I mitt hode er et eget land.

Jeg er på vei et sted. Et hvilket som helst sted, nøyaktig hvor er uvesentlig, jeg skal allikevel videre til en ny plass før eller siden. Det er jo gjerne slik i storbyer. Jeg har sørget for at jeg bor slik til at det å passere andre mennesker på gaten er  uunngåelig. Ikke at motivasjonen var å vasse i folk, jeg liker jo egentlig ikke andre mennesker noe særlig. Eller, det er løgn, jeg kan jo ikke leve uten andre mennesker, men jeg skulle ofte ønske jeg kunne. Vel, denne dagen, som alle dager, passerer jeg altså andre mennesker på gaten. Og så, i løpet av ett nanosekund skjer følgende; for å unngå å kræsje med en syklist stryker jeg meg forbi to mennesker som har stilt seg opp på fortauet, plutselig bråstopper jeg, stikker hånden i vesken og fisker frem en sigarett. Før jeg vet ordet av det hører jeg den velkjente lyden av lighteren som tennes, øynene fokuserer på flammen, og jeg trekker pusten inn. Det er først og fremst den forførende lukten av nytent røyk jeg registrerer, rett før lungene får sitt. Varmen brer seg under huden, ut i armene, videre nedover i kroppen, ahhhh. Det kribler så deilig. Jeg kjenner jeg smiler, trekker et vannvittig lettende sukk. Akkurat nå er livet bare så inderlig vakkert. Dette trengte jeg virkelig, alt er glemt nå, jeg er bare her, fører hånden rytmisk mot munnen som om den var en velkjent dansepartner. Leppene tar villig imot. Jeg trekker pusten dypt. Slipper den ut. Lettelse. Jeg skal aldri røyke mer. Nanosekundet er over, jeg har passert det røykende paret for en hel verden siden - og kjenner ikke lenger lukten av sigarettene. Men i mitt hode, der er et eget land.