Kamelot på Sentrum Scene 2008 – en høyst partisk konsertanmeldelse

Kamelot er et amerikansk symfonisk power- metalband, men frontes av en norsk vokalist, nærmere bestemt min venn Roy Khan, ”The voice of God”. Nå har aldri jeg hørt Gud synge. Jeg er ikke engang overbevist om at det finnes en Gud, men om han nå skulle sitte der oppe mellom skyene et sted, så er jeg temmelig sikker på at han synger som Roy. Jada, jeg sa det allerede i overskriften, dette blir en særdeles partisk konsertanmeldelse.

Hva vet så jeg om sjangeren metal, som berettiger et forsøk på en sådan anmeldelse? Svaret er: Ingen verdens ting av viktighet. Men jeg vet ett og annet om betydningen av gode konsertopplevelser, og så vet jeg noe om stemninger og visuelle inntrykk. Derfor drister jeg meg til et forsøk allikevel jeg. Here Goes anything.

Konserten som ble avholdt lørdag 3. mai var utsolgt. Det betyr at godt over 1700 mennesker var i salen. Stemningen var oppunder taket fra første sekund bandet gikk på scenen, og varte hele konserten ut. For min del er dette tredje gang jeg ser Roy og bandet hans på scenen, og ikke overraskende kjenner jeg igjen flere av fansen idet jeg smyger meg gjennom mengden på min vei mot fotograven. Det er spesielt en jente som utmerker seg. Hun er fra Japan, har status som såkalt blodfan, og dukker regelmessig opp på flere av konsertene under en og samme turnè. Det fikk meg med gru til å tenke på fjorårets konsert. Ikke fordi den var dårlig, for det var den slettes ikke, men fordi backstagearrangementet var så dårlig. For et blodfan som reiser halve jorden rundt for å treffe heltene sine, så er det nok en gedigen skuffelse at ”etterfesten” der de heldigste kan treffe disse utvalgte avgudene, nærmest er en flopp. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg håper hun følte hun fikk igjen for pengene denne gangen. Skjønt, jeg hadde store problemer med å tolke de minimalistiske ansiktsuttrykkene hennes. Japanere er ikke veldig ekspressive av seg.

 

Nå skulle jeg selvsagt skrevet noe innsiktsfullt og informativt om musikken. Det kommer som nevnt ikke til å skje, av gode grunner. Jeg er ikke spesielt bevandret i metalmusikk, men jeg har ikke noe imot den heller. Og her passer det veldig fint å sitere noe Roy sa til meg for snart ti år siden: ”Sjangerpuritanere irriterer meg”. De irriterer meg også. Ingen musikktype er derfor mer høyverdig enn andre. Alt handler om personlig smak, og kvaliteten på produktet. Dessuten så kan jeg avsløre at selv om Roy både fremfører og lager metalmusikk, så er det sjelden han lytter til denne genren utenom arbeidstid.

Tilbake til det visuelle. Kamelot er i aller høyeste grad et visuelt band, og Roy er i motsetning til sin japanske følgesvenn, en svært teatralsk artist, noe som gjør jobben min som fotograf til en veldig morsom opplevelse, jeg kan virkelig velte meg i dramatiske uttrykk. Nytt av året er rullende øyne så bare det hvite synes. Hele sceneshowet er nøye regissert, og det holdes ikke tilbake med effekter. Mye av billettpengene går direkte tilbake til publikum ved bruk av pyro, røykmaskiner, gjestemusikanter, kostymer og andre mektige innslag. Man får med andre ord mye igjen for pengene på en Kamelotkonsert.

Det mest overraskende (for det øvrige publikummet) innslaget i år, må nok ha vært det planlagte ekstranummeret med Roys trekspilltrakterende bestefar på over 80 år. Roy er veldig glad i bestefaren sin. Bestefar har et litt annerledes syn på moderne musikk enn det ”ungdommen” har.  Det er ikke engang sikkert dette kvalifiserer som musikk, det er snarere et forvarsel på at verden går lukt til helvete. Bestefars innsats for å gjøre verden litt mildere ble betalt med en fullsatt sal der ikke et tørt øye var å se. ”Danse mi vise” med tekst av Einar Skjæråsen fra Trysil, sunget av en sortkledd metalrocker og akkompagnert av en slipskledd bestefar som motvillig lot seg føre av scenen. Det ble tydelig hvor Roy har genene sine fra. Det hele var rett og slett ubetalelig.

