Hva er pedagogikk?

Jeg har merket meg en tildragende interesse blant legfolk om hva pedagogikk er (ok da, jeg pynter litt på det – “interesse” har erstattet “synsing”), og det er fint. Derfor skal jeg i all hast gi kortversjonen, altså ekstremkortversjonen, av hva pedagogikk er.

Først kan jeg si noe om hvilke områder pedagogikken dekker. Her finner vi følgende:

1. Oppdragelse og Sosialisering
3. Læring og utvikling
4. Undervisning, opplæring og danning

Jeg skal ikke komme inn på hva som ligger bak de nevnte områdene, det blir for omfattende her og nå, samt at jeg tror de fleste av mine lesere intuitivt evner å danne seg noen helt greie bilder av hva det går i. Eventuelt får vi ta kommentarfeltet i bruk, dersom noen skulle ha spørsmål. Vi pedagoger liker spørsmål om faget vårt, så fyr løs!

Nå som områdene er dekket, så kan jeg si mer om hva pedagogikk ER, på et mer overordnet plan. Jeg kommer ikke til å gå detaljert inn på metodikk eller andre underordnede disipliner.

Pedagogikk er kort sagt planlagt og målrettet arbeid mot et predefinert mål, der læring og tilegnelse av kunnskap inngår i målene.

Man har gjerne en gruppe individer (eller et enkeltindivid)
Så setter man et læringsmål
Så definerer man hvem som skal gjøre hva
Deretter vurderer man hvilket utstyr som skal tas i bruk (bøker, tavle, pc, sag etc.

De nevnte faktorene må stå i et relevant forhold til hverandre. Det vil si at læringsmålet ikke må ligge utenfor gruppens rekkevidde. Det må bygges på tidligere læring. Utstyret man tar i bruk må være hensiktsemssig. Læreren må ha klart for hva som er hans rolle i denne spesifikke situasjonen, og ikke minst må elevenes aktiviteter være definert. Skal de bare observere eller lytte? Skal de gjøre praktiske øvelser? Skal de veiledes eller skal de jobbe selvstendig?

Her kommer altså metodikk og didaktikk inn som to helt sentrale begrep. Didaktikkens hva, hvordan og hvorfor krever en våken lærer. Hva skal elevene lære? Hvorfor skal de lære det? (bør f.eks. sjetteklassinger lære om det nyeste innen hydraulikk?), og hvordan skal de lære det? Slurves det her, får vi sannsynligvis det man kaller dårlig pedagogikk. Pedagogisk metode handler mye om de ulike lærestilene til de enkelte elever. Ikke alle lærer på samme måte, og det krever stor kunnskap om den enkelte elev slik at metodikken kan tilpasses.

Det som avgjør om man er en god pedagog/lærer eller ikke, er sammensatt av flere ting. Det at man er dyktig på det faget man skal undervise i er en forutsetning, men det er ingen garanti for at man er en god lærer. At man kan kommunikasjonens kunst er heller ikke nok, ei heller at man har autoritet. Som jo i grunnen er en størrelse som i all hovedsak springer ut ifra nivået på fagkunnskapen.

Dersom man ikke kan undervisningens kunst, så klapper både fagkunnskapen, kommunikasjonsevnene og autoriteten sammen som korthus. Stillaset som holder det hele sammen i en undervisningssituasjon er nemlig pedagogikken. Altså det planlagte arbeidet og utførelsen av dette.

Det hender både titt og ofte at det forekommer læring selv under aktiviteter som ikke er planlagte. Såkalt uintendert læring. Men da kaller vi det ikke pedagogikk. Da kaller vi det gjerne selvstudier, egentutvikling eller noe annet fint. Det kan også forekomme pedagogisk arbeid uten læring. Da kaller vi det feilslått pedagogikk. Noen har sannsynligvis slurvet med forarbeidet.

I tillegg ser det ut til at det er behov for en presisering om at pedagogikk (altså utdanningsvitenskap) er en vitenskapsgren som har sitt eget forskningsfelt. Denne opplysningen bør lede til den banale erkjennelsen om at selv om vi alle har vært elever, så vet vi ikke nødvendigvis hva som gjør en god lærer.

