Er du lærer eller elev og har kjennskap til fri programvare?

Vi trenger deg til å gi råd og tips om bruk av fri programvare i undervisningen!

I samarbeid med Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare,  Friprog.no,  er jeg blitt bedt om å lage en rapport som kan si noe om pedagogisk bruk av fri programvare i undervisningen. Vi er spesielt ute etter konkrete eksempler fra skolehverdagen der fri programvare har inngått som en del av undervisningen. Det finnes så langt svært lite empiri på dette, derfor er ethvert lite bidrag en kjærkommen ressurs!

Det vi vet er at det finnes en liten (?) gruppe avantgarde lærere der ute som baner vei for en del etternølere som ikke riktig har kommet i gang ennå. Denne gruppen er ressursmessig av enorm betydning for det videre arbeidet med IKT i undervisning – og vi ønsker å bruke rapporten nettopp til å løfte frem det som i dag er en nærmest usynlig gruppe lærere med unik og verdifull kompetanse.

Vi er ute etter både positive og negative erfaringer. Rapporten skal ikke være et vitenskapelig forskningsdokument, men en samling av konkrete egenerfaringer gjort av lærere og elever i ungdomsskoletrinnene og på videregående nivå. Innsamlingen av erfaringer vil i all hovedsak basere seg på egenrapportering fra lærere og elever. Det vil ikke bli stilt krav om at erfaringene må dokumenteres.

Så: Dersom det er noen der ute som kunne tenke seg å gi et bidrag i rapporten, eller som kjenner noen som kunne være aktuelle: Gi lyd fra deg! Bruk  kommentarfeltet eller send mail til heidi ætt humanoia dott no

Jeg kommer gjerne på besøk til skolen din dersom den befinner seg innen en tur/retur-dagsreise fra Oslo, eller vi kan ta intervjuene på enten telefon eller e-post.

Nøl ikke med å stille spørsmål dersom du lurer på noe – all kontakt er uforpliktende inntil vi eventuelt avtaler noe annet.

Våre små liv

Jeg leser Vigdis Hjorth i Morgenbladet. Hun er forfatter. Og så er hun ”nyskilt for fjerde gang og trenger en drink”. Slik avslutter hun essayet sitt. Det er i grunnen alt hun sier om den saken. Tilsynelatende. Jeg tenker godt etter om jeg har lest Vigdis Hjorth slik hun ønsker å bli lest. Essayet, altså. Jeg har aldri lest noen av bøkene hennes. Men jeg har noen ideer om historie.

Da jeg var liten var det så mye som stod uklart for meg. Det var så mange sider ved livet vi aldri snakket om. Toalettvaner for eksempel. Hvorfor var det ingen som hadde lært meg å stå og tisse? Ideen fikk jeg etter å ha sett guttene bedrive øvelsen i skogen når vi var ute og lekte. Jeg husker jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde sagt at jeg ikke kunne. Så hvorfor gjorde jeg det ikke? Det gikk som det måtte gå. Toalettulykke. At jeg i det hele tatt fikk ideen! Det ble med den ene gangen. Det var i og for seg et privat øyeblikk. Beklager at jeg bryr deg med det.

Vigdis Hjorth er forfatter. Unnskyld; kvinnelig forfatter. Man kan jo spørre seg hvor den ideen kommer i fra. Hun har i alle fall mange fine litterære forbilder. Sylvia Plath, Karin Boye, Amalie Skram, Virginia Woolf. De er alle kvinner. Felles for dem alle er at de hadde psykiske problemer eller var selvmordere. Vigdis tror det skyldes nettopp det at de var kvinnelige forfattere. Hun tenker seg at forfatterrollen snarere enn å redusere, har forsterket selvdestruksjonen. Hun skriver at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. En kvinnes bok blir sjeldent omtalt med adjektiver som ”imponerende”, eller som med ”dimensjoner”, fordi det ikke kan forenes med begjæret i mannen. Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg. Hun skriver at mannen vil trenge inn i kvinnens hode så vel som i hennes kropp. Det skjer når kvinnen ikke demper sin kvinnelighet. Vigdis ideer forteller henne  at dette er voldtekt.