Det skal visstnok ikke være god kotyme å avsløre hva som står på raideren til et band, så jeg skal ikke røpe mer enn at det var overraskende mye frukt å finne backstage. På Rockefeller, for vel tre år siden, gikk det mest i kneipp med Nugatti.

Åja, bare for ikke å virke fullstendig kjøpt og betalt her: Lyden var visst ikke helt på topp i går. Noen ville sagt ”tidvis grøtete”. Folk ass. Skal nå henge seg opp i alt mulig.

Foto og tekst er Copyrightet

 

 

 

Kreta, en gammel traver som ikke skuffer

Det er lett å havne i det velsmurte turistmaskinhelvetet når reisen går til Kreta. Det er minst like lett å unnslippe. Om du vil holde deg unna de verste fellene, unngår du travle Hersonissos som ligger øst på øya. Istedenfor bør du bevege deg ca. 800 meter lengre opp i lia, der ligger landsbyen Koutouloufari og venter, med himmelsk fred.

Ungdommer forestiller seg mye rart som ikke henger på greip. En av de mer utbredte gjengangerne innen populære myter, er at når man blir voksen, tar moroa slutt. Game over.
Slutt på fart, slutt på fyll, slutt på krampaktig sosialisering, hvileløs jakt på det annet (eller det samme?) kjønn, og uro-initierte vågestunt. Men moroa tar ikke slutt, man blir bare lei av den. Man vil ha noe annet. For min del handler det om gode gamle fred og ro. Den sterkt forlengede pubertale uroen har forlatt kroppen, og ligger avvist og forsmådd der ute og vaker et sted, klar til å trenge seg inn gjennom kroppens porer igjen om anledningen skulle by seg. Det er personlig noe jeg for enhver pris forøker å unngå. Derfor sier jeg nei takk til Hersonissos, og ja takk til søvnige Koutouloufari. Av og til er 800 meter nok.

Jeg fant konsentrasjonen

Det primære målet med turen min var å kjenne solen på kroppen, samtidig som jeg har tre eksamener i mai jeg skal forberede meg til. Bøker skal leses, tanker skal tenkes, intrikate teorier skal settes opp mot hverandre, og da er det godt å være langt unna tv, pc og morsomme venner som distraherer. Dette fungerte veldig bra, siden oppholdet mitt ble unnagjort rett før sesongen starter i månedsskiftet april-mai. Området var med andre ord alt annet enn overbefolket. Til og med rundt bassengkanten var det ro nok til å kunne konsentrere seg fullt og helt om bøkene, hele tiden mens solen stille sørget for en gradvis opptining av en vinterbelastet kropp. Jeg hadde øyeblikk av fullendt perfeksjon.

Alltid noe vakkert å se på

Jeg ble overrasket over hvor grønt og vakkert det var. Det vil være en frekk overdrivelse å hevde at jeg er veldig interessert i botanikk, men du verden så fascinert jeg ble av alle de vakre og rare og ukjente plantene de hadde der nede. For dem som liker å utforske livet til fots, er Koutouloufari perfekt i så måte. Man kan vandre ganske uanstrengt fra landsby til landsby, og virkelig ta inn et landskap som er helt annerledes enn det man er vant til hjemmefra. Går man åssiden på langs, ender man til slutt opp i gamle Hersonissos, den største av de tre landsbyene som ligger som perler på en snor bortetter. Uansett hvor man snur seg, så er det noe å feste blikket på. Du kan ta inn den vakre panoramautsikten til Hersonissos-bukten, eller du kan la deg sjarmere av den lett turistsminkede men fremdeles pittoreske arkitekturen, enten den var av nyere eller gammel dato. Får man akutt behov for andre og sterkere impulser, er veien ned til en sjokkartet overgang kort. Handlegatene i Hersosissos ligger ca. 15 minutters gange unna, og for de som virkelig er shoppingfrelste, så er dette mekka. Gubben kan du ganske enkelt plassere på ett av de utallige serveringsstedene som ligger nede ved havnen.