(Dette er altså en bloggpost som er rasket sammen i all hast.   Det er derfor ikke usannsynlig at noe må korrigeres eller utfylles i etterkant)

Espen Ottosen lyver om pornografi

Seksualdriften vår skal bekjempes, koste hva det koste vil. Det er mitt inntrykk av Espen Ottosens mange innspill om sex, og det han mener er korrekt sex. Han har for eksempel som mål å “kjempe mot å løsrive sex fra et forpliktende kjærlighetsforhold”. Alt med utgangspunkt i hvordan han tolker bibelen antar jeg, og slettes ikke fordi det på noen måte er vist at uforpliktende sex er skadelig for de som har det. Ottosen har sikkert gode intensjoner, intensjoner jeg riktignok ikke helt forstår meningen med, men det hjelper dessverre lite når hans engasjement er preget av å være så livsfjernt at det neppe har gjenklang utenfor hans egen menighet. Knapt nok innenfor, tør jeg påstå. Antallet sex-skandaler innenfor kristenkonservative miljøer vitner sterkt om det, vil jeg mene.

Det er vel derfor ikke annet å forvente at Ottosen tyr til forvrengninger av virkeligheten når han skal misjonere for sitt budskap. I sitt motsvar til min kronikk i Aftenposten 17. desember benytter han seg av et slikt grep. Han kaller pornoskuespillere for horer, pornografi for prostitusjon, og staten for hallik, dersom den skulle finne på å finansiere porno for ungdom.

Dette er løgn, fra ende til annen. For at pornografi skal kunne defineres som prostitusjon, så må kjøp og salg av seksuelle tjenester ha foregått. Hvem er i så fall kunden? Og hvordan defineres sex? De to skuespillerne stiller nemlig på like premisser, begge får betalt av en tredje aktør, nemlig produsenten, for å ha sex, med hverandre, men ikke med den som betaler. Har den som betaler, altså produsenten, da mottatt seksuelle tjenester? Har den som kjøper pornoen kjøpt seksuelle tjenester? Det er i beste fall et definisjonsspørsmål. Jeg kan ikke se at det finnes belegg for å si annet enn at det de har kjøpt er tillatelse til å se en film der noen har sex foran kamera, de har i alle fall ikke kjøpt en tjeneste.

Under en kort samtale jeg hadde med Ottosen før vi skulle møtes i debatt på Tabloid, kom det frem at han har tolket min kronikk dit hen at han trodde jeg mente at pornografien skal vises i klasserommet. Dette er en misforståelse av dimensjoner. Jeg har aldri ment dette, og kommer heller aldri til å ta til orde for noe slikt, av åpenbare grunner. Pornografien er ment til høyst frivillige selvstudier, ikke undervisning.

Jeg fikk fattige 1100 tegn til rådighet i en replikk til Ottosen. Den stod på trykk lørdag den 9. januar, men er ikke lagt ut på nett, så da legger jeg den ut her.

Espen Ottosens drømmeverden

Det finnes en måte som det behager Espen Ottosen at vi skal leve på.  Denne levemåten er tuftet på noen idealer om at vi mennesker skal avstå fra seksuell utfoldelse dersom vi ikke oppfyller noen strengt dogmatiske kriterier.

Det er ingenting i veien med å ha noen idealer. Problemene oppstår først når et stort antall helt uskyldige mennesker betaler prisen for at andre skal få kose seg med sine drømmebilder om hvordan verden burde ha sett ut. I Ottosen sin drømmeverden finnes ikke pornografi. Derfor kan og vil han ikke imøtekomme mitt pragmatiske forslag om å gi ungdommene alderstilpasset pornografi. Ottosen frykter nemlig at ungdomsporno – Gud forby – skal gjøre ungdommene kåte. Som om de skulle trenge hjelp til det.

I møtet med virkelighetens verden er det en luksus å kunne gjemme seg bak sine idealer. Den luksusen har jeg valgt å sette til side, i håp om å kunne gi ungdom en bedre start på veien mot målet; å bli trygge på sin egen seksualitet. I virkelighetens verden vet vi at svært mange ungdommer, noen av dem helt ned i 12-års alder, ser regelmessig på tidvis brutal pornografi. Disse ungdommene vet veldig godt at denne pornografien er ”forbudt”, ikke bare i juridisk forstand, men også i en allmenn moralsk forstand. Bak denne offentlig korrekte moralen skjuler det seg en svært usunn dobbeltmoral. I dette bakrommet er budskapet: Ikke gjør som jeg gjør, gjør som jeg sier!