Jeg hadde en gang en kjæreste. Han hadde mange ideer om hvordan vi skulle være sammen. Hva de egentlig handlet om stod litt uklart for meg. Hva som skulle være ”jeg” og hva som skulle være ”vi”, for eksempel. Hver gang vi skulle snakke sammen om det, og det ville han ofte, så  ble han så vanskelig, ennå det var hans ideer! Etter hvert ble det allikevel tydelig. Alt som ikke var ”vi”, passet ikke inn i hans ideer. Jeg tenkte at dette var da merkelig. Jeg kunne absolutt ikke huske at noen hadde fortalt meg at man måtte slutte å være ”jeg” når man fikk kjæreste. Jeg sluttet nesten å skrive, siden det å skrive var en ”jeg”-ting. Det gikk som det måtte gå. Kjæresteulykke. Det var da jeg fikk ideen. Jeg gikk fra ham. Denne historien var veldig privat. Beklager at jeg bryr deg med den.

Kvinners historie skal jo ikke fortelles i 1. person entall. Det er mannens idé.

 

Foto: Heidi Helene Sveen

Dagfinn Nordbø sparker nedover

Fikk endelig lest den mye omtalte kronikken til Dagfinn Nordbø. Makan til synsing og fråtsing i personlige anekdoter er heldigvis sjelden å lese på kronikkplass. Men ikke denne gangen. Denne gangen tok redaksjonen i Aftenposten en avgjørelse på grunnlag av kriterier jeg overhodet ikke klarer å fintenke meg frem til. Jeg skal ikke bruke veldig mye energi på denne kronikken kjenner jeg, det blir å tillegge den mer vekt enn den fortjener. Et par ting føler jeg meg allikevel helt nødt til å påpeke før denne debatten sklir ennå lengre ut i grøftekanten.

1. Å angripe enkeltindivider som jobber lengst nede i et byråkratisk maskineri er meningsløst. Det er ikke menneskene på gulvet det er noe galt med, det er systemet. Byråkratiet får de ansatte det fortjener. Hvor attraktivt er det å jobbe som deltidsnattevakt i turnus på midlertidig ansettelse med lav lønn og så å si ingen status? Nettopp. Systemet får de ansatte det fortjener.

2. Dersom vi skal tillegge Nordbøs logikk konsekvenser, altså den om at alle offentlige ansatte som ikke holder hans standard får fyken, så ville ikke pasienter på psykiatriske sykehus møte en strikkende nattevakt på vaktrommet under søvnløse netter. De ville møtt et tomt og låst rom. For hvem skulle tatt alle de presumptivt udugeliges plass, Nordbø? Ser du en ivrig kø av mennesker der ute som knapt kan vente med å fylle de tomme stillingene, kanskje? Og er de i så fall mer kompetente enn de som ble veid og funnet for lette?

Det er helt sikkert noen der ute som kunne anstrengt seg mer og dermed gjort enn bedre jobb. Samtidig er det en lang rekke folk blant Nordbøs utskjelte som heller burde blitt sendt en takk. En takk fordi de tar på seg oppgaver og ansvar langt utenfor deres kompetanse, simpelthen fordi dersom ikke de gjør det, så er det ingen som gjør det. De har nemlig forstått det Nordbø er helt blind for: En ufaglært og vennlig utstrakt hånd er bedre enn ingen hånd. Særlig når den hånden er det eneste alternativet til å erstatte dine egne som ikke makter annet enn å henge rett ned.

EDIT: Anbefaler å lese flere kloke kommentarer om emnet  hos Hjorthen , Martine Votvik , Villkatta , Curly og H-BLOGG

Forsvarsskrift fra en barnløs

Jeg nærmer meg førti. Tiden er visstnok inne  for å gjøre regnskap over mine valg så langt i livet. Er jeg der jeg vil være? Har jeg oppnådd det jeg en gang drømte om? La oss ta en nærmere kikk.

Når jeg var liten var jeg som de fleste andre barn. Jeg hadde enkle drømmer for både karriere og familieliv. Jeg skulle bli orkesterdirigent. Aner ikke hvor det kom fra. Ingen i min slekt har noensinne utvist musikalske talenter, inkludert meg selv. Når det gjaldt familie så forestilte jeg meg at jeg skulle gifte meg med en snill og pen mann. Vi skulle selvsagt få barn. Derfra skulle vi leve lykkelige. Jeg forestilte meg ikke døden, så det var ikke noe ”lykkelige inntil…”.

Suprise! Jeg har verken mann eller barn, og jeg er allerede halvveis i livet. Midt i regnskapets time, så å si. Er jeg derfor så godt som død? I det minste litt mislykket? Det kommer an på hvem man spør, selvsagt.

Jeg har en del venner med barn. Jeg har nesten utelukkende venner med barn. De jeg kjenner som ikke har barn, er stort sett fomlete menn som insisterer på å være ungdom på førtiende året. Jeg kjenner svimlende få barnløse kvinner på min alder som ikke er desperate etter å slå seg til ro med mann og/eller barn. Er jeg en av dem?

