Tok du testen i den forrige posten? Fant du ut hvordan den fungerer? Du velger ett kort, konsentrerer deg om det, og overser de andre. Men det er de kortene du ikke fokuserer på som kan fortelle deg hvordan testen fungerer. Fordi hjernen din har begrenset oppmerksomhetskapasitet, så la du kanskje ikke merke til at det ikke er de samme kortene som blir vist 2. gangen…? Altså ingen av de kortene du ser første gangen, dukker opp i neste omgang.
Dette er en svært forenklet fremstilling av et komplekst fenomen. Egentlig er det ikke ETT fenomen, men flere som opptrer sammen, men for å gjøre denne posten overkommelig for både meg og leserne, så tar jeg noen snarveier. Vi skal jo først og fremst ha det litt morsomt, ikke sant? (Håper ingen fra instituttet ramler innom bloggen…)
La meg begynne med en temmelig frekk påstand: Du, som alle andre, konstruerer din virkelighet. Det betyr ikke at alt du tenker om verden, andre folk og deg selv er en illusjon, men det betyr at du aldri vil kunne oppnå et 100 % objektivt syn på noe som helst. Eller kan du?
La meg begynne ved begynnelsen: Når du ble født, var hodet ditt tomt for tanker, ord og bilder. Du var en slags tabula rasa, eller blank tavle. I biologien din ligger det riktignok disposisjoner, som sugemekanismen for eksempel, men i hodet ditt, der finnes ingen ord eller bilder eller symboler. De blir til underveis. Blir de til likt for alle? Nei. De blir til i samspill med miljøet, og miljøet barn blir utsatt for er jo unikt for den enkelte. Ergo vil din tankeverden utvikle seg helt unikt, og sannsynligvis ikke likt noen andre i hele verden. Hukommelsen din blir veldig viktig for deg. Uten hukommelsen så ville du brukt en evighet bare på å stå opp og kle på deg om morgenen. Om du i det hele tatt greier det. Sannsynligvis vil du måtte ha hjelp. Men siden stort sett alle friske mennesker har en velfungerende hukommelse, kan vi overlate slike trivielle handlinger som å kle på seg til automatikken. Vi handler i ren rutine, og bruker minimalt av hjernekapasitet på store deler av dagens gjøremål. Ta bare det å kjøre bil for eksempel. Husker du første gangen du satt bak et ratt med rullende hjul? Du var ikke så tøff i trynet at du fisket frem mobilen for å sjekke de siste meldingene mens du nærmet deg din første rundkjøring i 50 km/t, var du vel? Men tør du det i dag? Sannsynligvis. Du kjører bil på automathjerne. Du håndterer en mobiltelefon på automathjerne. Vi hadde ikke overlevd som art uten denne automathjernen. Nå kan det hende du tror at automathjernen vår bare tar seg av praktiske gjøremål. Da må du tro om igjen. Automathjernen vår tas i bruk på de fleste områder av et menneskes liv. Også i møtet med nye mennesker. Og ikke uten konsekvenser. For selv om vi alle er aktive tolkere av andre mennesker, så tolker vi innenfor allerede eksisterende oppfattelser, eller skjemaer. Disse skjemaene (tenk på de som et slags kart) er helt nødvendige for vår utvikling, og før vi utvikler et språk, så inneholder disse skjemaene symboler. Ta for eksempel et barn som akkurat har sett sin første hund. Dette skjer som regel før barnet kan uttale enkle setninger, så når barnet får øyet på hunden har den ingen egentlige begreper om hva dette er for noe, barnet har ingen oppfattelse av kategorien ”hunder” eller ”dyr” for den slags skyld. Barnet lærer at pelsdotten på fire ben og med hale heter ”vov-vov”. Barnet vil etter dette med all sannsynlighet kalle den første katten den ser for ”vov-vov”, nettopp fordi barnet ikke kan differensiere mellom ulike dyrearter ennå. Det kommer senere.
Og sånn fortsetter det, selv etter at vi har utviklet et språk. Vi ser en ny ”ting”, og begynner umiddelbart å søke hukommelsen vår for et passende skjema. Vi har som voksne forhåpentligvis pådratt oss tusenvis av nye skjemaer siden vi så vår første ”vov-vov”. Nå er det viktig å huske at automathjernen vår ikke har en pauseknapp! I det samme øyeblikket vi oppfatter noe, så begynner hjernen å lete etter et sted å plassere det. Det skjer så raskt, at du knapt legger merke til det. Det betyr ikke at vi ikke kan flytte om på informasjonen, og ta det fra ett skjema og legge det i ett annet litt senere, når vi bare får tenkt oss om. Men forbausende ofte så gjør vi ikke det. Forbausende ofte så blir den nye informasjonen klebet fast i dette første skjemaet uforholdsmessig lenge.
Andre menneskers adferd opptar oss ekstremt mye. Vi er sosiale dyr hele gjengen, og nesten alt vi sier og gjør påvirker eller involverer andre mennesker. Dette resulterer i et stort behov for å tolke og forutsi hva andre vil komme til å gjøre eller si. På den sosiale arena er vi trygghetsjunkier alle som en. Nesten. (Unntakene tar jeg ikke for meg her)
Vi er alle forutinntatte i den betydning at vi har disse toveis-skjemaene, vi både tolker gjennom dem, og vi putter det vi ser tilbake i dem. Ta for eksempel et smilende ansikt. En universell ting, ikke sant? Vi oppfatter alle et smilende ansikt som positivt og vennlig. Men hva om smilet er fandenivoldsk? Vil vi alltid tolke et fandenivoldsk smil som nettopp det, og ikke som et vanlig vennlig et? Faktum er, at det du ser etter, er det du finner. Ofte. Hvis du ikke forventer et fandenivoldsk smil, og i tillegg har en grunnleggende positiv innstilling til andre mennesker, så vil du etter all sannsynlighet tolke det som vennlig. Sånn sett fungerer disse skjemaene toveis, og kan faktisk virke bekreftende på fordommer du allerede har. Det er veldig vanlig å se etter faktorer som bekrefter våre fordommer, snarere enn å avkrefte dem, selv om både avkreftende og bekreftende informasjon er tilgjengelig, så velger vi oftest den som bekrefter fordommene våre.
Og da er vi over i båssettingen. Vi er alle skyldige. Sannheten er at om vi ikke hadde den evnen, ville vi hatt store problemer på den sosiale arena. Vi trenger å båssette for å kunne tilpasse adferden vår etter kontekst. Se for deg at du er i et formelt herreselskap med stive snipper og høflig tiltale. Du vil sannsynligvis tillegge de andre i rommet egenskaper som passer inn i ditt skjema for en slik situasjon: pene mennesker i dress liker ikke banning, de synes ikke det er greit at man promper offentlig, og de kommer sannsynligvis ikke til å bryte ut i allsang helt umotivert. Alt dette vil jeg tippe er korrekte antagelser. Men vi stopper ikke her, sannsynligvis vil du tillegge disse dresskledte herrene flere egenskaper; som at de har mer makt på jobben enn vaskehjelpen, at de er smartere enn folk flest, at de tjener bedre enn folk flest, at de er lykkeligere enn folk flest, osv. osv. Alle disse antagelsene er riktige. Alle disse antagelsene er feil. Det avhenger av kontekst. Det du ikke visste, var at du hadde dumpet rett inn i det årlige ”hjelp en fattig”-arrangementet, og at alle dressene var lånte klær, og ingen av de som var tilstede er i arbeid. Når du får vite dette, så justerer du informasjonen, du flytter den over i andre skjemaer. Du henter frem skjemaet ditt for ”uteliggere”. For alle uteliggere er like, ikke sant? Vel, mye er likt, men langt ifra alt.
Hvordan er det mulig å ikke bedrive båssetting som er plagsom for andre? Det er ikke mulig, man kan ikke vaksinere seg mot, eller kureres for fenomenet. Men man kan ved å være oppmerksom på dets mekanismer, bli mer fleksibel, og kanskje kan man kvitte seg med stereotypiene, og heller se etter egenskapene. Selv prøver jeg å kategorisere egenskaper, fremfor å båssette hele mennesket. Jeg ser etter egenskaper som; vennlighet, humor, kunnskapsrikhet, mot, følsomhet, empati, sjarm, handlekraftighet, nervøsitet, frekkhet osv. osv. Alt ettersom.