Burhønsomkvedet

Jeg har mange ganger savnet en lesbar link til denne perlen av en kommentar fra Avil, forfatteren bak bloggen Haustljos, og opphavskvinnen til verdens beste analyse av en sterkt undervurdert hersketeknikk, nemlig burhønsomkvedet.  Jeg må innrømme at jeg ikke har  spurt om tillatelse, og håper derfor på tilgivelse.

Her er klippet fra en klassiker av en kommentar:

Burhønsomkvedet er heilt uangripeleg:
“Alle må få mene det de vil”
“Alle må få velge å være den de ønsker å være”
“Alle må få tro på det de føler er rett”
“Jeg er et fritt menneske som alle andre”

og det som eigentleg vert formidla er:

“Vitenskapelige kriterier gjelder ikke for meg”
“Ikke si meg imot, da blir jeg krenket og lei meg”
“Jeg må selv få bestemme hvordan andre mennesker skal oppføre seg, og de må finne seg i hva som helst fra meg, ellers krenker de meg”
“Jeg er hevet over vitenskap, samfunn, diskusjon, Norges lover og i det hele tatt folk flest”
“De som er uenige i noe av dette krenker min frihet”

Minoriteter, medier og troverdighet

”Etniske minoriteter må begynne å skrive og snakke om noe annet enn etniske minoritetsspørsmål”

Dette sitatet er hentet fra innledningen i en kommentar skrevet av Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås. Oppfordringen går klart i retning av at det er et personlig ansvar å gjøre seg synlig for den store majoritet. De fleste som er kjent med hvordan mediene fungerer vet at dette langt ifra er noen enkel sak. Det er derfor en liten trøst å lese at Åmås avrunder sin kommentar med en oppfordring også til mediene, seg selv inkludert, må en anta.

Det første Åmås kan gjøre, dersom han ikke alt har gjort det, som en av landets desidert mest profilerte redaktører, er å ha samme strategiske tilnærming til etniske minoriteter som han har til kvinner for å øke deres representasjon i debattspaltene. Han bør altså gå aktivt ut og hente dem inn.

Dernest kan han oppfordre sin kollega, nyhetsredaktøren, til å utvide stallen av ekspertkilder slik at den består av langt flere minoriteter enn det den tilsynelatende gjør i dag. Her må det muligens en del møysommelig reasearch til, det er langt mellom minoritetene i såkalte ekspertyrker her til lands. Dette skyldes strukturelle skjevheter vi alle er kjent med; arbeidssøkere med utenlandske navn forfordeles i altfor mange ansettelsesprosesser. Er det helt uaktuelt å kvotere inn disse, i likehet med kvoteringen av kvinner?

Jeg finner Åmås sitt forsøk på å sette minoriteter på dagsorden prisverdig. Dessverre finner jeg svært få eksempler i mediene der minoriteter blir løftet frem i positive vinklinger. Nyhetsartikler om kriminelle med innvandrerbakgrunn serveres til gjengjeld daglig. Samlet sett befinner mediene seg her på nullpunktet hva troverdighet angår.

Retorikken som anvendes i disse artiklene er ofte under enhver kritikk og etterlater et inntrykk av en journaliststand som er fullstendig ignorant til den historiske konteksten artiklene deres inngår i. Gjennom språket vårt skaper og opprettholder vi sosiale relasjoner. Vår tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er intet unntak. I sin nyttårstale etter 11. september 2001 maler han med svært bred pensel i sin omtale av terrorhandlingene som ble utført denne skjebnedagen.

I en språkpsykologisk analyse jeg har gjort av Bondeviks nyttårstale ser man med all tydelighet at selv en statsminister kan bidra til å skape en realitet der ordet muslim opptrer nærmest som et synonym til ordet terrorist.

Bondevik har ikke vært alene om dette. Grafen under viser tall hentet fra papirutgavene til henholdsvis Dagbladet og Aftenposten, i perioden 01.01.1998 – 31.12.2008. Søket er gjort på ordene ”muslim” og ”terror”, der disse opptrer sammen.

Slik blir altså de stereotype bildene av den mistilpassede Andre sementert og risset i stein. En og annen tilfeldig suksesshistorie om integrering veier ikke opp for dette. Tvert imot, de vil etter all sannsynlighet falle inn under rubrikken ”unntak fra regelen” for svært mange lesere.