Lei en bil

Det er relativt rimelig å leie en bil på Kreta, og normalt ville jeg benyttet meg av denne muligheten til å komme meg rundt til de forskjellige strendene og severdighetene. Nå er ikke Kotouloufari på langt nær den eneste muligheten for litt greskinspirert kontemplasjon, men det er et veldig greit utgangspunkt for å utforske øya med bil. Selv valgte jeg Kotouloufari fordi det var så nærme flyplassen, og fordi jeg kunne bevege meg fra den ene ytterligheten til den andre, kun ved bruk av føttene. Og fordi det ligger litt høyt, med panoramautsikt mot havet. Horisonter gjør godt for sjelen.

Foto: HvaHunSa

Her har det åpenbart skjedd en feil

Som den reisekåte og erfarne turisten jeg nå engang er, så regner jeg med at det er en ren glipp av TripAdvisor å ikke spørre meg om min personlige reisemålsfavoritt. Skal man først gjennomføre en slik kåring, er det essensielt at man har hele bildet, det skjønner jo alle. Med det så mener jeg en samling av så mange subjektive meninger som overhodet mulig, og da helst uten å ta hensyn til detaljer som behov, ønsker og preferanser. Man vil jo ikke komplisere det hele uten gode nok grunner.

Men la oss komme tilbake til sakens kjerne, nemlig MIN MENING. Jeg har nemlig kåret Nordland fylke som verdens beste reisemål. Hva kan vel være bedre enn å tilbringe endeløse og solrike sommerdager på en avsidesliggende, liten og idyllisk hytte på toppen av et fjell, nyforelsket med kjæresten i den ene hånda, og Hamsuns ”Markens Grøde” i den andre? Ingenting, sier jeg deg. Ingenting kan være bedre. Så nå vet du det, du også. Det er bare å beklage på TripAdvisors vegne. Jeg håper de skjerper seg til neste gang.

 

 

Livet under en parasoll, og greske menn som bruser med fjørene

 

Jeg har dessverre kommet hjem fra min lille snikferie til Kreta, og tenke jeg skulle gi dere en liten smakebit av reisebrevet som kommer om litt. Senest på onsdag i forrige uke hadde jeg tropevarme som kom helt plutselig med vinden fra Afrika. Det var strengt tatt mer enn jeg hadde betalt for, men jeg klager ikke, for jeg hadde nemlig leilighet i tredje etasje uten innsikt, slik at jeg kunne sprade rundt splitter naken rett fra dusjen for å kjøle meg ned, uten å tenke på naboene. Men nok om det akkurat nå. Jeg tenkte jeg skulle dele med dere et par bilder jeg fikk tatt der nede. Det er ikke alt som bør sies med ord.

 

Ikke mat trollet!

Cyberstalking er et økende problem, og kan ramme både tilfeldig og intensjonelt, jeg anbefaler alle som har en identitet på nettet å lese følgende lenker:

Wikipedia om stalking som fenomen.

Kvinner er mest utsatt, i følge ABCnyheter.

Digme (Håkon) om nettforfølgelse.  Håkon er fagmann og vet hva han snakker om.

Mat ikke trollene! Nettroll er ute etter èn ting, og kun èn ting: oppmerksomhet. Oppmerksomhet er ekvivalent med anerkjennelse for nettrollene, og selv om din oppmerksomhet handler om at du tar avstand, så er det likefullt oppmerksomhet. Nettrollene har èn gud, og den guden heter PR.  Det eneste budet nettrollene har, er som følger : All PR er god PR.

Oppmerksomhet betyr: at du nettopp har matet nettrollet, og nå har det energi nok til å holde på en stund til. Dette er klassisk psykologi, og ikke så avansert heller. Rådene er gode, følg dem.

Om du føler trang til å ta offentlig avstand, husk følgende råd:

- Ikke lenke til nettrollets hjem

- Ikke legge igjen en hilsen i nettrollets hjem

- Ikke nevn nettrollets navn.

Ta gjerne avstand, men ta prinsipiell avstand uten å gi oppmerksomhet til det spesifikke nettrollet du har observert. Lenker, navns nevnelse, visitter og lignende er som mat for trollet. Likeså er  publisering av og svar på kommentarer når trollene har lagt igjen sin hilsen hos deg.  Og du, fornuftsprating er meningsløst på et nettroll.  

Trakassering på internett er lovstridig og kan anmeldes til politiet.
 