For det ER irriterende å havne i en bås for de fleste av oss. Ofte opplever vi det som begrensende, og med rette. Som nevnt så har de fleste av oss den vanen at vi ser etter det som bekrefter førsteinntrykket vårt, det går automatisk. Da overser vi fort egenskaper som for den andre personen er viktig å bli speilet på.
Det er derfor jeg ikke synes det er stas å bli tippet ti år yngre enn jeg er for eksempel. Jeg har mye livserfaring, jeg er et voksent og ansvarlig menneske, jeg er ingen rølpete blindernstudent som har altfor mye fritid med en forkjærlighet for inntak av øl i tide og utide og med foreldresponsorer i ryggen om noe skulle skjære seg. Det er nok av de folka på Blindern, men jeg er ikke en av dem.
Nå er ordet fritt i kommentarfeltet. Jeg har sikkert formulert meg både klumsete og mangelfullt, så spytt gladelig ut om du har innsigelser J
Klumsete formulerer du deg i alle fall ikke! Du formulerer deg forståelig. Og sannsynligheten for at du har rett er stor. Jeg har en veldig god venn. Han er mann. Han har en kone. Hun liker ikke meg. Hun har satt meg i båsen “hun er ute etter mannen min og er ikke til å stole på”. Jeg får ikke rettet opp det førsteinntrykket hun har av meg. Hun er ikke interessert i det. Det er irriterende. Om jeg har satt henne i bås? Antageligvis. I båsen for reddharer kanskje. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at den antagelsen og førsteinntrykket hun har av meg ikke stemmer.
Puh! Det var godt å høre, det er ikke lett å “oversette” fagspråk.
Du vil sannynligvis ikke kunne påvirke din venns kone til å endre syn. Hun har mye mer å tjene på å bevare det inntrykket hun har skapt av deg, enn å endre det.
Med mindre mannen hennes strekker seg langt i å overbevise sin kone om at hun har mer å vinne på å endre syn, så vil du nok forbli fastklistret i rollen som “fristerinne”.
Hvorfor hun reagerer sånn kan man jo bare undres over. Enten er hun usikker på sin egen evne til å holde på mannen sin, eller hun er usikker på selve forholdet, kanskje er det ikke så stabilt?
Det som fascinerer mest med de tingene du omtaler er hvordan folk egentlig misliker å bli båssatt. (Som du skrev om litt tidligere i en gammel, gammel blogg du pleide å ha.) Ikke så mye fordi folk kunne finne på å sette andre i feil bås, som Vibeke opplever, men fordi båsen er reduserende i seg selv. Vi klarer jo aldri å håndtere 6 milliarder båser, og derved yte enhver person rettferdighet. Og dette fraværet av holisme er en slags trussel: “Ser h*n ikke hele meg? Jeg er jo ikke bare uteligger/direktør/pulesjukt mannfolk!”
Men samtidig er båssettingen nyttig for oss, fordi vi kan effektivisere samhandlingen med en vi setter i bås. Noen ganger er det jo sånn at samhandlingen er endimensjonal. Vi skal kjøpe en bil av en person, spørre noen om veien, eller si “Nei, jeg kjøper ikke på telefon!” Og da er det effektivt å båssette, uten at det er uhøflig eller “feil”. Andre ganger har vi flere mål og må tenke utenfor båsen. Da er det du skriver om å se etter egenskaper – og samlinger av slike – riktigere.
Vi mennesker er egentlig ganske smarte, bare vi ikke tenker for mye.
Jeg skulle selvfølgelig sagt at “dette er en bra post”, men “it goes without saying”. Og da ville jeg sette deg i båsen “blogger”. *gliser fårete*
radio: Veldig bra og utfyllende kommentar. Synd du har lagt inn bloggårene, for annars…
Dette var god og tilfredstillende lesing
Jeg holdt på å irritere meg grønn over den testen, tok den minst 8 ganger før det begynte å demre for meg, ble litt lettet, jeg liker jo å være flink til tester og sånn… ja du sa at det ikke var noen iq test, men hjernen min blir litt ensporet når den oppfatter en mulighet til å tenke litt raskere enn andre. lille søte hjernen min.
Jeg liker å være flink å smart og sånn, hvem gjør ikke det. Når det gjelder å ikke sette folk i bås, så liker jeg å være flink til det også, og det kan jo føre til en hel del frustrasjon. Det er engergisparende å sette folk i bås, tidseffektivt og med tiden ganske treffsikkert. -som jeg sa til den søte intelligente mannen som ikke ville akseptere at jeg ikke hadde noe behov for å bli fulgt hjem sent på kvelden. “Tar du meg ikke seriøst nå, vil du antageligvis aldri gjøre det.”
for jeg har oppdaget at jeg har en ganske veldefinert og romslig bås for irriterende mennesker som ikke kan ta et hint og at jeg er nådeløs når det gjelder å låse dem inn i den for godt og kaste nøkkelen. Men det er jo resultatet etter en god del års erfaring med å tilgi visse mennesker deres overtramp og la dem slite meg ut gang på gang. Så jeg har ingen samvittighetskval med det lengre, jeg gir dem et par sjanser og så er det boms ned i båsen med dem, og “ha det så bra”. At dette etterhvert førte til at jeg brøt med deler av familien min har i grunnen bare gitt meg mer overskudd og bedre evne til å glede meg over tilværelsen.
Så jeg ser poenget med at båssetting er et fullstendig nødvendig verktøy for å takle og manøvrere seg i verden.
En annen litt merkelig ting med meg selv og båssetting er at jeg en gang for minst 10 år siden leste en artikkel om at folk flest er mer eller mindre bifile og at renvaskede homo/hetrofile er til sjeldenhetene. Dette (blant annet) har ført til at jeg sjeldent/aldri gjør endelige konklusjoner om andres sexuelle legning eller muligheten til at denne kan endre seg med tiden. Dette har blant annet den kjipe bieffekten at noen som flørter med meg omtrent må ta meg på puppen eller noe for at jeg skal skjønne hva som foregår
Her ville jeg kanskje spare en del tid og sjenanse på å bare sette noen i bås i ny og ne…
Martine: Jeg kjenner igjen den der “boms ned i båsen med dem”. Enkelte forandrer seg “aldri”, og til slutt må man vurdere om relasjonen blir for destruktiv til å fortsette. Jeg har parkert folk selv, etter å ha slitt meg ut på å metakommunisere med dem omatt og omatt. Det er en kompetanse å kunne identifisere inkompabilitet. Takk for at du deler nyttige historier fra din verden, det ser igjen ut til at kommentarfeltet blir mer interessant enn selve posten
Bra post, jeg får flashback til diverse forelesninger og pensumlitteratur.
Det er litt artig å tenke på at vi selv veldig ofte ønsker å bli satt i bås, og er villig til å gå langt for å finne nøkkelen som gir oss tilgang.
Hvis man deretter på innsiden innser at det ikke var helt riktig bås å havne i, og må begynne på utfordringe med å ta seg ut igjen, er det, som nevnt tidligere, ikke det enkleste man kan gjøre.
Tror vi trenger båser, merkelapper, og fordommer, mennesket vil alltid søke etter å forstå ting, og da er slike “hjelpemidler” gode å ha.
Alternativet er å se verden og mennesker som kaotisk og usammenhengende uten system, og det kan bli for mye for et lite menneske.
Ida: Takk! Du peker nemlig på to viktige poeng jeg selv hoppet over:
1) Vi har alle en bås eller to vi ønsker å havne i. Det være seg “sporty”, “intellektuell”, “millionær”, “helt” osv.
2) Verden blir kaotisk uten disse båsene og fordommene.
Jeg illustrerte vel greit at jeg gjerne ville plasseres i båsene “flink” og “smart.” Når man går av skaftet for å få innpass i disse båsene, blir man gjerne oppfattet som strebersk eller til og med slitsom.
Det er litt morsomme konsekvenser
Ønsker man å fremstå som “tøff” kan man lett bli “døll” uten å skjønne hva som egentlig skjedde. Litt som når pappa forsøker å være “kompis.”
