selvsagt, men nå var læretiden over, jeg var klar for å jobbe.
Jeg kommer aldri til å vende det andre kinnet til. Når bidraget var et hav av tapte horisonter, så finnes det ingen tilgivelse. Uten horisonter gir tilgivelse ingen mening
Jeg får lyst til å holde opp en hånd, som du kan slå på. Og som etterpå kan holde rundt deg. Men så vet jeg ikke helt. Hvor “fictious” er dette ikke?
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare her. Det blir feil å motta sympati, selv om jeg vet det er godt ment
Det gjelder egentlig alle tekstene mine. Vrient å forklare hvorfor, men jeg ønsker ikke sympati, selv om alt jeg skriver skulle være 100% sant. Jeg har helt andre mål med skrivingen enn fokus på meg selv som person, selv om jeg bruker meg selv hemningsløst.
Klarte jeg å gjøre dette forståelig?
Jada, jeg forstår nok hva du mener. Men kommentaren peker på min opplevelse.
Uansett: Det er feiende flott formulert. Og stikkende.
En tabloid overskrift: HvaHunSa gjør det igjen!
Jeg skjønner godt hva du mener når du skriver at du ikke ønsker sympati for det du skriver, så derfor tenkte jeg bare å si at jeg likte innlegget. Måten det er skrevet på, måten du introduserte det hele i de første avsnittene.. ja
herregud, … norn har fortalt deg at du skriver bra, ikke sant?
Viktige formidlinger du gjør, hele veien.
God helg,
Betty
For et utrolig bra innlegg!
Og for en blogg!
Ønsker deg en kjempehelg
Du, verden! Dette var sterkt å lese, HvaHunSa.
Bra.
Skremmende.
Hm.
emelie: Takk. Tusen takk
betty: Vel, ja. Men det er noe helt annet å tro på det vet du… Spesilelt god helg til deg.
cat: Velkommen hit. Og hjertelig takk!
Undre: Ja, det ante meg. Jeg lurer på om folk skjønner at det er fullstendig vanlige folk som går rundt og bærer på slike historier.
tonita: Ja? Ja. Hm.
Jeg får gåsehud når jeg leser dette…
..og det er ikke bare fordi teksten var veldig bra skrevet.
“Other people’s stories, they are just like mine..”
Faen sá drivende txt hvahunsa!
den bar dytter meg videre, i akselerende pulser.
og sá sitter man igjen, litt dummere enn sist, men samtidig sá meget smartere.
Takk for at du gjennomförer dette prosjetket ditt. jæg lærer konstant nye ting og jeg kjenner pá at jeg blir litt smarter!!
EarlGrey: Dette er en historie som kan fortelles på 1000 måter, jeg setter utrolig stor pris på å høre at denne versjonen traff en nerve (siden den nå var der fra før)
Ørn: Wow. Det var en veldig fin tilbakemelding!
Sinna? Eller bare mensen?
HvaHunSa: Neppe. Det er begrenset hvor mye vi mennesker egentlig setter oss inn i andre menneskers liv. Hadde vi satt oss inn i andre mennesker liv i langt større grad hadde ikke verden hatt sult, fattigdom og krig. For de er alle ting vi mennesker i stor grad kunne ha forhindret om vi alle bare ville. Vi skiller mellom oss selv og De Andre, på mange måter er det nødvendig for å leve våre egne liv, men vi gjør det også på grunn av latskap og manglende empati og innsikt.
Hverdagsterroristene finnes det mer enn nok av. Det er vel strengt tatt vanskeligere å fjerne dem enn all sult, fattigdom og krig til sammen, for en del mennesker nynner en annen melodi enn oss andre (og her stjeler jeg en idé fra gårsdagens fine post hos Iskwew) og evner ikke å ta inn nyansene av den verdenen vi andre befinner oss i.
HvaHunSa: Denne fehodeode (eller ganske enkelt bare fehode?) heter Torstein Viddal og liker å fortelle at han bruker sitt virkelige navn.
Han er også en venn av Helge Og Amos Keppler. Bare sånn at du vet hvor mye/lite vekt du skal legge på kommentarene hans.
Vet du hva Fehode? Selv om jeg forstår at din kommentar var ment å skulle provosere, så klarer jeg alikevel ikke å bli provosert. Jeg skjønner jo at dine forutsetniger for normal adferd er annerledes enn mine, og sånn sett er det forståelig at din verden må være et forvirrende sted å leve. Aggresjon er et vanlig resultat av ekstrem forvirring.
Undre: Jeg mistenker også at det handler om at det kan være utfordrende å se at et menneske ikke ER sin historie. Vi har altfor lett for å se på andre med til dels avvikende historier som avvikende mennesker. Det er en gedigen feilslutning. Det er vel det vi vanligivs kategoriserer som stigmatisering.
Men det er klart at manglende empati og innlevelsesevne er et sammfunnsproblem. Det er bare det at folk som ikke har utviklet empati som barn, neppe gjør det som voksne heller. Da står vi igjen med holdninger, og de kan i større grad korrigeres, men det er ingen lett oppgave det heller.