 

Filmene alle bør se

Det er heldigvis skrevet mye i det siste om den profittorienterte sekten  Scientologikirken, dessverre som følge av en tragisk sak. Lurer du på hva disse Scientologene egentlig driver med, er det mye bra å lese her.

Denne filmen er ikke for folk med sarte mager, prøv å se den allikevel. 

 

BBC har laget en liten serie om hvordan Scientologene forfølger sine kritikere. Her kan man se med egne øyne hvordan de trakasserer folk.

 

 

Scientologene bør stoppes, derfor burde alle se disse filmene.

Forsvarsskrift fra en streiting

Jeg er ikke sann, jeg er en freak. I tillegg er jeg i overkant sta. Og jeg er ute av stand til å leve destruktivt. Jeg er såkalt snusfornuftig.

Jeg regner med at en eller flere av denne postens lesere mot slutten enten vil himle med øynene, riste på hodet eller nekte å tro at jeg har noe særlig til liv å snakke om. Det synes jeg er helt greit. Jeg kan nemlig finne på å gjøre det samme tilbake.

Jeg har ikke alltid vært en streiting altså. Det synes jeg er viktig å påpeke, at jeg har vært på begge sider av den smale linje. Dessuten hender det jo at jeg stikker over til den andre siden; ”kom over til den andre siden, her har vi muffins!”. Slike ting som nybakte muffins eller en fyllekule med gode venner forekommer i mitt liv også. Det er bare ikke så ofte.

Før vi går videre, så kan jeg like godt bekjenne mitt i overkant streite liv, og det viktigste først; jeg er a-menneske. Jeg blir usigelig trøtt allerede klokken ti om kvelden, og det er veldig få aktiviteter som prioriteres foran det å skli døsig og fornøyd ned mellom laknene for litt kvalitetssøvn. Dette medfører ikke overraskende at jeg våkner tidlig og opplagt omtrent hver morgen, klar som et egg for dagens aktiviteter.

Jeg røyker ikke, men jeg drikker en kopp kaffe før frokost, samtidig som jeg leser e-post og nettaviser. Denne timen er gull.

Jeg spiser veldig sunt. Fet mat gjør meg uvel. Hamburgere frister aldri, jeg har samme forholdet til fast-food som barn har til grønnsaker og fisk. Jeg er en snobb. En matsnobb. Jeg liker ikke prefabrikkert mat, det smaker ikke særlig godt for en som har velutviklede smaksløker. Jeg kan smake tilsetningsstoffene nemlig, og det er uæh. I tillegg synes jeg det er lekende enkelt å lage maten min selv. Jeg har sågar bedrevet litt catering, og har lært mange triks av en kokk som hadde læretiden sin på Bagatelle. Som hans assistent var det jeg som lagde rødvinssausen og creme bruleen. Og jeg kjøper aldri annet enn kvalitetstomater. Heller færre ingredienser, og høyere kvalitet på de få, hvis jeg handler på budsjett.

Jeg trener. Jeg har trent hele mitt liv, og jeg elsker å bruke kroppen min på en sånn måte at jeg kjenner at jeg har en. Dessuten er endorfinrushet mitt foretrukne drug. I perioder kan jeg bli litt lei, så da tar jeg en pause, eller jeg skrur ned frekvensen. Den dagen det ikke er morsomt lengre, slutter jeg bare. Trikset er å holde det på et nivå man trives med. Jeg planlegger tross alt ikke å bestige Mount Everest eller gå alene på treski over Grønland.

Jeg drikker omtrent ikke alkohol. Sist jeg drakk, var 2. juledag. Da var jeg på den årlige ribberocken i hjembyen min, Moss. Kjempeartig, siden jeg alltid treffer en skokk kjentfolk jeg aldri ser ellers. Men altså, grunnen til at jeg drikker så sjelden, er fordi jeg har et veldig beskjedent behov for å ruse meg, i tillegg til at jeg synes de aller fleste alkoholdrikker smaker skjit. Til og med Strawberry daiquiris har sin begrensede sjarm. Og la oss innrømme det, folk blir markant dummere i fylla. Meg selv inkludert.