Tusen takk for meget velskrevet , ryddig, grei, forståelig post. Her er det ting jeg kan nyttiggjøre meg i hverdagen, – som jeg BØR nyttiggjøre meg.
Og takk fine kommentarer som utfyller.
- dere er puttet i fine båser alle sammen.
Veldig bra og interessant innlegg
Vi trenger jo ikke lete etter liv i rommet, det er jo allerede mye interessant å observere blant jordboerne 
Kjempefin og ryddig post
)
Mennesker flest ville hatt veldig godt av å stille (store) spørsmålstegn ved sine egne skjema inniblant. Det overrasker meg stadig vekk hvordan voksne mennesker fortsatt tror at den eneste sanne verden er den de oppfatter gjennom egne øyne.
Jeg savner noen ord om attribusjonsteorier, selv om jeg skjønner at postene dine ikke får plass til alt. Dette er noe av det mest spennende inne sosialpsykologien, synes jeg. Hvordan man plasserer årsaken bak hendelser på enten indre eller ytre omstendigheter (din skyld, min ære).
Det hadde vært morsomt å se hvordan du ville oppsummert det.
Håper på flere poster som denne.
-C-
Her måtte jeg lese to ganger, men det er fordi andres kommentarer gjør at jeg vil lese hva hun opprinnelig sa en gang til. Teksten var grei nok for meg.
Ida kommer inn på et viktig poeng, nemlig at vi nå og da (noen av oss oftere enn andre) ønsker å bli satt i bås – vanligvis en bås vi opplever som fordelaktig. Det betyr at vi nå og da kan forsøke å endre vår atferd eller utseende. (Ok, jeg har hørt om Goffman
) Det gir mulighet for å observere om en person opptrer forskjellige overfor en selv og overfor andre (uten at det hindrer oss å plassere folk i båser basert på dette kriteriet).
En annen fasett av det sosiale spill er å gi til kjenne hvilken bås en annen er plassert i. Der melder jeg som regel pass, for jeg er ikke helt komfortabel med dette å omforenes om båsdefinisjoner. I en slik prosess kan det fort skapes klisjeer og fordommer.
En ting tror jeg vi er 100 prosent enige om: 100 prosent objektive kan ingen være.
Og, så lar jeg meg friste til å lenke til et lite apropos…
The cat only grinned
Charles Lutwidge Dodgson hadde et interessant perspektiv på saker og ting
Martine: men du ER jo smart!
Tonita: Værs’go, det gleder meg:-)
Ithil: hehe, morsom kommentar.
Cecilium: Jeg tenkte jo hardt på attribusjonsmistaket, men det blir for simpelt å bare bruke et avnsitt på det, det temaet fortjener en egen post. Den kommer nok før eller siden!
En svært interessant artikkel. Du peker jo her på hvordan vi setter fremmede i bås, og videre slik jeg ser det, hvordan rasistisk praksis slik vi har sett den i Sofienbergparken for kort tid siden gror frem sine røtter. En somalier representerer alle somaliere i vårt “blanke” somalierskjema som vi har omarbeidet fra “svarting”-skjemaet vårt. Skjemaene som gjør at vi kan kalle mennesker “jævla gris” mens de er hjerneskadet og omtåket. Skjemaene som noen kvinner har laget seg om menn som sier at vi alle er potensielle voldsmenn.
Imidlertid må jeg få lov til å problematisere ditt gedigne empiristiske knefall for Tabula Rasa – hypotesen. Du lager den som en forutsetning for teoriene du fremsetter, og dette er ikke helt uproblematisk, for på en måte feier du til side den kunnskapen som evolusjonsteoriene og evolusjonspsykologien har bygget opp de siste årene. I hvor stor grad er mennesket egentlig en såkalt “Tabula Rasa”? Er det virkelig slik at vi blir født uten ferdige ord, bilder, språk, kunnskap? Jeg må ta utgangspunkt i ting jeg kjenner litt til, det som kalles komparativ nevropsykologi.
I komparativ forskning tar vi utgangspunkt i at dyr og mennesker deler visse attributter, som feks sansesystemene. Og visse kognitive systemer, som feks hukommelse og læring. Selv har jeg drevet litt med insekter, og vet litt om dette. Når et insekt som feks nattsvermeren Heliothis Virescens vokser ut fra et egg blir det en larve som knasker i seg hele avlinger med tobakk, bomull, Geranium og mais. Når larven har knasket nok forpupper den seg, ramler i bakken og ligger der under metamorfosen til voksent insekt. Når det kommer ut fra puppeskallet sitt har det synssans, luktesans, smakssans, hørsel (meget begrenset, men dog der, som et forsvar evolvert fra lyden fra jaktende flaggermus). Den sparker seg altså ut av skallet sitt, og det er her det første problemet med Tabula Rasa – teorien dukker opp. For den er så alene, så alene. Det finnes ingen oppdragerrolle noen plass. All kunnskap den må ha ligger der i utgangspunktet. Den vet hvilke lukter den må ligge unna, hvilke smaker den tiltrekkes av. Den vet hvor den skal fly ut fra synsimpulser. En hovedoppgave for dette insektet er ikke å bygge bol, ikke å knaske i seg plantekroner. Den suger fruktsaftene fra blomstertopper for å skaffe energi til sin overlevelse, og sitt ene oppdrag. Det ene oppdraget? Formere seg. Finne en partner, begå kjønnsakt, og deretter dø sakte mens den snorter fruktsafter fra blomster. Selv har jeg vært med på å omkode luktesansen deres, slik at det som tidligere var noe de ble tiltrukket av (feks lukten av fruktsaften fra en maisplante) blir til noe de flykter unna så godt de kan. Men det var altså ingen tilstede der i utgangspunktet, til å lære insektet at maisfruktsaft er GODT. Så hvor ligger hemmeligheten i insektet når det fødes? Hvor har det lært denne kunnskapen som ikke er Tabula Rasa, den vet jo i utgangspunktet alt den trenger for å overleve i denne verdenen? Svaret ligger selvsagt i den genetiske kodingen av sansesystemene, osm lukt, smak og syn. Luktesansen dens er feks forbløffende lik menneskets i sin strukturelle og funksjonelle oppbygning. Behandlingen av luktstimuli skjer på basis av molekylær koding, av proteinbyggete transmittersystemer som definerer en lukt som “positiv”, en annen lukt som “negativ”. At jeg her brukte proteinbygget som begrep er ikke tilfeldig, for all koding av proteinene som bygges i en organisme ligger innebygd i vedkommende individs genkoding. Dermed kan vi sammenlikne dette med mennesket, hvor det altså har vist seg at også mennesket har denne innebygde koden ved fødsel. Prøv feks å stimulere en baby med sur, gammel melk. Eller lukten av råtne tomater, kjøtt eller kloakk. Nesen vil automatisk rynke seg, og babyen vil vise sitt mishag med like levende ansiktsuttrykk som et smil ellers er.
Så over til kodingen av kognitive systemer. I dag vet vi svært lite om dette, vi vet imidlertid at koding av informasjon ligger latent i hjernens strukturer under utviklingsfasene. Divisjonaliseringen av de forskjellige delena av hjernen, og særlig av de emosjonelle sentra som innbefatter hva vi kaller det limbiske system legger til rette for at vi nesten altfor lett kopler negative inntrykk til “feil” kontekst, og således ramler i fella med å båssette mennesker hvor vi egentlig ikke har objektivt sett saklig grunnlag for det. Men det er jo greit. Enten det er Tabula Rasa som ligger til grunn, eller andre og mer moderne teorier (dette har man jo egentlig diskutert siden Aristoteles), så ligger det genetiske kodingsgrunnlaget der og lager “feil” filter i oss. Feilkoplede skjema. Noen av disse skjemaene gjør feks noen av oss til rusmisbrukere, andre gjør noen av oss til praktiserende rasister eller vi putter mennesker som vi ellers kunne utviklet gode vennskap med i båsen “idiot” på grunn av en feil uttalelse, helt uten at vi tenker over det.
Det er imidlertid bra å få dette opp på bordet, og være klar over at disse fenomenene finnes, først da kan vi vel egentlig gjøre noe med det. Og det ser ut til at mange i vårt samfunn trenger akkurat det for tiden.
