Natten startet veldig tidlig. Sånn ca. klokka 17:00. Da fikk jeg besøk av min kjære M. Luften var varm.
Vi velger å legge ut på en sakte tur rundt i en del av byen som fremdeles innehar en viss sjel. I går var det markedsdag. Himmelske matlukter kom smygende fra alle kanter og gjorde oss tullete i hodet. Og vi som nettopp hadde spist! Boder på boder med asiatisk mat. Det minnet veldig om Thailand, og jeg gjorde sporenstreks et tankesprang tilbake til Krabi by og matmarkedet som helt plutselig reiste seg i enorm størrelse foran meg en kveld, overveldende og uforglemmelig. Jeg har sjelden vært så glad for å være uten distraherende selskap. Den natten ble mett og lang.
Men altså, vi er på Løkka, vi er på markedet, vi er i noen bakgater, og overalt blander lukten av solvarm asfalt og eksos seg med krydderdufter som for få år siden var helt ukjente for oss. Vi er enige om at dette føles som å være i en annen by, en annen verdensdel, vi er ofte tause. Og tiden, tiden tar en pause.
Vi skal på konsert på Blå. Og siden jeg bor bare steinkastet fra Blå, på oversiden, tar vi turen innom på veien hjem. Uteserveringen byr på hjerte og puls som vanlig, og vi bestemmer oss for å ta en øl før vi tar turen til leiligheten min, jeg vil skifte til konsertantrekk. Luften er mild mot naken hud. Vi blir lettere salongberusade. Eller; vi var vel det fra før, nå gjør ølet oss en smule mer tipsy, og vi skravler avslappet i vei om alt og ingenting, vitkige og uviktige ting.
Menneskene og bygningene rundt oss byr på en beskyttende og lun kulisse. Tiden tar en ny pause.
Vel hjemme igjen hos meg ærer jeg kvelden med M. ved å spille Curtis Mayfield dempet på anlegget.
Vi er begge funkjunkier, og bassen gjør sitt for stemningen. Vi deler en øl og forsvinner i en samtale. Vi registrerer ikke lenger tiden.
Konserten. La meg bare si det slik; vi rakk den ikke. På en måte. Vi skulle møte B. der, som ihvertfall ikke rakk den. Han hadde sine egne grunner. Vi blir fort enige, vi tre, om at dette aldri skal nevnes igjen. Jeg kan derfor ikke fortelle mer om denne delen av natten.
Senere, mye senere, både mettere og mer beruset, befinner vi oss på bussterminalen, M og jeg. B er et annet sted. Natten er lun og stille. Vi sitter ute på en benk, vi vil ikke forstyrre de som sover inne i hallen.
Et fornøyd farvel senere, og jeg ser bussen frakte M. til en by jeg selv har reist ifra. Jeg aner ikke om jeg noen gang vil vende tilbake. Tiden tar en pause.
Og jeg går videre. Natten har mye igjen, og jeg er grådig. Jeg ringer B. Jeg skal bli introdusert i en verden jeg til nå har veldig lite kjennskap til. Jeg er spent. Jeg er dødelig nysgjerrig. Og jeg må gå Oslos mørke bakgater for å komme dit. Alene. Jeg er ikke redd. Jeg stusser over dette; jeg er ikke redd.
Jeg krysser gater og mennesker. Og jeg registererer de andre nattmenneskene. De fleste er menn. De er mørke, de snakker fremmede språk. Og jeg er ikke redd.
Jeg er glad. Jeg tenker at vi er knyttet sammen på et vis. De fremmede og jeg. Vi deler natten og byen. Og en masse annet vi aldri skal sette ord på. Den fuktige natteluften legger seg som et lag på huden min, og jeg kjenner meg med ett svært edru, og svært levende.
Så er jeg fremme. Så merkelig. For et merkelig sted. De skumle innretningene, bisarre. Stemningen er lettere surrealistisk. Vi hører lyder fra et rom. Det er ikke vanlige lyder. Jeg observerer med skjult undring praten som tross dette fortsetter uanstrengt mellom det jeg har forstått er stamgjester.
Det snakkes om helt vanlige, og helt uvanlige emner, men tonen er hele tiden som ei skive med brunost, hverdagslig og uspennende.
Og samtidig foregår det noe i et rom vi alle vet hva er, og som ikke på noen måte er hverdagslig.
Jeg er nysgjerrig, noen er nysgjerrig på meg. Og jeg suger inn alt av inntrykk, men uten å gi noe særlig tilbake. Jeg vet ikke om jeg har det i meg, det disse menneskene vil ha. Jeg betrakter meg ferdig, for denne gangen, jeg nikker et takk, og forlater lokalet sammen med B.
Taust beveger vi oss nedover fortauet, himmelen er mørk, og det er som om tiden står stille.
Vi er i bevegelse, men tiden, tiden har åpnet en lomme.
I det neste er vi på nattklubben Gloria Flames. Der inne slår klamheten imot oss som en vegg. Menneskene fortoner seg som èn eneste bevegelig masse. Lett svaiende. Musikken berører oss alle.
Vi ser etter noen, og vi finner dem.
-Unnskyld!
En fremmed jente smiler til meg.
- Unnskyld, men har du kjæreste?
Lettere forundret svarer jeg;
- nei?
- Kom! Jeg vil at du skal hilse på en veldig fin gutt, han heter Thomas. Kommer du?
Jeg kommer. Jeg hilser på Thomas, og Thomas er fin. Men jeg er trøtt. Og gammel. Sikkert ti år eldre enn Thomas. Og jeg hører meg selv si dumme ting. Kjedelige ting. Og Thomas ser litt skuffet ut.
Men jeg gir egentlig faen, jeg har hatt en vidunderlig og forunderlig natt, den er fremdeles innbydende og varm, og det er mer igjen for den som vil ha.