Siden jeg ikke er så glad i fet mat, så spiser jeg sikkert noe annet usunt, tenker du. Sjokolade og godteri, kaker og muffins! Jepp, søtsaker er mine svakheter. Men jeg spiser ikke mye av dette heller jeg. Raffinert sukker gjør meg slapp og umotivert, så jeg holder meg unna det, stort sett. Og søthungeren forsvinner når det raffinerte sukkeret ikke lenger fyller opp karbohydratlagrene. Jeg elsker søte appelsiner og fersk ananas, og anser det som luksusmat, selv om det ikke utgjør de store summene i matbudsjettet mitt. Er jeg en helsefreak? Vil ikke si det. Jeg spiser uanstendige mengder hvitt kjøtt og fisk. Så noen vegetarianer blir jeg aldri. Jeg aner faktisk ikke om mine matvaner er helseriktige eller ikke, men det er de som passer meg og min kropp.

Har jeg overhode noen svakheter? Noen laster å bekjenne? Klart det! Men de markedsfører jeg selvsagt ikke. OK da. Det hender jeg ser på tv. Ikke ofte riktignok, men det hender. Og jeg lar meg like ofte friste til å se American Idol og Frustrerte Fruer, som Brennpunkt eller Redaksjon EN. Jeg har nok like mange laster og lyster som alle andre.  Summen av laster er konstant, og stadig økende, også for meg. Mine er bare ikke de samme som for folk flest kanskje?

Og en annen ting: Jeg befinner meg vekselvis mellom ytterpunktene asosial, og utpreget sosial. Jeg har aldri hatt sosialangst eller problemer med å få meg nye venner. Jeg har heller aldri vært redd for å være alene eller kjedet meg i mitt eget selskap. Faktisk så har jeg like stort behov for alenetid, som jeg har behov for folk.

Nå hender det faktisk at en og annen sjel blir provosert av livsstilen min. Jeg er for lite selvdestruktiv eller noe. Til dem vil jeg si: like lite som du makter å se for deg at du skal leve et liv uten røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv, like lite ønsker jeg å leve MED røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv. Min livsstil er høyst frivillig. Minst like frivillig som din. Og jeg nyter min. Nyter du din?

I rest my case 

Åh! Glemte en siste svakhet jeg har. Jeg har kronisk reisefeber. Alle de pengene jeg ikke bruker på fyll, røyk og ferdigmat, bruker jeg på reiser. Til helgen reiser jeg hit:

 

Hvilken rase er du?

Samfunnet generelt ser ut til å være opptatt av dette spørsmålet, med litt ulik vinkling fra de ulike aktørene riktignok. Det interessante er at mange politikere, akademikere, menneskerettighetsforkjempere og humanister ofte tar dette ordet i munn, i et forsøk på å bekjempe diskriminering, altså rasediskriminering. Da er det jo snodig at rasebegrepet ikke er definert. Nå har vi jo alle sammen et forhold til begrepet rase, vil jeg tro. Men hvor bevisst er folk egentlig rundt bruken av dette ordet?

For hva er rase?

Hvor mange tenker nazi-tyskland, jøder og arisk rase? Ikke så mange håper jeg. Men det jeg tror er mer sannsynlig at du tenker, er; hvit, sort og gul, eventuelt rød, for dem som var fan av Sølvpilen (jeg var det).

Å bruke ordet rase for å kategorisere ulike folkegrupper er svært problematisk. En venn av meg mener jeg ser ut som en ”mulatt”. Jeg ble kjempepaff første gangen han sa det. Hva er en mulatt? Er mulatt en egen rase? Hvis moren min er hvit, og faren min er fra Kenya, mens jeg blir født med lys hud og mørkt krøllete hår, hvilken rase er jeg da?

Tenk deg at jeg skulle føde toeggede tvillinger i morgen. Jeg er hvit, og faren er sort. Det ene barnet har lys hud og grå øyne, og er lik meg, og det andre barnet har mørk hud og brune øyne, og er lik sin far. Er barna da av forskjellig rase? Hvis den eneste forskjellen mellom barna er at de har forskjellige gener for hudfarge, og resten av genene er omtrent klin like, er de da av forskjellige raser?

Hvis et barn født av to hvite foreldre har brun hudfarge fordi et gen fra en tidligere generasjon hoppet over noen ledd, hvilken rase er da barnet?