Gjennom mine pedagogikkstudier på Blindern har jeg valgt både språkpsykologi og minoritetspsykologi som støttefag. Begge inngår i den litt større kategorien sosialpsykologi. I tillegg til dette har jeg studert medieretorikk. Arbeidet mitt med å skrive en master i sosialfilosofi/pedagogisk filosofi er allerede i gang. Jeg har valgt meg temaet minoriteter og individualitet. Håpet er at jeg ved studiets slutt skal forstå mer av hvordan vårt samfunn møter minoriteter, og hvordan enkeltindivider opplever dette møtet. Dersom jeg lykkes deler jeg gjerne min nyvunne innsikt med dere lesere.

Kilde:  Retriever

Porno for ungdom – oversikt over medieopptreden

En vennlig sjel har bedt pent om jeg ikke kan lage en oversikt over mediedekningen jeg fikk i går, i forbindelse med kronikken jeg hadde i Aftenposten. Det kan jeg.

Først våknet jeg til en telefon fra Radio Norge , som gjorde et telefonintervju med meg.  Aner ikke om det ble brukt, siden de ringte meg opp litt senere og ville ha meg til debatt. Det kommer jeg tilbake til.

Så var jeg på Marienlyst, og der ble jeg intervjuet av Banden, på P3. Jeg glemte å spørre når jeg kommer på lufta, så dersom noen vet mer enn meg, gi gjerne lyd!

Dernest var jeg til debatt hos Norgesmagasinet, Radio Norge. De pleier å legge ut podcast, men er ikke overivrige med å oppdatere arkivet ser jeg, sendingen fra fredag 18. desember er ikke lagt ut i skrivende stund.  Skjerpings!

Neste på programmet var Ukeslutt i P2, norges største nyhetsmagasin på radio. De sender i dag, lørdag 19. desember, klokken 12.30. Jeg møter pornoentusiasten  Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen til debatt. Sendingene legges også ut som podcast. Jeg begynner å bli litt ør i cortex av at alt har skjedd så rasende fort, og uten at jeg rekker å summe meg, men tror jeg kom fint ut av det her også.

Helt til slutt venter Sytten Tretti på P4. Dette programmet er direktesendt, og det gjør at jeg er litt nervøs. En hyggelig snakk med Petter Nome som også satt og ventet på tur roet nervene  mine. Han var imøtekommende når jeg presenterte temaet mitt. Plutselig er det min tur, og jeg debatterer mot Vilde Haug Amundsen fra SU. Hun sa mye rart og snakket mest om andre ting, var mitt inntrykk. Flink til å holde på ordet, dog. Men fikk hun egentlig sagt så mye?  Tja, det kan du jo vurdere selv. I tillegg til at du kan spille av sendingene på hjemmesiden, legges det ut podcaster på et eget Lyttesenter.

Kort oppsummert: radio er kjempegøy! Veldig trivelige folk, jeg ble godt mottatt i alle redaksjonene.

Helt til slutt en liste over nyhetssakene som fulgte kronikken:

Selve kronikken

Vil gi ungdom porno

Skeptiske til ungdomsporno

Debatten fortsetter 4. januar. Espen Ottosen, Informasjonsleder i Misjonssambandet gir sitt besyv i Aftenposten.

Samme dag møttes vi til debatt i Tabloid

Er du lærer eller elev og har kjennskap til fri programvare?

Vi trenger deg til å gi råd og tips om bruk av fri programvare i undervisningen!

I samarbeid med Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare,  Friprog.no,  er jeg blitt bedt om å lage en rapport som kan si noe om pedagogisk bruk av fri programvare i undervisningen. Vi er spesielt ute etter konkrete eksempler fra skolehverdagen der fri programvare har inngått som en del av undervisningen. Det finnes så langt svært lite empiri på dette, derfor er ethvert lite bidrag en kjærkommen ressurs!

Det vi vet er at det finnes en liten (?) gruppe avantgarde lærere der ute som baner vei for en del etternølere som ikke riktig har kommet i gang ennå. Denne gruppen er ressursmessig av enorm betydning for det videre arbeidet med IKT i undervisning – og vi ønsker å bruke rapporten nettopp til å løfte frem det som i dag er en nærmest usynlig gruppe lærere med unik og verdifull kompetanse.