Håkon: Oh yes, folk spiller roller hele tiden, vi er ikke den samme på alle arenaer.
“En annen fasett av det sosiale spill er å gi til kjenne hvilken bås en annen er plassert i. Der melder jeg som regel pass, for jeg er ikke helt komfortabel med dette å omforenes om båsdefinisjoner. I en slik prosess kan det fort skapes klisjeer og fordommer.”
Der hang jeg ikke helt med…
Goredom: Du får ta opp Tabula rasa- kritikken din med foreleser og omtrent samtlige av mine fagbøker, det blir feil å arrestere meg der gitt.
Goredom: Jeg har ikke ork til å lese hele kommentaren din akkruat nå, Kanskje du skal poste den i egen blogg? Her tror jeg den er litt overkill.
Ps. Det faktum at vi er født med sanser utelukker ikke tabula rasa-tanken. Sanser er ikke det samme som språk. Jeg har poengtert i posten at vi er født med biologiske disposisjoner, mener du virkelig at insekt-eksperimentene dine kan danne hypoteser om at mennesker er født med språk? Da tror jeg de gjerne vil ha tak i deg, professorene på Blindern.
Det er dette som kalles fagkritikk – etter min mening veldig verdifullt. Psykologien er dessverre treg med å innlemme kunnskapen fra evolusjonær psykologi i fagfeltet. Hvorfor skal man svelge det som står i fagbøker og det som foreleserne sier ukritisk? Sist jeg gjorde det hadde både boka og foreleseren basert seg på falsk forskning, på feil forutsetninger, slik at påstandene jeg brukte i en diskusjon i ettertid ble påvist (i tidsskriftet Nature) å være fullstendig feilaktige. Det var direkte flaut, og i all offentlighet og greier.
Og det var slett ikke meningen å arrestere deg, jeg ville bare bringe inn nye perspektiver og aspekter bygget på forutsetninger som vokser frem fra empiriske data man har frembragt de siste årene.
Språk er selvsagt noe helt for seg selv, og vanskelig å bedrive skikkelig forskning på, ettersom vi ikke har lov ( på grunn av sånn etikk og sånt) til å eksperimentere fritt på mennesker.
Indirekte forskning og indikasjoner fra evolusjonær psykologi antyder imidlertid at språket vårt ikke er helt tabula rasa det heller. Ref: Steven Pinker og Noam Chomsky.
Men greit, jeg kopierer ut den første kommentaren min til min egen blogg jeg.
Goredom: Nå er det jo fristende å spørre om empirien bak dine hypoteser, men det skal jeg ikke gjøre, og det fordi dette ikke er en avhandling om sosialpsykologi, det er en bloggpost, og ikke noe av det jeg har skrevet om er avvist av vitenskapen. Hadde vært fint om du bedrev fagkritikk et annet sted. Et hvilket som helst sted må jo være bedre enn i kommentarfeltet i bloggen min.
Goredom: Vi omgikk hverandre. Fint, post den hos deg du, den passer nok bedre der
Oj, jeg beklager virkelig at jeg ikke skrev en tolinjers la-meg-ta-bølgen-for-den-fine-blogposten-din – kommentar!
Det skal ikke gjenta seg. Heretter skal jeg bare skrive et par enkle linjer om hvor vakker verden er fordi du skrev det du skrev.
Forresten: fagkritikk var vel egentlig feil bregrepsbruk. Jeg ville snarere sagt filosofiske refleksjoner. Uten at det forandrer saken, jeg skal la det ligge her i ditt kommentarfelt for fremtiden.
Groedom: Eh. Javel.
[...] HvaHunSa publiserte idag en svært interessant artikkel. Artikkelen peker på hvordan vi setter andre mennesker i bås, og implisitt slik jeg ser det, [...]
Tusen takk for fin post! Å ta opp temaet nå blir som å hoppe etter Virkola. Jeg synes likevel dette er et så viktig tema som angår oss alle sammen, at debatten bør gå heftig i flere blogger. Den gode ideen lenger her oppe om å ta opp temaet fra flere perspektiver – blant annet det sosiologiske er god, og selv om jeg er den utfordrete, oppfordrer jeg derfor også andre til å skrive om båssetting, dynamikk og effekter av dette i sosiale sammenhenger.
Jeg opplever ikke Goredom som et angrep på deg, HvaHunSa, men som en annen vinkling på saken. Kanskje litt indirekte, med mest fokus på tabula rasa-teorien, mer enn selve båssettingsprosessen, men like fullt et debatt-innlegg.
Jeg synes du forklarer fint og enkelt, forståelig for alle, og jeg har ikke mye å utsette på det du skriver. Jeg skal likevel prøve å utdype på noen områder der jeg har noen kjepphester. Siden jeg befinner meg i Argentina (ja, nå er jeg tilbake i Buenos Aires etter noen fantastiske uker i Bolivia) og jeg ikke har fagbøkene tilgjengelig blir det antagelig ikke et sosialantropologisk perspektiv representativt for faget, men mer et personlig perspektiv fra Tiqui (som by the way er sosialantropolog).
Tiqui: Takk for det
Håper jo en sosiolog *hostradiohost* tar utfordringen. Kan gjerne låne bort bloggen min om denne sosiologen ikke har egen…
Jeg oppfatter ikke at Goredom kritiserer meg, det er ikke jeg som skal forsvare teoriene som står i bøkene mine, men når jeg selv bestreber å holde det akademiske språket på et minimum, da blir jeg litt overveldet av en kommentar som er “nesten” like lang som posten, og full av fagtermer. Jeg er rett og slett bekymret for at folk som logger seg på senere skal skremmes fra å komme med sine betraktninger fordi de ikke er innpakket i teori og fagtermer. Det var bare det.
Jeg gleder meg til posten din, og håper de her inne blir med over til deg for videre samtaler
Kan ikke legge noe til. Dette gjorde du forståelig. Og kanskje vil vi alle tjene på mer dimensjonell, enn kategorisk, tenkning. Eller som Goffman sier: Vi er summen av våre roller, men presenterer til enhver tid bare noen av dem, avhengig av kontekst. Viktig å vite når vi møter andre, og viktig å vite når vi tenker på hvem vi selv egentlig er.
Ellers har jeg lyst til å peke på et nytt, spennende forskningsfelt: epigenetikken. Kanskje er vi ikke så tomme når vi blir født likevel? For hva om genene våre “husker”?
Genese: Takk, spesielt glad for å høre at dette ble forståelig.
Oh! Epigenetikk. Det var helt nytt for meg. Hvis genene våre husker, da forklarer det mye. Dette skal jeg lese meg opp på, og håper det er svar å få i løpet av min levetid
Her i huset snakket vi om et ordtak i dag. Tigerungen lurte på hva det betydde at “du kan ikke skue hunden på hårene”. Da diskuterte vi litt rundt båstenkning. Og kom til at en litt rufsete hund godt kunne være verdens beste venn, eller at den striglede godt kunne være skikkelig skummel, og at det er dumt å tro at vi vet så mye bare ved å vurdere overflaten.
Selvsagt har du helt rett i at vi båssetter hele tiden, at det er en overlevelsesstrategi. Men vi må bare ikke la det frata oss muligheten til å være åpne for at noe er annerledes enn det kan synes, og at det vi kan plassere i våre skjemaer er svært begrenset. Vi endre fort med å stappe ting inn i et skjema som ikke passer, fordi våre skjemaer er laget for vår virkelighet. Som du sier, vi kan neppe ha et helt objektivt syn på noe.
Neste ønskepost må vel være den om roller
Det er minsanten et kinkig område også, og godt knyttet opp til vår evne til å båssette.
Dårlig formulert av meg. Jeg prøvde nok å si to ting på en gang.
Det første var egentlig bare en liten kommentar til at noen bruker båssetting aktivt ved å fortelle andre hvilken bås man har satt dem i (evt. komme med en uriktig opplysning som kan være en bås man tror den andre gjerne vil settes i, smiger, eller en bås man tror den andre slett ikke føler seg hjemme i, provokasjon).