Det å dele inn folk i raser etter utseende er problematisk. Ikke bare med tanke på de problemstillingene jeg reiste ovenfor, men også fordi vi har en tendens til å legge mer i rasebegrepet enn det som hører hjemme der, om det i det hele tatt bør eksistere et rasebegrep. Hadde det vært opp til meg, så hadde ikke dette begrepet hatt en plass i samfunnet vårt andre steder enn i historiebøkene. For om det er fysiske trekk som definerer en rase, hvorfor har vi da ikke rasekategorier for høye folk, for folk med store føtter, for folk med smale skuldre, for folk med mellomrom mellom fortennene?

Hvor hensiktsmessig er det egentlig å dele inn mennesker i slike kategorier? Altså raser? Biologisk forskning viser jo at forskjellen i gener er minimale mellom de ulike etniske gruppene. Det er for ordens skyld noen folkegrupper som er intolerante mot melk. Men skyldes dette en rasemessig forskjell, eller er det en adaptiv egenskap som følge av miljø?

Tror du rasebegrepet inneholder kategorisering basert på signifikante forskjeller i intelligens, karaktertrekk, evner og slikt? Da tar du feil. I den grad det overhode har vært mulig å påvise slike forskjeller, så er de så marginale, at man ikke kan bruke kunnskapen til noe. Sannsynligheten for at forskjellene er større innad i samme gruppe, er betydelig større enn sannsynligheten for forskjeller grupper i mellom.

Så tilbake til mitt åpningsspørsmål: Hvilken rase er du?

Svaret er: Menneskerase. Korreksjon etter en betimelig presisering fra Håkon i kommentarfeltet: Svaret er Menneskearten.

Kjære bloggleser – du er endelig studert

Mens enkelte er opptatt av å estimere et tak for antall blogger som er aktive, så er andre igjen helt bombesikre på at blogging som kontaktpunkt mellom leverandør og kunde er helt uinteressant. Og så har vi dem som er betydelig mer optimistiske med hensyn til bloggens fremtidige bruksområde, der andre ikke forstår et kvekk når du sier ”dialog”. Om du lurer på hva blogging egentlig er for noe, kan du gå hit. Her vil du finne ut at du ikke er den eneste som har mistet nattesøvnen over dette underlige fenomenet, og kanskje vil du også finne noen svar som enten dysser deg i søvn, eller gjør deg enda mer forvirret.

Men vi kan jo ikke gi oss her. Det å kun studere bloggere og bloggverktøyet, er jo som å studere bare de prostituerte, og ikke kundene deres (no pun intended). Man står unektelig litt tomhendt tilbake. Så nå har noen gjort noe med det, nå er også bloggens sentralnervesystem studert – nemlig leserne. Yay! Hurra for leserne
 
Undersøkelsen er selvsagt en bestilling fra kommersielle aktører med interesser i utviklingen av ulike bloggverktøy, og selv om undersøkelsen nå er offentliggjort, så er det vel sannsynlig at noen av godbitene er holdt tilbake, av konkurransehensyn. Men uansett, jeg har tatt meg den frihet å gjengi noe av innholdet her:

• Leserne har ulike oppfattninger om hva som gjør en blogg til en blogg. Den akademiske definisjonen har en tendens til å beskrive blogger som regelmessig oppdaterte websider med daterte innlegg listet i omvendt kronologisk rekkefølge. Imidlertid var det stor variasjon blant studiens deltakere i spørsmålet om hva som gjør en blogg til en blogg. Noen nevnte tekniske aspekter, som RSS (Really Simple Syndication), feeds og trackbacks, linker, og det sosiale aspektet som inkluderer dialoger og personlig innhold.

• Regelmessig blogglesing blir ofte mer vanepreget enn innholdsorientert. Blogglesing kan utvikle seg til å bli en nettvane i likhet med sjekking av e-post. Enkelte ganger kan lesingens nytteverdi bli mindre viktig, mens selve handlingen – det å lese eller skumlese bloggen for å tilfredsstille en spesifikk rutine, blir det viktigste.

• Tidsaspektet ved bloggposting er ikke i nærheten så relevant for leserne som selve posisjoneringen. Leserne er mer tilbøyelige til å lese siste post først, dersom den står øverst på siden, men er samtidig mindre interessert i hvor gammel posten er. Et stort antall av undersøkelsens deltakere rapporterte at de ikke ble plaget selv om de ikke fikk lest absolutt alle postene/oppdateringene. Denne informasjonen står i kontrast til en utbredt teori som sier at lesere blir stresset av det faktum at de føler trang til å være oppdaterte til enhver tid.