Vi er ute etter både positive og negative erfaringer. Rapporten skal ikke være et vitenskapelig forskningsdokument, men en samling av konkrete egenerfaringer gjort av lærere og elever i ungdomsskoletrinnene og på videregående nivå. Innsamlingen av erfaringer vil i all hovedsak basere seg på egenrapportering fra lærere og elever. Det vil ikke bli stilt krav om at erfaringene må dokumenteres.

Så: Dersom det er noen der ute som kunne tenke seg å gi et bidrag i rapporten, eller som kjenner noen som kunne være aktuelle: Gi lyd fra deg! Bruk  kommentarfeltet eller send mail til heidi ætt humanoia dott no

Jeg kommer gjerne på besøk til skolen din dersom den befinner seg innen en tur/retur-dagsreise fra Oslo, eller vi kan ta intervjuene på enten telefon eller e-post.

Nøl ikke med å stille spørsmål dersom du lurer på noe – all kontakt er uforpliktende inntil vi eventuelt avtaler noe annet.

Våre små liv

Jeg leser Vigdis Hjorth i Morgenbladet. Hun er forfatter. Og så er hun ”nyskilt for fjerde gang og trenger en drink”. Slik avslutter hun essayet sitt. Det er i grunnen alt hun sier om den saken. Tilsynelatende. Jeg tenker godt etter om jeg har lest Vigdis Hjorth slik hun ønsker å bli lest. Essayet, altså. Jeg har aldri lest noen av bøkene hennes. Men jeg har noen ideer om historie.

Da jeg var liten var det så mye som stod uklart for meg. Det var så mange sider ved livet vi aldri snakket om. Toalettvaner for eksempel. Hvorfor var det ingen som hadde lært meg å stå og tisse? Ideen fikk jeg etter å ha sett guttene bedrive øvelsen i skogen når vi var ute og lekte. Jeg husker jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde sagt at jeg ikke kunne. Så hvorfor gjorde jeg det ikke? Det gikk som det måtte gå. Toalettulykke. At jeg i det hele tatt fikk ideen! Det ble med den ene gangen. Det var i og for seg et privat øyeblikk. Beklager at jeg bryr deg med det.

Vigdis Hjorth er forfatter. Unnskyld; kvinnelig forfatter. Man kan jo spørre seg hvor den ideen kommer i fra. Hun har i alle fall mange fine litterære forbilder. Sylvia Plath, Karin Boye, Amalie Skram, Virginia Woolf. De er alle kvinner. Felles for dem alle er at de hadde psykiske problemer eller var selvmordere. Vigdis tror det skyldes nettopp det at de var kvinnelige forfattere. Hun tenker seg at forfatterrollen snarere enn å redusere, har forsterket selvdestruksjonen. Hun skriver at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. En kvinnes bok blir sjeldent omtalt med adjektiver som ”imponerende”, eller som med ”dimensjoner”, fordi det ikke kan forenes med begjæret i mannen. Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg. Hun skriver at mannen vil trenge inn i kvinnens hode så vel som i hennes kropp. Det skjer når kvinnen ikke demper sin kvinnelighet. Vigdis ideer forteller henne  at dette er voldtekt.

Jeg hadde en gang en kjæreste. Han hadde mange ideer om hvordan vi skulle være sammen. Hva de egentlig handlet om stod litt uklart for meg. Hva som skulle være ”jeg” og hva som skulle være ”vi”, for eksempel. Hver gang vi skulle snakke sammen om det, og det ville han ofte, så  ble han så vanskelig, ennå det var hans ideer! Etter hvert ble det allikevel tydelig. Alt som ikke var ”vi”, passet ikke inn i hans ideer. Jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde fortalt meg at man måtte slutte å være ”jeg” når man fikk kjæreste. Jeg sluttet nesten å skrive, siden det å skrive var en ”jeg”-ting. Det gikk som det måtte gå. Kjæresteulykke. Det var da jeg fikk ideen. Jeg gikk fra ham. Denne historien var veldig privat. Beklager at jeg bryr deg med den.

Kvinners historie skal jo ikke fortelles i 1. person entall. Det er mannens idé.