Det er antageligvis noe mistenkelig ved sånne som meg. Manneløs, barnløs og fri. Når jeg møter bekjente eller gamle klassekamerater fra ungdomstiden, skjer stort sett alltid det samme; vi sammenligner oss med hverandre. Vi måler den andres suksess for om mulig å komme seirende ut av konkurransen. En seier har nemlig den ekstremt ettertraktede kraften i seg til å bekrefte våre valg; vi valgte rett. Pust ut. Problemet er bare det at når en med barn sammenlignes med en uten barn, så er det umulig for den barnløse å vinne. Hallo?! Den ene har tross alt laget et helt nytt liv!

Men hvilket liv da? Har du noen gang forsøkt å se en tidligere hobbybohem inn i øynene etter at denne flyttet ut av bokollektivet og inn i det praktiske rekkehuset der den litt mer konservative samboeren nettopp har lagt på bordet en toårsplan for hvordan få råd til både ny bil og pusse opp badet innen nestemann blir født? Dersom du er ufrivillig barnløs og lengtende; prøv det.

Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke lengter etter barn. Faktisk så kommer det temaet på banen langt hyppigere enn spørsmål om jeg savner en livspartner. ”Nå kan man reise til Danmark og kjøpe sperm!”, lyder de vennlige men malplasserte rådene, gjerne lenge før jeg har rukket å svare at tja, jeg er ikke sikker på om det er så viktig. For meg er det noe perverst ved dette at man på død og liv skal sette barn til verden.  Når jeg spør folk om hvorfor de absolutt bare må ha barn, så svarer de gjerne litt forsiktig og unnvikende at ”det føles naturlig”. Hva er det som er så naturlig, egentlig?

Jeg lever et ganske annerledes liv enn mange av de det ville vært naturlig å sammenligne meg med. Det hender jeg blir inviter på middag i et av disse hjemmene som tilsynelatende ustanselig undergår ett eller annet oppussingsprosjekt. Og dersom jeg slipper til gjennom den tykke muren av lyd som tvangsmessig kommer fra fjernsynet der Cartoon Network ufortrødent ruller og går over skjermen,  time etter time, så hender det at jeg forteller litt fra min hverdag. Mine anekdoter fra slentrende og makelige weekender som fort kan ende i rene nytelsesorgier later til å virke fremmede på dem. De klarer ikke å forestille seg hvordan et liv uten en overfylt aktivitetskalender ser ut. De har fylt opp fremtiden med endeløse rekker av barnebursdager, turer i fornøyelsesparker, familiebesøk, handleturer til Strømstad, leksehjelp, fotballtreninger og den slags. Nå er det jo ikke sånn at de aldri blir fri fra noe av dette. Det blir de sikkert. Kanskje i 2018.

Er familielivet bare et slit? Selvsagt ikke. Det er fullt mulig å bli ørlite misunnelig på samholdet, intimiteten og det konstruktive ved å bygge en familie. Idealbildet av hvordan et lykkelig samliv skal være lever jo i oss alle, stort sett. Men jeg har også sett familier der samholdet er fraværende, og der den åpenbare mangelen på intimitet kan skremme livet av enhver singel som drømmer om et annet liv For ikke så mange ukene tilbake ble jeg da også realitetsorientert av en gift venninne: ”Det er ikke nødvendigvis slik at gifte folk ikke er ensomme”.

Jeg er helt overbevist om at jeg kan leve lykkelig resten av livet uten å få barn. Jeg er mindre overbevist om at jeg vil være særlig tilfreds med å aldri leve i en romantisk kjærlighetsrelasjon til en mann. Og dersom jeg en dag skulle slumpe til å få begge deler, både mann og barn, så er jeg overhodet ikke sikker på at det ville doblet lykken. Men fint kan det sikkert bli.

Innimellom lurer jeg på om folks intense higen etter å få barn og slå seg til ro handler om noe langt mer enn bare å følge strømmen av fantasiløse trygghetsnarkomane med påfallende selvrealiseringstrang. All den tid man lever i en noenlunde normal familie i et såpass velorganisert land som Norge, så er det jo ingenting som slår det å være barn. For hvilken overarbeidet gjeldsslave på 40+ med to barn, gamle og syke foreldre, bilen på verksted, en rotfylling i vente og med en irriterende ektemake som aldri kommer til å forandre seg, lengter ikke tilbake til sin egen lykkelige barndom?