Nå vel, slik kommunikasjon forutsetter at man har noen navn på båser hvor man er, eller tror man er, noenlunde enige om hva som definerer disse båsene.
Jeg er ikke særlig komfortabel med slike definisjoner, for klarer jeg å holde mine båsbegreper for meg selv er det kanskje et lite håp om at jeg ikke legger for mange egenskaper i de båsene jeg nødvendigvis må ha skapt i hodet mitt. Det er et forsøk på å styre unna noen fordommer og klisjeer, men selvsagt ingen garanti for at jeg ikke klarer å lage mine egne fordommer eller lar meg påvirke av andre selv om jeg prøver å la være.
Nåvel, det ble mye tekst i forhold til at det ikke var noe vesentlig poeng, egentlig.
Jeg vet ikke om det har noe for seg å kommentere Goredoms
utfallkommentar, men jeg kan ikke si at jeg ser antydning til noe gedigent empirisk knefall (hva nå enn det er) for Tabula Rasa. Du har da tatt med de allment aksepterte forbehold i et enkelt og forståelig språk. Fagkritikk er fint, men det krever et annet forum en anonyme blogger og en annen form en Goredoms kommentarer. (På den annen side er det veldig fristende å bruke det som et eksempel på båssetting og roller/kontekst, men jeg tror jeg skal holde meg i skinnet.)Uansett, jeg tror at folk som dette innom denne bloggen leser og vurderer innleggene dine før de lar seg skremme av kommentarene.
Her ropes det etter sosiologiske betraktninger, ja. Det ville være adskillig mer spennende – og utfordrende – å analysere kommentarfeltet til denne posten enn selve posten. Men da tenderer det i sjenerende grad mot metablogging, og jeg vil ikke besudle min desiderte favorittblogg med denslags.
Den diskusjonen som er ført her dreier seg jo egentlig “bare” om forholdet mellom arv og miljø. En enfoldig sosiolog ville avvise arvestoffenes betydning, men ville ganske snart tryne i sin iver etter å forsvare miljøfaktoren.
Ta en kort titt på en viktig metode for sosialiseringen av barn, nemlig hvordan de speiler sin atferd. De foretar en handling, uten å vite om den er “feil” eller “riktig”. Og så ser de på sine foreldre og deres reaksjon og bruker den informasjonen til å kode seg selv. Er handlingen “riktig” vil foreldrenes reaksjon på den være positiv. Dette styrker miljøfaktoren som viktig for vår oppvekst. Men: Hvordan vet barna at akkurat den metoden er riktig? Hvordan forstår de at dette er en metode de kan bruke? (Eller “forstå”, siden de ikke helt vet hva de gjør.)
Hadde jeg vært en blogger kunne jeg skrevet en egen post om dette. Men ikke lenger.
Iskwew: Det om roller kan jeg jo komme tilbake til når jeg har lest ferdig boken om personlighetspsykologi, jeg tror nemlig den tar for seg fenomenet mer omstendelig enn sosialspyk’en.
Håkon: Aha, sånn å forstå. Men husk, fordommer gjemmer seg godt bak mange andre ting, det er ofte veldig nyttig å ta de frem, for å undersøke de litt. Undersøkelser viser at folk har lass med fordommer de ikke visste de hadde. Det er vel grunnlag for å si at vi alle har det, egentlig. Altså flere enn de vi er klar over.
Fint å høre at du er enig i at dette ikke er et egnet sted for fagkritikk. Faktisk ville jeg sluttet å blogge om psykologi hvis jeg måtte forsvare allment aksepterte teorier hele tiden. Ikke at jeg er imot fagkritikk på noen måte, men her ville det tatt fokus helt vekk fra postens intensjon. Dessuten tviler jeg sterkt på at en blogg er et egnet sted uansett.
radio: Nå smigrer du bare…:-)
Kan du ikke kjøre en analyse på mail til meg da? Jeg er svært nysgjerrig av meg vet du, og mailboksen min kan ikke få nok av metasaker.
Nå har jeg tilfeldigvis en årsenhet i pedagogikk, og vet litt om sosialiseringsprosesser. Hva nøyaktig lurer du på egentlig?
Barna forstår lite, om ingenting av egne prosesser, men metoden kommer vel som en konsekvens av de forutsetninger de har for kommunikasjon. Det er vel lov å hevde at vi er predisponerte for disse prosessene, men at metodene, i den grad man kan kalle dem det, utvikles fra et spedbarnsstadie der øyenkontakt er første kommunikasjonsform. Og der spedbarnet gir respons, og venter på respons, som i en slags dialog. Derfra utvikles dialogen sake men sikker til å bli mer sofistikert, og innbakt i dette ligger behovet for anerkjennelse.
Svarte jeg på det du lurte på nå?
Du må gjerne gjesteblogge her altså. Veldig gjerne
Ja, det gjorde du, selv om jeg her stilte et litt retorisk spørsmål. Nøkkelordet er det du skriver: “predisponerte”.
Dialogen utvikles etterhvert, som du sier (og vet mer enn meg om), men barna må forstå at det er “riktig” å gjøre sånt. Og der har vel sosiologien måtte skue utover egne faggrenser for å finne svar.
Gjesteblogge? Hm… Det ville være en ære. La meg tenke på det. (Jeg tror ikke ‘de andre’ leserne dine er helt hæppi med sånt, men jeg skal tenke på det.)
Og jeg mener virkelig at dette er favorittbloggen min. Og favorittbloggeren.
radio: tenkte at det kanskje var retorisk ja, men tro til alikevel.
Psykologien stjeler jo masse fra sosiologien, det skulle bare mangle om ikke sosiologien stjeler noe tilbake.
Tenk så mye du vil. Tviler sterkt på at noen her vil ha noe imot det.
Du da
Imponerende,om ikke annet. Du har helt rett.. Tok meg selv på t-banen en dag (rundt dette “negerianske horer innvanderer oslo” maset var på forsiden av alle norske aviser) i å lure på om de to damene av Nigeriansk opprinnelse var prostituerte.
Stygt? Ja.
Men dte skjedde automatisk.
Jeg og blir lett satt i bås. “uskyldig, ung uerfaren og uviten pike” de skulle bare visst hehe..
folk bommer som regel med minst 5 år på alderen min og så båssettingen er ikke uvant for meg som helst vil plasseres i andre båser enn de jeg havner i..
Forresten ble jeg litt innspirert av deg idag. Ikke av dette innlegget men av den smarte personen deg
Det lille Bæret i kurven med eplene:) Vel, det er ikke til å unngå, men det hjelper å være oppmerksom på det. Om det er stygt eller ikke føler jeg ligger mer i hvilke tanker som følger etter denne første, det er der man eventuelt avslører ikke fullt så pene holdninger.
Det ER mulig å påvirke andre til å plassere deg i mer foretrukne båser, greia er bare om man vil inngå de kompromissene som må til. F.eks. ville formelle klesdrakter plassert deg i en annen bås enn “ung og uerfaren”. Ikke så fristende løsning på problemet kanskje?
Tsk. Ikke blås meg opp nå
Det ville vært dumt.
Jeg er likevel fristet til å påstå at sånne uformelle diskusjoner kan være en god plass å finne ut om teorier er allment aksepterte, hvor allment i denne sammenheng går ut over eget fagmiljø og fagkrets uten at det dermed er noe mål å oppnå terrfaglig konsensus.
Du har helt rett at fordommer kan gjemme seg på de underligste steder. Jeg tror det er en god vane å ta et skritt tilbake og reflektere over slike ting ganske ofte. Og, jeg er ganske bevisst på at andre menneskers inntrykk av noen eller noe ikke bør overskygge mine egne førstehåndsinntrykk. For å trekke inn litt kommunikasjonsteori så lar vi oss ofte påvirke av opinionsdannere med hensyn til å sette mennesker i bås.