• Blogglesere føler et visst ansvar for å komme med innsiktsfulle innspill (Halleluja! Det stemmer i alle fall bra med min erfaring så langt) Mens tidligere undersøkelser viste at leserne forventet at bloggerne skulle levere regelmessige høykvalitetsposter, viser vår studie at leserne også stilte krav til seg selv om å bidra med relevante og gode kommentarer til gode bloggposter.

Det er i grunnen bare en ting å si: ikke undervurder dine lesere.

Okei da, jeg slenger på et spørsmål sånn helt til slutt: Er det noen lesere her som kjenner seg igjen? Eventuelt ikke?

Coca Cola svarer HvaHunSa

Hei og tusen takk for henvendelsen din.
 
Det er et svært viktig tema du tar opp, og selv om dette ikke er en norsk utfordring, men en internasjonal problemstilling, får du likevel herved vår generelle holdning til Kina/Tibet-problematikken.
 
For det første er vi i The Coca-Cola Company dypt bekymret for situasjonen i Tibet. Vi vet at alle involverte håper på en fredelig løsning på problemet.
 
Generelt mener vi at sponsorer ikke skal kommentere politiske situasjoner i individuelle nasjoner, derfor velger vi å ikke ta en aktiv part i den mediestyrte debatten. Men som den lengstværende sponsoren for den Internasjonale Olympiske Komité er vi overbevist om at de Olympiske Leker er en sterk drivkraft for en positiv utvikling i arrangørlandet. Siden 1928 har vi støttet de Olympiske Leker uavhengig av hvor de har vært avholdt, hvor vi har opplevd de kulturelle, økonomiske og sosiale gevinstene de bringer til arrangøren og landet.
 
Vi fortsetter med å støtte fakkelstafetten, som bringer den unike muligheten til å dele de olympiske verdiene samhold, stolthet og inspirasjon til mennesker i hele verden. Også i Kina.
 
La oss sammen håpe på en fredelig og god løsning på problemene du beskriver.
 
Med vennlig hilsen
 
Coca-Cola Norge AS

La meg oversette tåkepraten for dere:

1. Coca Cola er for fred og sånn, men bare internasjonalt, for Norge har jo ikke problemer, Norge er jo ikke en del av det internasjonale må vite, så da trenger vi ikke gjøre noe herfra.

2. Coca Cola er veldig bekymrede over situasjonen. Veldig. De har sjekket med alle de 1.4 milliarder involverte, og kan fortelle oss at samtlige ønsker en fredelig løsning. Ja da så.

3. Sponsorer er i følge Coca Cola i en særskilt stilling der de ikke trenger å forholde seg til spesifikke problemer, av typen individuelle nasjoner (sic). Det betyr at inntil Kina blir en gruppenasjon (sic), så kan de bare ha det så godt med torturen sin og alt det der bekymringsverdige.

4. Coca Cola har kjørt en grundig analyse av de Olympiske Lekers “drivkraft“, og kommet frem til at alle dem som er drevet fra gård og grunn uten kompensasjon, alle dem som sitter fengslet fordi de ytret seg, og alle dem som døde under opptøyene i Tibet, må ta seg sammen og se det positive idet. Dette kan Coca Cola si, fordi de har vært lengst i landet. Ja, når man ikke regner med kineserne selv da.

5. Siden 1928 har Coca Cola gitt fullstendig blaffen i hvilket land eller diktatur de Olympiske Leker er blitt holdt. Og det er de stolte av. Det burde du også være.

6. Coca Cola har gående en fakkelstaffet for å slå et slag for

verdiene samhold, stolthet og inspirasjon til mennesker i hele verden. Også i Kina.

En fakkelstaffett for de riktig gode verdiene dere! Applaus! Da ser vi nok snart en durabelig bedring i Kina. Alle vet jo at kineserne er veldig glad i fakkelstaffetter. Ikke tenk på de døde og undertrykkede, ikke gjør det. Det kan ødelegge for Coca Cola, og virker veldig forstyrrende på dem der de sitter og håper på fred og anstendighet i Kina. Stillhet, nå.