Jeg leste Iskwews post, og den handler vel først og fremst om kommunikasjonssvikt og hva som skjer når vi tar det for gitt at andre sitter inne med den samme informasjonen som oss selv. Det er en del dårlige lærere som lider av disse antagelsene føler jeg
radio: Jeg har fått med meg såpass mye av dette at jeg skjønner tegninga. For min egen sjelefreds skyld så orker jeg ikke la meg provosere
… Og jeg begikk den brøleren Iskwews post egentlig handlet om
, da jeg blandet hennes post inn her. Det var bare at hennes post for meg også ga meg et så godt bilde på hvordan det er å forholde seg til “hverdagsterroristene” som aldri greier å forholde seg til verden på samme måte som andre og at det er uhyre vanskelig og svært ofte umulig å “oppdatere” de fleste av dem på virkeligheten.
Og man trenger sjelden å lete lenge for å finne den typen mennesker …Det tror jeg du har helt rett i!
Holdninger påvirkes jo av kunnskap, og sånn sett kan kunnskap om hvordan det er å være menneske gjøre oss mer medfølende og ta mer ansvar overfor medmennesker. Samtidig som det virker som om det bare blir mer og mer faenskap i verden, så finner man jo samtidig mer toleranse og åpenhet om en de fleste temaer på grunn av økt kunnskap, gjør vi ikke?
Det var ikke meningen å dra trådene så langt unna den opprinnelige bloggposten din, så jeg skal prøve å hente trådene inn igjen. Den volden mennesker opplever fra de nærmeste er den volden som er vanskeligst å håndtere tror jeg. De nærmeste er de man skal kunne stole aller aller mest på og når de svikter blir sviket så enormt stort og konsekvensene ofte ekstra slitsomme å forholde seg til. Svært mange bærer med seg historier om fysisk og/ eller psykisk familivold, og jeg synes du sier det veldig fint når du skriver at vi mennesker ikke ER historiene våre og at vi må huske på det, for hvordan folk møter historiene om våre liv er jo viktig for hvordan vi forholder oss til oss selv også.
Hmm… jeg tror jeg skal avslutte før jeg roter meg bort igjen.
HvaHunSa: Du er et bedre menneske enn meg.
Holdninger som blir til uten innlevelsesevne og empati tror jeg det er en fare for at er nokså overfladiske og ikke minst er det holdinger som lett kan skifte med vinden.
Undre: Noen brøler var det slett ikke. Disse begrepene/fenomenene er til dels overlappende og ofte henger de nøye sammen, jeg må selv konsentrere meg for at det ikke skal bli en grøt av det hele
Nei, man trenger ikke lete lenge, eller langt av gårde…
Du har helt rett, holdninger påvirkes av kunnskap. Og det inntrykket om at det stadig blir mer faenskap i verden, samtidig som toleransen for forskjellene øker, er en interessant dynamikk jeg gjerne skulle visst mere om. Jeg kan jo tenke litt rundt hva dette kommer av, men mistener at sosiologene *hostradiohost* vet mer om dette.
– der oppsummerte du mitt budskap , takk
radio: Neppe. Mer erfaren med slike utskudd kanskje?
Håkon:
Dessverre tror jeg du har rett. Men det er denne innfallsvinkelen de som jobber med psykopati er overlatt til. Det er ikke mange andre påvirkningskanaler igjen når empatien er borte.
Sant nok, og i og for seg tok jeg ikke høyde for å mene noe om holdningsendringer som resultat av hjernevask. (På det feltet kan jeg ikke påberope meg mer innsikt enn å ha lest Den mekaniske appelsin av Anthony Burgess.)
Det opprinnelige innlegget ditt hadde jeg bare tenkt å lese to tre ganger i langsomt tempo uten annen kommentar enn at det er en sterk tekst.
Håkon: Hehe, les meg sakte. Jeg tar det som et godt tegn
Dette ble min søndagsandakt. Takk.
Du er unik i kombinasjonen av god skrivekunst, personlig innhold, og faglighet. Jeg spør meg om det siste, fagligheten, også blir din distanse til deg selv. Ikke svar, la meg undre meg. For i undringen ligger min utvikling.
Veldig bra dette her altså. Samtidig litt lettet over å lese taggen “Noveller”…
Genese: Oh! Du må ikke psykoanalysere meg, psykoanalyser heller de som kommer etter meg, de er mye mer kompliserte!
Neida, tenk i vei du, det er derfor jeg publiserer disse tekstene
Selvisk: Hehe, så om teksten hadde ligget under “psykologiting” så hadde du ringt etter den gule bilen?
Ingen psykoanalyse her, nei. Bare undring etter å ha lest bloggen din, inklusive kommentarer og svar, med interesse over tid.
genese: nå blir jeg jo nysgjerrig!
Jeg setter forøvrig stor pris på dine besøk
Igjen sitter jeg stum. Sterkt virkelig. Kommentar er egentlig overfødig, men jeg kommenterer da alikevel (;
Ok… Jeg kommer utrolig seint inn på banen her, men dette må jeg bare kommentere.
Jeg skjønner etter hvert at dette er en blogg jeg bør lese mer av. Du skriver utrolig bra. Jeg kommer tilbake igjen. Jeg vil lese mer av sånne bra formulerte poster.
Alf Ivar: Og velkommen skal du være!