Jeg syntes det er godt at du tar opp dette med at vi så alt for lett setter hverandre i bås. Jeg holder på å lese en bok av Magnus Malm som heter “De stumme bildene”. Der tar han blandt annet opp disse bildene vi danner oss av andre, der vi lett danner bilder av selekterte mennesker eller “grupper” som onde, slik at vi klarer å dekke over våre egne svakheter og stolhet, slik at vi liksom er de “gode” da. F.eks er det slik når gjelder synet vårt på Bush eller Bin Laden. Bush blir av enkelte definert som en “krigshissig pengekåt kristenfundamentalist”, mens bin Laden er en “tvers igjennom ond sadist”. Dette er bare to av mange eksempler. Men de er aktuelle å trekke frem. Man setter til stadighet folk (eller det konstruerte ordet “grupper”) i bås til stadighet: Er man kristen er man firkantet. Er man homo er man promiskuøs. Er man Frper er man dum. Osv osv. Fordommene ligger fortsatt i oss. Jeg er så lei det og ser det til stadighet. Og ja jeg er jo selvsagt dømmende selv. Hver dag er jeg det. Men jeg er veldig observant på dette. Det kan jeg takke “bloggeverdenen” mye for, for jeg har merket at mine holdninger har fått bryne seg på realitetene og jeg har anet nyanser som er viktige å ha med seg. Ingen mennesker er like. Hvert eneste menneske er unikt, og har både gode og negative sider. Dette er faktisk noe Bibelen også (om jeg skal blande in livssynet mitt litt også) tar sterkt på alvor. Så det burde kristne i større grad også gjøre. Men det gjelder ikke bare kristne men alle. Stadig tillegger vi andre egenskaper de ikke har, vi ler av dem bak ryggen og baksnakker. Jeg gjør også dette av og til og skammer meg. Det er jo forferdelig. Bare slikt “småtteri” viser hvor stakkarslige vi mennesker er. Men det trenger ikke å bety at vi ikke skal strebe etter noe bedre.
PS: Jeg likte utseendet på den nye siden din
Håper jeg ser deg også i fremtiden på min blogg. Jeg har nylig skrevet ett innlegg om Bollywood som hadde vært kjekt om du leste (og kommentarer er som snop så det gjør absolutt heller ingenting.)
Martin
Håkon: hvordan fikser du de sitatboksene?
Jeg er ikke uenig, jeg er bare ikke sikker på at egen kunnskap er solid nok til å kunne tilby vettige innspill. Da måtte jeg kastet meg over tilleggslitteratur, og det er dette semesteret for kort til, jeg sitter til opp over ørene med tjukke bøker. Jeg er smertelig klar over at psykologien kan angripes fra alle mulige kanter, om man vil det. Det hender jeg skulle ønske jeg studerte noe der to streker under svaret var helt vanlig
Det med skjulte fordommer kan man lett avsløre ved å observere adferd. Du vil knapt finne et menneske i Oslo i dag som innrømmer at de har fremmedfrykt. Alikevel kan man observere en stor andel av disse lage en liten bue idet de går forbi en person med annen hudfarge på gata.
Det sier noe om at vi alle har oppfattet idealet, der ingen skal ha fremmedfrykt, og dermed vil ingen innrømme at de har fordommer. Men de har dem altså alikevel.
Ta rasisme f.eks. For 20 år siden var det ikke uvanlig at folk ytret rasistiske innrømmelser. I dag er det utenkelig for de aller aller fleste. Greia er at antallet rasister ikke har sunket proporsjonalt med de tilbakeholdne innrømmelsene. Da får vi nye fagbegreper som Ny-rasisme.
Er det bedre enn den “gamle”, som var synlig?
Martin: Tro det eller ei, men den boken har jeg faktisk lest…Og i følge min x-kjæreste skal jeg lese 1 til av Malm, Hvisking fra katakombene. Han vil vi skal drøfte den sammen. Så det blir kristenlitteratur på denne hedningen i høst
Du har et godt poeng når du peker på den aktive båssettingen som bedrives i media og i politikken. En effektfull metode det der. Håkon er vel også såvidt inne på det i siste setning over her.
Jeg har sagt det før, du er flink til å ikke tre karakteristikker eller eget syn ned over ørene på folk Martin.
MEN! Du båssetter hele menneskeheten når du sier vi er “stakkarslige hele gjengen”
Hehe.
Jeg stikker bortom for litt Bollywood-oppdateringer. Originalt tema, så nå er jeg spent!
Så godt skrevet! Også så irriterende enkel løsning på testen…
…og gratulerer med ny blogg
Goowill: Thanks. Jepp, irriterende lett løsning, men du verden så effektfull.!
Takk
Ser man det
Jeg gleder meg selv til å høre hva du mener om Hviskninger fra katakombene når du har lest den, om du vil dele din mening. Jeg har ikke lest den enda selv men det er vel planen å lese den ettterhvert også. Men nå når det er studier så har jeg nok av annet å lese på for å si det mildt.
Og når det gjelder det jeg sa om at mennesket er stakkarslig, så står jeg ved det hehe. For vi har alle stakkarslige sider ved oss. Og det finnes bare ett sant menneske i følge min bok. Men jeg skal ikke gå videre på den
(når dette er sagt vil det selvfølgelig ikke bety at vi ikke har andre menneskelige forbilder på sine felt, som mor Teresa, Gandhi, Martin Luther King etc)
Martin:
Hehe, nå har jeg et tonn pensumbøker selv, så det kan hende det drøyer litt før jeg får lest den, men når jeg har gjort det, så lover jeg å gi lyd fra meg.
Vet du Martin, det du gjør der, det anser jeg som systematisert og kategorisk båssetting. Det at du går via en religion gjør den ikke prinsipielt forskjellig fra annen båssetting, ergo må vi se den med de samme moralske kjøreregler om vi skal unngå dobbeltmoralisme.
Faktisk synes jeg det er verre, fordi du presenterer den som en sannhet, gitt av din Gud. Det at noen mener sannheten har 1 eneste kilde er og blir et problem, og alle vi som ikke deler denne troen kan oppleve det som et forsøk på undertrykking. Jeg synes også at det er et tankekors at mange kristne ikke stiller spørsmålstegn ved denne formen for systematisert undertrykkelse som jo også rammer dem selv.
Nå tror jeg ikke du Martin, ønsker å undertrykke noen, likefullt må du være villig til å innse at andre kan oppfatte det slik.
Det skal ikke være så lett å være kristen
Til HvaHunSa: Vel du kan jo spørre Jesus om han er enig med deg i den tolkningen
Det har ingenting med undertrykkelse å gjøre, da er det noe du har misforstått.
Martin: Vel, har du telefonnummeret til Jesus? Jeg kjenner ikke Jesus, og kan ikke akseptere at denne historiske skikkelsen skal være ansvarlig for dine handlinger i dag. Språk er makt, og du kan vel ikke forvente at jeg skal ha egne regler for de kristne? For da måtte den regelen blitt noe a la dette: “de kristne snakker et språk jeg ikke forstår, jeg har ikke til hensikt å lære meg dette sub-språket, ergo blir det uinteressant å kommunisere med de kristne”.
For meg er og blir begrepet “stakkarslig” negativt ladet, uavhengig av kontekst, men du må gjerne forklare for meg hva jeg har misforstått
Hehe, nei jeg har ikke tlf nr til Jesus men jeg kjenner noen som har god forbindelse for å si det på den måten.Hehe..ja, det kan faktisk alle som tror på ham få om de er villig til det. (men noen virker å være utstyrt med ekstraordinære evner)
Men selvsagt kan ikke Jesus ansvarliggjøres for mine handlinger, de er det jo kun jeg som har ansvar for. Men han kan veilede meg, DET er jeg sikker på. Så er det opp til meg om jeg vil la meg bli veiledet.
Hva mener du når du skriver: “Du kan vel ikke forvente at jeg skal ha egne regler for de kristne?”..i hvilken kontekst?
Mennesker er stakkarslige, eller syndige om du vil, og vi trenger å glemme oss selv og se andre slik Jesus selv gjorde. Vi trenger også å forstå at vi trenger han, uavhengig om vi kaller oss liberale, konservative, evangelikale, osv osv..det er ikke så nøye hvilken bås vi setter oss i. Det som er nøye er at Jesus ser oss som mennesker, som individer. Og han ser det gode i oss som vi ikke har evne til å se selv.
På samme tid ser han det sørgelige i våre liv, i våre tanker og atferd som han vil hjelpe oss å bli kvitt. Da må vi ha fokus på det gode. Har vi fokus på å ikke gjøre det vonde, (det er en enorm forskjell) slik enkelte svovelpredikanter virker å gjøre, ja så faller vi ganske lett i fellen. For det vi bruker vår energi på, det tiltrekker vi oss, tenker jeg da.