Det er nok her det går opp for mange at det å være barn og det å ha barn slettes ikke kan sammenlignes på noe som helst plan. Det å være barn er ideelt sett en vidunderlig tid i befrielse fra ansvar og bekymringer. Det å ha barn innebærer å være nedtynget av det samme. Den forløsende kraften barnet skulle ha på sine foreldre står dermed igjen som en uinnfridd forventning som aldri ble uttalt. Da er det godt å vite at mamma og pappa er voksne nok til å skjule skuffelsen for barna. Ikke sant?

 

Foto: Heidi Helene Sveen

My Thinking Space

The Economist   has invited me to participate in a social meme, a sort of campaign to present a number of opinion leaders and their Thinking Space. Despite the fact that I really don’t get much back after contributing to their content, I have chosen to answer their questions anyways. It seems that I have readers who appreciate some rare personal facts about me. This is for my dedicated readers.

 What is your current profession and how did you choose your career path?

Currently I m a full time student of educational science at the university of Oslo, doing some “moonlighting” to add to   my personal economy. Oslo is an expensive city to live in. I was inspired to study educational science when I was working as an assistant at a primary school. I’ve always been an observer, and despite that I tried my best to discover the pedagogy in the classroom, I was unsuccessful. But I knew the answer was there, somewhere between the teacher and the students. So I decided to get a degree in educational science. I really wanted to understand what stimulates learning.

Where did you grow up? How did it influence who you are today?

I partly grew up in the countryside, partly in a small city. The years at the countryside really stimulated the thinker in me. We lived in a rather small village with few neighbours. In other words, I had to entertain myself. Daytime TV or computer games weren’t on the menu back in the late 70’s. I must have been born with an over average portion of curiosity and an everlasting desire to create, cause I hardly ever get bored. There’s always something to investigate or discover, both indoors and outdoors. As a child I used to make powder out of small rocks. Pounding while contemplating. Thinking of it, I wonder why I ever stopped.

What are you passionate about, outside of work?

 

I’m passionate about art and food. Art as in music and photography, food as in making it and eating it. I have no talent in music, so I buy other peoples work. There’s more great music to listen to, than there’s time to listen to it. I also love watching good films. David Lynch, Jim Jarmusch, Quentin Tarrantino and Wim Wender is amongst my favourite movie makers. Besides art and food, I’m passionate about my friends, my family and last but not least; people in general. There are many interesting and really nice people out there, many of them I have met online, a few of them are now good friends of mine.

 

 

What was the last thing that made you laugh?

I love to “silly-talk”. Yesterday I had a good laugh with a friend when we were imitating really bad English, pretending to have a really sloppy enunciation. Have you ever heard foreign singers sing in English, making the sounds, but in fact they cannot pronounce a descant word? Like that.

My thinking space

 

My thinking space is in fact with me everywhere I go, because it’s in my head. When I do my writing, I’m usually at home, sitting close to my panoramic view over the city centre. I really enjoy having a quiet space with a view.

 

In the picture below, you can see what stimulates my verbalizing-process. Thinking is all good, but to make use or sense of the thoughts, one must create arguments and meaning in a relevant context. And that is where I tend to depend on remedies. Everybody knows about caffeine and how it stimulates the brain. Since I have used three of my educational years in art school, I’m well aware of the tactile sensibility of my hands. I have developed a close relationship between my fingertips and the keyboard. The feel of the keyboard usually makes me want to write. And the feel of a book-cover or a newspaper makes my brain focus. In an almost Pavlov way, I awaken my brain through my fingertips.

Favourite blogs or other websites that I check out regularly

Besides the usual number of online newspapers that I visit every day, I’m a huge fan of Twitter. An endless stream of shared information, links and zipped thoughts is very inspiring and useful to me. I also try to stay updated on what’s going on at a small number of blogs. There are many good writers out there; I wish I had more time on my hands. Examples of blogs worth spending time on (wrighting in norwegian): Virrvarr. Fjordfitte. Iskwew. Undreverset. There are many more.

 Who are your favourite artists, soundtracks?

My most preferred genre must be jazz. That would be both classic and contemporary jazz. In addition to this, I’m also a long time funk junkie. Curtis Mayfield and Prince make me want to get my body moving. I’m not a genre purist; I can listen to almost everything, as long as it is good workmanship. I can do without techno, though.

 Here’s a little peek at my IPod playlist; Roots of Acid Jazz - Various Artists, Amy Winehouse, Angie Stone, Billie Holiday, Bonnie “Prince” Billy, Bugge Wesseltoft, Carmina Burana (Carl Orff), Chet Baker, Curtis Mayfield, David Ackles, Dexter Gordon, Eleni Karanindrou, Eva Cassidy, Henryk Gorecki, Jah Wobble & Bill Laswell, Joni Mitchell, Lamb, Miles David, Nina Simone, Portishead, Radka Toneff.