 

Foto: Heidi Helene Sveen

Dagfinn Nordbø sparker nedover

Fikk endelig lest den mye omtalte kronikken til Dagfinn Nordbø. Makan til synsing og fråtsing i personlige anekdoter er heldigvis sjelden å lese på kronikkplass. Men ikke denne gangen. Denne gangen tok redaksjonen i Aftenposten en avgjørelse på grunnlag av kriterier jeg overhodet ikke klarer å fintenke meg frem til. Jeg skal ikke bruke veldig mye energi på denne kronikken kjenner jeg, det blir å tillegge den mer vekt enn den fortjener. Et par ting føler jeg meg allikevel helt nødt til å påpeke før denne debatten sklir ennå lengre ut i grøftekanten.

1. Å angripe enkeltindivider som jobber lengst nede i et byråkratisk maskineri er meningsløst. Det er ikke menneskene på gulvet det er noe galt med, det er systemet. Byråkratiet får de ansatte det fortjener. Hvor attraktivt er det å jobbe som deltidsnattevakt i turnus på midlertidig ansettelse med lav lønn og så å si ingen status? Nettopp. Systemet får de ansatte det fortjener.

2. Dersom vi skal tillegge Nordbøs logikk konsekvenser, altså den om at alle offentlige ansatte som ikke holder hans standard får fyken, så ville ikke pasienter på psykiatriske sykehus møte en strikkende nattevakt på vaktrommet under søvnløse netter. De ville møtt et tomt og låst rom. For hvem skulle tatt alle de presumptivt udugeliges plass, Nordbø? Ser du en ivrig kø av mennesker der ute som knapt kan vente med å fylle de tomme stillingene, kanskje? Og er de i så fall mer kompetente enn de som ble veid og funnet for lette?

Det er helt sikkert noen der ute som kunne anstrengt seg mer og dermed gjort enn bedre jobb. Samtidig er det en lang rekke folk blant Nordbøs utskjelte som heller burde blitt sendt en takk. En takk fordi de tar på seg oppgaver og ansvar langt utenfor deres kompetanse, simpelthen fordi dersom ikke de gjør det, så er det ingen som gjør det. De har nemlig forstått det Nordbø er helt blind for: En ufaglært og vennlig utstrakt hånd er bedre enn ingen hånd. Særlig når den hånden er det eneste alternativet til å erstatte dine egne som ikke makter annet enn å henge rett ned.

EDIT: Anbefaler å lese flere kloke kommentarer om emnet  hos Hjorthen , Martine Votvik , Villkatta , Curly og H-BLOGG

Forsvarsskrift fra en barnløs

Jeg nærmer meg førti. Tiden er visstnok inne  for å gjøre regnskap over mine valg så langt i livet. Er jeg der jeg vil være? Har jeg oppnådd det jeg en gang drømte om? La oss ta en nærmere kikk.

Når jeg var liten var jeg som de fleste andre barn. Jeg hadde enkle drømmer for både karriere og familieliv. Jeg skulle bli orkesterdirigent. Aner ikke hvor det kom fra. Ingen i min slekt har noensinne utvist musikalske talenter, inkludert meg selv. Når det gjaldt familie så forestilte jeg meg at jeg skulle gifte meg med en snill og pen mann. Vi skulle selvsagt få barn. Derfra skulle vi leve lykkelige. Jeg forestilte meg ikke døden, så det var ikke noe ”lykkelige inntil…”.

Suprise! Jeg har verken mann eller barn, og jeg er allerede halvveis i livet. Midt i regnskapets time, så å si. Er jeg derfor så godt som død? I det minste litt mislykket? Det kommer an på hvem man spør, selvsagt.

Jeg har en del venner med barn. Jeg har nesten utelukkende venner med barn. De jeg kjenner som ikke har barn, er stort sett fomlete menn som insisterer på å være ungdom på førtiende året. Jeg kjenner svimlende få barnløse kvinner på min alder som ikke er desperate etter å slå seg til ro med mann og/eller barn. Er jeg en av dem?

Det er antageligvis noe mistenkelig ved sånne som meg. Manneløs, barnløs og fri. Når jeg møter bekjente eller gamle klassekamerater fra ungdomstiden, skjer stort sett alltid det samme; vi sammenligner oss med hverandre. Vi måler den andres suksess for om mulig å komme seirende ut av konkurransen. En seier har nemlig den ekstremt ettertraktede kraften i seg til å bekrefte våre valg; vi valgte rett. Pust ut. Problemet er bare det at når en med barn sammenlignes med en uten barn, så er det umulig for den barnløse å vinne. Hallo?! Den ene har tross alt laget et helt nytt liv!