Derfor vil Jesus at vi skal fokusere på ham, og på å gi til våre medmennesker.
“Den som sier: “Jeg elsker Gud”, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.”
- 1.Johannes 4:20;21
Du skjønner, for å prøve å forstå kjærligheten må vi også prøve å få innsikt i ondskapen. Erkjennelse er viktig for å komme videre. Alle mennesker har feil, men vi kan forbedre oss, om vi da ikke lar stoltheten stå i veien for det. Og gjennom hele livet finner vi stadig sider vi kan forbedre. Vi kan alltids forbedre oss. Eller “gå fra hellighet til hellighet” for å si det på en dypere måte. Derfor er det faktisk essensielt å peke på at vi alle er begrensede og stakkarslige på hver vår måte. Jeg synes ikke “stakkarslig” er et for sterkt ord å bruke. Jeg synes bare det er realistisk.
Vet ikke om jeg bryter noen regler her, men jeg prøver bare å hindre HvaHunSa i å legge ned bloggen sin, så da tramper jeg inn i diskusjonen om Jesus og veiledning. Si fra om det er for off topic, begge to.
Martin: Du skriver om Jesus at “Men han kan veilede meg, DET er jeg sikker på.” Kall meg idiot, men er det ikke noe rart i at du skal la en metafysisk størrelse veilede deg i din omgang med dine medmennesker – kristne eller hedninger – slik at atferden din blir “riktig” i en forstand, mens enkelte av de du omgås tar avstand fra denne veilederen? (Eller fornekter ham.) Hvordan kan dette bli en god og riktig handling? Hvis jeg forstår HvaHunSa rett, så peker hun på hvordan en kristen persons prinsipper gjøres til en absolutt rettesnor for all menneskelig atferd.
Se dette fra motsatt side: Jeg føler meg krenket når min livsanskuelse vurderes som underordnet din, selv om vi i praksis kan leve ut fra samme operasjonelle verdier. (Jeg kan ikke ta liv. Jeg lyver ikke, etc…) Den måten du omtaler din Jesus på forteller oss andre at du mener du har funnet en absolutt, som mange andre mener ikke eksisterer. I min verden tenker du feil, selv om du handler rett i de aller fleste tilfeller. Det er noe her som skurrer, synes du ikke?
Og så sier du litt senere at “Alle mennesker har feil.” Hva om det er du som har mest feil og jeg minst feil? (Det er litt fristende å gjenbruke en gymnasial metode: Bevis at du har rett. Det er du som påstår at noe finnes, ikke jeg. Men det er så kjedelig…)
Til Radiohode: Hindre HvaHunSa med å legge ned bloggen sin? Javel, da undervurderer du henne kraftig synes jeg..
Du sier du føler deg krenket når din livsanskuelse anses som underordnet min, og at jeg mener å ha funnet en absolutt som mange andre ikke eksisterer. Vel, om det skal gå på popularitet så er det faktisk slik at svært mange av jordens befolkning tror på Jesus. Og det virker utfra det du skriver her som om du tror at jeg mener at bare de som kaller seg kristne , slik som meg selv, lar seg veilede og bli brukt av Jesus. Men dette tror jeg er mulig for alle mennesker..
Hva om det er jeg som har feil? Ja, det kan selvsagt hende. Men du skjønner,troen min er så sterk
Jeg har hatt mange opplevelser som bare har bekreftet troen på Jesus som eneste mellommann mellom Gud og mennesket. Bevise det kan jeg jo ikke, for dette er noe jeg har opplevd gjennom erfaring, ikke gjennom naturvitenskap med etterprøvbare resultater som det så fint heter..
” troen på Jesus som eneste mellommann mellom Gud og mennesket.” Javel? Jeg tror du har feil, og min tro er akkurat like gyldig som din. Men bevares, jeg skal ikke frata deg din rett til å mene som du gjør.
Du svarer ikke på spørsmålet mitt: Hvordan kan din tro rettmessig fålov til å krenke min livsanskuelse? Det er IKKE tilstrekkelig å vise til at mange mennesker tror på Jesus. Mange mennesker kjøper Se og Hør, og det er da vitterlig ikke noe bevis for at det bladet er et bra ukeblad?
Du må nok legge mer på bordet, Martin.
HvaHunSa kan sikkert bekrefte at hun har truet med å legge ned denne bloggen om jeg ikke svinger innom. (Det er garantert ikke fullt alvor, men likefullt.)
Martin: radio mener det ikke bokstavlig, det med nedleggelse av bloggen, ingen fare
Med egne regler for kristne, så mener jeg at jeg ikke kan forholde meg til utenomsanselige forklaringer på sanselige fenomener. Som språk. Når du drar frem begreper med sterke negative konnotasjoner, så reagerer jeg. Det hjelper ikke at du henviser til din religiøse overbevisning, effekten er den samme; man skal se på seg selv som stakkarslig, og underlagt noe større, renere og av større godhet. Det reduserer min person på en måte jeg ikke kan eller vil akseptere.
Du er litt morsom når du kritiserer svovelpredikantene for å ha fokus på det vonde. Å kalle hele menneskeheten for stakkarslig er i mitt syn å fokusere på det vonde.
Poenger er Martin, at uansett hvordan du vrir og vender på det, så vil du gjennom å forfekte din kristne tro, slik som her i kommentarfeltet, undertrykke min eksistens som ikketroende, i din verden lever jeg feil. Jeg skjønner at du helst vil slippe å kjenne på tvil rundt din tro, det er sikkert smertefullt å innse at man kan ha tatt fullstendig feil i sitt forsøk på å leve “riktig”, men din mangel på ydmykhet overfor det faktum at du kan ha feil, og jeg rett, har en krenkende effekt på meg. Det blir bare pussig å være vitne til din fullstendige ydmykhet overfor din Gud, og din fullstendige mangel på ydmykhet overfor min livsanskuelse.
Altså, for å unngå å krenke meg er du nødt til å tvile på din egen overbevisning. Men tvil vil jo dere kristne unngå i det lengste, og jeg tviler på at du stiller deg tvilende til din egen tro av hensyn til meg.
Det er en lei catch 22 for dere kristne det der.
peace & Love & understanding
Til Radiohode: Hehe, det var du som kom med argumentet om “hvor mange som tror på hva”. Selv mener jeg at det er et dårlig argument, og jeg har heller ikke noe behov for å “bevise” troen min
Til HvaHunSa: Som sagt: Erkjennelse må til for å komme videre. Der ligger nøkkelen. Som kristen kan man gå i den store fellen å dyrke synden uten å forstå det, blant annet ved å til stadighet fokusere på at “dette er feil”, istedenfor å strebe mot det som faktisk er rett. Det var poenget mitt…kall det gjerne morsomt. Det er jo artig at jeg får deg til å le da :=
Men vi mennesker er alle på en eller annen måte begrenset og kommer til kort. Det er ikke generalisering men fakta.Ingen av oss kan være guder. Vi er alle bare mennesker med våre positive og negative egenskaper.
Gud elsker deg også, uansett om du tror på ham eller ikke. Selvsagt ser jeg ikke bort fra at jeg kan ta feil, men hvis jeg skal være ærlig (ærlighet er viktig, er det ikke?) så er troen min sterk…og det kan være vel gjerne være smertefullt for andre det også..? virker av og til litt sånn igrunn. Som sagt, det er tro. Det kan ikke bevises men det kan føles. Og følelser er viktige at vi kjenner på. Om du føler noe annet så må jo du like sterkt tro på det.
Peace, Love and understanding tilbake. + et God Bless you
Til tider stor bue, men det gjelder bare kvinner og i en avgrenset del av Oslo sentrum.
Det er resultatet av førstehånds opplevelser, men jeg ser faren for at underbevisstheten min generaliserer dette mønsteret mer enn høyst nødvendig.
En ting er hva slags tullball jeg kan risikere å lære av mine egne erfaringer, jeg er langt mer bekymret for de båsdefinisjoner vi får fra andre. Familie, venner, skole, massemedier og politikere.
