Jeg griper etter deg med silkehansker. Og hver eneste gang jeg skal til å ta tak, så sklir du samvittighetsløst unna. Det er som å fange frostrøyk med håv. Du fragmenteres, du forsvinner, du etterlater deg bare kulde og en vannvittig resonans. Men du er ikke forgjengelig. Du er for evig. Du gjennoppstår. Gang på gang reiser du deg i meg, du vever et trådverk som når alle cellene i kroppen min. Nå er det du som fanger meg. Jeg har gitt opp å flykte. Selv om du er mye større enn meg selv, så er du i meg, og du kan ikke forlates. Jeg har forsøkt å drukne deg i tårer, drepe deg med mine smerteskrik, og du er frekk nok til å drikke tårene mine, ete skrikene mine, slik at du kan bli ennå større.
En gang var du til å leve med. Du var en gang så liten at jeg kunne kjærtegne deg. Nå er du blitt så stor at jeg av og til tror du er meg.
Du bruker øynene mine som vindu, og refleksjonen av ditt ansikt henger igjen i pupillene mine akkurat lenge nok for noen å se. Jeg er ikke alene, men tror alikevel ikke det er noen som ser. Det er ingen som vil se ditt ansikt, eller kjenne din identitet. Du vet jeg holder på dine hemmeligheter. Du vet så inderlig godt at jeg aldri vil avsløre deg, og at jeg villig vil la deg livnære deg på livskraften min. Jeg har mer å tape enn deg på å slippe deg fri. Mye godt har kommet til liv takket være deg. Jeg hater deg.
Og jeg ber om nåde. Jeg ber deg; kan du ikke til helvete bare forsvinne?
Kneskålene mine kan du ta med deg, de har alikevel ikke mer å gi.