Men hvilket liv da? Har du noen gang forsøkt å se en tidligere hobbybohem inn i øynene etter at denne flyttet ut av bokollektivet og inn i det praktiske rekkehuset der den litt mer konservative samboeren nettopp har lagt på bordet en toårsplan for hvordan få råd til både ny bil og pusse opp badet innen nestemann blir født? Dersom du er ufrivillig barnløs og lengtende; prøv det.

Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke lengter etter barn. Faktisk så kommer det temaet på banen langt hyppigere enn spørsmål om jeg savner en livspartner. ”Nå kan man reise til Danmark og kjøpe sperm!”, lyder de vennlige men malplasserte rådene, gjerne lenge før jeg har rukket å svare at tja, jeg er ikke sikker på om det er så viktig. For meg er det noe perverst ved dette at man på død og liv skal sette barn til verden.  Når jeg spør folk om hvorfor de absolutt bare må ha barn, så svarer de gjerne litt forsiktig og unnvikende at ”det føles naturlig”. Hva er det som er så naturlig, egentlig?

Jeg lever et ganske annerledes liv enn mange av de det ville vært naturlig å sammenligne meg med. Det hender jeg blir inviter på middag i et av disse hjemmene som tilsynelatende ustanselig undergår ett eller annet oppussingsprosjekt. Og dersom jeg slipper til gjennom den tykke muren av lyd som tvangsmessig kommer fra fjernsynet der Cartoon Network ufortrødent ruller og går over skjermen,  time etter time, så hender det at jeg forteller litt fra min hverdag. Mine anekdoter fra slentrende og makelige weekender som fort kan ende i rene nytelsesorgier later til å virke fremmede på dem. De klarer ikke å forestille seg hvordan et liv uten en overfylt aktivitetskalender ser ut. De har fylt opp fremtiden med endeløse rekker av barnebursdager, turer i fornøyelsesparker, familiebesøk, handleturer til Strømstad, leksehjelp, fotballtreninger og den slags. Nå er det jo ikke sånn at de aldri blir fri fra noe av dette. Det blir de sikkert. Kanskje i 2018.

Er familielivet bare et slit? Selvsagt ikke. Det er fullt mulig å bli ørlite misunnelig på samholdet, intimiteten og det konstruktive ved å bygge en familie. Idealbildet av hvordan et lykkelig samliv skal være lever jo i oss alle, stort sett. Men jeg har også sett familier der samholdet er fraværende, og der den åpenbare mangelen på intimitet kan skremme livet av enhver singel som drømmer om et annet liv For ikke så mange ukene tilbake ble jeg da også realitetsorientert av en gift venninne: ”Det er ikke nødvendigvis slik at gifte folk ikke er ensomme”.

Jeg er helt overbevist om at jeg kan leve lykkelig resten av livet uten å få barn. Jeg er mindre overbevist om at jeg vil være særlig tilfreds med å aldri leve i en romantisk kjærlighetsrelasjon til en mann. Og dersom jeg en dag skulle slumpe til å få begge deler, både mann og barn, så er jeg overhodet ikke sikker på at det ville doblet lykken. Men fint kan det sikkert bli.

Innimellom lurer jeg på om folks intense higen etter å få barn og slå seg til ro handler om noe langt mer enn bare å følge strømmen av fantasiløse trygghetsnarkomane med påfallende selvrealiseringstrang. All den tid man lever i en noenlunde normal familie i et såpass velorganisert land som Norge, så er det jo ingenting som slår det å være barn. For hvilken overarbeidet gjeldsslave på 40+ med to barn, gamle og syke foreldre, bilen på verksted, en rotfylling i vente og med en irriterende ektemake som aldri kommer til å forandre seg, lengter ikke tilbake til sin egen lykkelige barndom?

Det er nok her det går opp for mange at det å være barn og det å ha barn slettes ikke kan sammenlignes på noe som helst plan. Det å være barn er ideelt sett en vidunderlig tid i befrielse fra ansvar og bekymringer. Det å ha barn innebærer å være nedtynget av det samme. Den forløsende kraften barnet skulle ha på sine foreldre står dermed igjen som en uinnfridd forventning som aldri ble uttalt. Da er det godt å vite at mamma og pappa er voksne nok til å skjule skuffelsen for barna. Ikke sant?