En av de tingene jeg har lært mest av på dette området er å bo en periode i et annet land og selv være innflytteren med sine språklige blemmer og kulturelle misforståelser.
Fint innlegg hhs
Og, så mange mange kommentarer at jeg ikke orker å lese alle nå. Så kan hende er dette nevnt. Dette er i alle fall bare mine egne tanker, og holder sikkert ikke vann i forhold til empiri, men uansett:
Vi vet at båssetting er normalt. Hørte en gang at menneskets kognitive kapasitet setter såpass store begrensninger, at vi ikke kan klare å holde på mer enn fem til syv tanker samtidig. Først ble jeg litt fornærmet, tenkte: jo! Det kan jeg vel. Men, så prøvde jeg faktisk å lese statistikk, samtidig som jeg var på forelesning i org.psyk, og det var faktisk ikke så lett å få med seg begge deler
Så, vi forenkler, danner oss disse kognitive kartene. Ting (verden, omgivelser, mennesker, hendelser etc) må liksom passe inn i et skjema, slik at ikke verden ser helt ny ut hver eneste gang.
Jeg er litt redd for dette her, jeg. For etter hvert som flere og flere leser om båser, kognitive kart og persepsjon, så blir vi liksom mer og mer opptatt av at vi ikke skal båssette. Det er jo fryktelig politisk ukorrekt, det – sette folk i bås, enten det gjelder skipsredere eller “svake grupper i samfunnet”.
Og, det som kanskje skjer da, er at vi fortsetter med denne båssettingen (fordi hjernen vår er innrettet sånn?), men at vi ikke snakker om det.
Slik at når skolen til sønnen min nå har en heavy sak hvor en ni år gammel jente har fått juling av en medelev (han dunket hodet hennes flere ganger i gulvet!) med den følge at hun ligger på sykehuset, så *skal man i alle fall ikke snakke om at dette er rasistisk motivert * osv.
DET er det jo ikke sikkert det er heller, men man begrenser samtalen om roten til selve problemet, når vi blir redde for båsene. Nå er det mange i denne saken som umiddelbart tenker at :
-dette er rasisme! (noen mener at det er det)
-dette er IKKE rasisme (forklaringen på den påstanden er nesten skummel: noen hevder dette ikke kan være rasistisk motivert siden gutten som gjorde det “bare er halvt norsk selv” I wonder…)
-skolen har ikke god nok rutiner i forhold til elevvold
-dette er et problem på DEN skolen, ikke på vår (andre rektorer har sagt det i avisen blant annet, akkurat det samme som skjer når skoler seg i mellom diskuterer andelen av barn diagnosisert med ADHD etc)
Og, da blir min bekymring at vi liksom TROR at vi diskuterer en sak openminded, men at brorparten av foreldrene i ettertid være av den oppfatning at dette skyldes ting det er lettere å forklare enn det som er tilfelle. For, dersom mange nå ender opp med å tenke at :
- dette er TYPISK den skolen (så vil jeg lure på hvorfor folk mener det? Mener de det fordi det er så mange innvandrerbarn der?==> men det vil jo ingen snakke om, siden det ikke skal båssettes. )
- ingen av lærerne tar ansvar! (er det fordi det er kommet frem nå at denne jentas lærer gjorde en dårlig vurdering da hun ikke sendte jenta til legen med en gang? (hun ble ikke sendt til lege, læreren trodde dette skulle gå fint, men ette hun kom hjem fra skolen hadde hun besvimt, kastet opp etc, og er fortsatt dårlig))
Uansett hvilken forklaring folk velger seg, så blir den i de aller fleste tilfeller så enkel at den blir feil. Og, når vi da er livredde for å innrømme båssettingen vår, så blir det enda verre. For vi gjør det fortsatt, selv om vi hevder at det ikke er det som skjer.
Wæ. Dette ble langt, rotete og jeg tror jeg skal skylde på at jeg har ganske mye feber i dag. Pluss at jeg ikke har noen stemme, så da har jeg veldig mange ord som må komme ut. Håper noen klarte å følge tanken, dette var usortert og impulsivt.
Det er mulig vi roter oss litt bort i nyansert ordbruk her. At vår tenkeevne avhenger at vi forenkler og grupperer er en ting, men i begrepet å sette i bås legges det kanskje litt mer enn underevisste kognitive prosesser?
Helt sikkert, Håkon. Kan hende tenker jeg for enkelt omkring dette.. Husk! Jeg har feber
(mumle noe usammenhengende og unnskyldende 
)
Martin: Det er da i aller høyeste grad en generalisering, du tar utgangspunkt i en sammenligning som ikke er gyldig for ande enn de som tror på Gud. For å avgjøre om noen er stakkarslige eller ikke må man ha et utgangspunkt for å vurdere dette. Ditt utgangspunkt er ikke gyldig i min verden, ergo generaliserer du. Å servere din personlige observasjon som fakta er mildt sagt litt pussig.
Videre unner jeg deg din tro på Gud (selv når jeg ser at den gjør deg blind), men jeg skulle gjerne hindret deg og dine likemenn fra å forfekte at en overbevisning er ekvivalent med en universell sannhet.
Håkon: Uffda, har du beveget deg i feill strøk av byen?
Stereotypiene massemediene/reklamen serverer er jo latterlige.
I dag deltok jeg på et seminar der jeg fremla et av de verste eksemplene jeg har sett på stereotyp fremstilling, det var en motereklame hvor en ung pikefrøken var avbildet med fjonge klær i en snasen positur – med en nylonstrømpe tredd ned over hodet. Jeg var i stuss et lite sekund, inntil jeg forsto at dette var et forsøk på å fremstille den ultimate kvinnen – kvinnen uten et sjelsliv. Det er vel knapt mulig å objektifisere mer utspekulert.
Victoria: Det skal visst være 7+/- 2, altså et sted mellom 5 og 9, det er individuelle forskjeller. Mengden informasjon avhenger dog av chunkingen, altså gruppering av informasjon.
Du kan f.eks. si at 9 tall (det kan være hva som helst, frukt eller personer f.eks) er maks av det du får med deg, som 2 4 6 3 5 0 2 4 8, eller du kan benytte deg av chunking på denne måten : 24 53 64 76 06 13 62 76 47. Da har du økt mengden informasjon, men ikke oversteget maks antall fokuspunkter.
Jeg tror du skal tenke at vi her snakker båssetting ut ifra stereotypier som er svært forenklede, og jo mer vi snakker om dette, jo mindre tror jeg skaden blir. De kognitive evnene våre er noe annet enn holdninger og adferd, selv om de henger sammen på mange måter.
Kanskje du blander fordommer og båssetting? Jeg tenker på det eksempelet fra skolen til sønnen din. Det handler vel mer om fordommer og rasisme enn stereotypier?
God bedring forresten
Vi skaper nok vår egen historie, virkelighet og forklaringer på hvordan ting går som det går her i livet ja.
Sadie: Ja, det er sikkert og visst. Men i hovedsak så stemmer våre konstruksjoner med virkeligheten, det synes jeg er viktig å huske på , det er ikke bare illusjoner alt liksom
I noen år var arbeidsplassen min midt i et område preget av en noe særegen næringsvirksomhet, ja. Jeg vil ikke karakterisere det som feil strøk, men den tanken har nok vært utgangspunktet for journalister som ved et par anledninger stoppet meg på vei til og fra kontoret. (Når vi først diskuterer båstenking og fordommer…)
Håkon: Jeg er ubekvem når jeg går der selv, kjenner ikke kodeksene og er er litt engstgelig rett og slett, uten at jeg vet helt hva jeg engster meg for. Blir lei meg også, av å se realiteten rett i øynene.
En spennende post og en spennende diskusjon.
Ellers: Jeg så at alle kortene ble byttet ut med en gang. Så jeg vet ikke helt hva det betyr (c;
Takk for det Virrvarr. Det kan bety at du konsentrerte deg bedre, eller at du valgte å danne et oversiktsbilde kontra detaljfokusering, som igjen kan være en tilfeldig valgt strategi, eller du har det for vane. Eller det kan være andre mer eller mindre plausible forklaringer. Ikke godt å si noe sikkert herfra