 

Foto: Heidi Helene Sveen

My Thinking Space

The Economist   has invited me to participate in a social meme, a sort of campaign to present a number of opinion leaders and their Thinking Space. Despite the fact that I really don’t get much back after contributing to their content, I have chosen to answer their questions anyways. It seems that I have readers who appreciate some rare personal facts about me. This is for my dedicated readers.

 What is your current profession and how did you choose your career path?

Currently I m a full time student of educational science at the university of Oslo, doing some “moonlighting” to add to   my personal economy. Oslo is an expensive city to live in. I was inspired to study educational science when I was working as an assistant at a primary school. I’ve always been an observer, and despite that I tried my best to discover the pedagogy in the classroom, I was unsuccessful. But I knew the answer was there, somewhere between the teacher and the students. So I decided to get a degree in educational science. I really wanted to understand what stimulates learning.

Where did you grow up? How did it influence who you are today?

I partly grew up in the countryside, partly in a small city. The years at the countryside really stimulated the thinker in me. We lived in a rather small village with few neighbours. In other words, I had to entertain myself. Daytime TV or computer games weren’t on the menu back in the late 70’s. I must have been born with an over average portion of curiosity and an everlasting desire to create, cause I hardly ever get bored. There’s always something to investigate or discover, both indoors and outdoors. As a child I used to make powder out of small rocks. Pounding while contemplating. Thinking of it, I wonder why I ever stopped.

What are you passionate about, outside of work?

 

I’m passionate about art and food. Art as in music and photography, food as in making it and eating it. I have no talent in music, so I buy other peoples work. There’s more great music to listen to, than there’s time to listen to it. I also love watching good films. David Lynch, Jim Jarmusch, Quentin Tarrantino and Wim Wender is amongst my favourite movie makers. Besides art and food, I’m passionate about my friends, my family and last but not least; people in general. There are many interesting and really nice people out there, many of them I have met online, a few of them are now good friends of mine.

 

 

What was the last thing that made you laugh?

I love to “silly-talk”. Yesterday I had a good laugh with a friend when we were imitating really bad English, pretending to have a really sloppy enunciation. Have you ever heard foreign singers sing in English, making the sounds, but in fact they cannot pronounce a descant word? Like that.

My thinking space

 

My thinking space is in fact with me everywhere I go, because it’s in my head. When I do my writing, I’m usually at home, sitting close to my panoramic view over the city centre. I really enjoy having a quiet space with a view.

 

In the picture below, you can see what stimulates my verbalizing-process. Thinking is all good, but to make use or sense of the thoughts, one must create arguments and meaning in a relevant context. And that is where I tend to depend on remedies. Everybody knows about caffeine and how it stimulates the brain. Since I have used three of my educational years in art school, I’m well aware of the tactile sensibility of my hands. I have developed a close relationship between my fingertips and the keyboard. The feel of the keyboard usually makes me want to write. And the feel of a book-cover or a newspaper makes my brain focus. In an almost Pavlov way, I awaken my brain through my fingertips.

Favourite blogs or other websites that I check out regularly

Besides the usual number of online newspapers that I visit every day, I’m a huge fan of Twitter. An endless stream of shared information, links and zipped thoughts is very inspiring and useful to me. I also try to stay updated on what’s going on at a small number of blogs. There are many good writers out there; I wish I had more time on my hands. Examples of blogs worth spending time on (wrighting in norwegian): Virrvarr. Fjordfitte. Iskwew. Undreverset. There are many more.

 Who are your favourite artists, soundtracks?

My most preferred genre must be jazz. That would be both classic and contemporary jazz. In addition to this, I’m also a long time funk junkie. Curtis Mayfield and Prince make me want to get my body moving. I’m not a genre purist; I can listen to almost everything, as long as it is good workmanship. I can do without techno, though.

 Here’s a little peek at my IPod playlist; Roots of Acid Jazz - Various Artists, Amy Winehouse, Angie Stone, Billie Holiday, Bonnie “Prince” Billy, Bugge Wesseltoft, Carmina Burana (Carl Orff), Chet Baker, Curtis Mayfield, David Ackles, Dexter Gordon, Eleni Karanindrou, Eva Cassidy, Henryk Gorecki, Jah Wobble & Bill Laswell, Joni Mitchell, Lamb, Miles David, Nina Simone, Portishead, Radka Toneff.