Hvorfor så lav kvinneandel i offentlig debatt?

Det pågår en dialog på Twitter etter at Dagsrevyen i går hadde et innslag om den lave kvinneandelen i det offentlige ordskiftet. Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås sier på Dagsrevyen at han ikke tror på kjønnsmessige forskjeller mellom menn og kvinner som debattanter. Samtidig sier han at de innsendte bidragene kommer langt oftere fra menn. Motsier han ikke seg selv her?

Det er altså ingen signifikante forkjeller på mannlige og kvinnelige debattanter, bortsett fra at det finnes færre av den kvinnelige varianten. Og da er vi inne på kjønnsmessige forskjeller allikevel. Spørsmålet Åmås stilte på Twitter er: @HvaHunSa Men hvorfor deltar så få (Sic!) utrolig mange færre kvinner enn menn i samfunnsdebatten av eget initiativ, tror du?

Poenget til Åmås er at vi kvinner ikke i stor nok grad tar eget initiativ. Det er en relevant og viktig problemstilling. Jeg forsøkte å svare, med maks 140 tegn av gangen. Det føltes utilfredsstillende, så jeg forsøker å lage en kort oppsummering her, og håper debatten kan utvides i kommentarfeltet. Bidrag og nyanseringer er mer enn velkomne, fra begge kjønn!

For det første så tror jeg ikke vi automatisk skal avvise at kvinner og menn generelt har forskjellige debattstiler. Dersom vi tar med i betraktingen at det er menn som har lagt premissene for hvordan debattarenaen ser ut i dag, så er det ikke unaturlig å tenke seg at kvinner flest ikke er helt komfortable med hvordan det utspiller seg i praksis. Enkelte kjønnsrollemønstre lever fremdeles i beste velgående, og selv om dette ikke skal være en ”nature versus nurture”-debatt, så bør vi være åpne for at de avgjørende forskjellene er der i praksis.

Et annet moment som kan undersøkes videre, er det at det er en overveiende stor andel menn som sitter i redaksjonene, styre- og ledervervene og rikssynserstillingene i både det offentlige byråkratiet, og i det private næringslivet. Kvinner skal altså opptre på mannens arena, som en minoritet, nærmest. Premissene er laget av menn, og parametrene man blir målt etter og bedømt ut i fra, er også laget av menn. Hva er det med dette som skal tiltrekke kvinner?

Har kvinner virkelig dårligere selvtillit enn menn? Jeg tror nei, vi har ikke det. Jeg tror heller ikke at vi har mindre kunnskap eller færre meninger om samfunnsproblematikk. Er vi mer selvkritiske? Tja. Vi skal i hvert fall ikke se bort i fra at som kvinner kan vi bli plagsomt selvbevisste på den offentlige arenaen, og en mulig årsak har jeg pekt på i det forrige avsnittet.

Det er vel en kjent sak at andelen kvinnelige skribenter blant bloggere er høy. Hva kommer det av? Dersom vi ser på bloggen som et verktøy for dialog, så vil avisene i en sammenligning  komme langt dårligere ut som en arena for samtale. Avisenes kommunikasjonsmodell er lineær, også i debattseksjonene. Ikke bare er den lineær, men den er asynkron i den forstand at dersom man ønsker dialog med andre debattanter, så går det dager, om ikke en hel uke eller mer før man får svar. Dersom man får svar. Undersøkelser viser jo tross alt at menn helst vil snakke med menn.

Og vi slipper vel ikke unna dette med hersketeknikker, og at menn ikke vil gi fra seg maktposisjonene de har opparbeidet seg gjennom århundrer. Redaktør Åmås hevdet en gang på egen spalteplass at ord ikke er handlinger. Der tar han skremmende feil. Ord er makt. Ord er undertrykking. Men ord kan også være frigjøring. Poenget er snarere at ord har ingen virkning dersom de ikke blir hørt. Eller lest.

Åmås lovte i beste sendetid at hans redaksjon skal være mer systematiske i sin søken etter kvinnelige stemmer i det offentlige ordskiftet. Jeg lover at jeg skal følge med i utviklingen, og venter spent på resultatene. Dersom de kommer.

Du er en kapitalvare, sier Ørjasæter. Hurra, hurra?

Elin Ørjasæter er selveste Mor Godhjerta blant de norske kommentatorene. Hun er skarp og analytisk, men samtidig så sympatisk at hun av og til kan virke litt unnvikende der hun burde være bulldoser. Det er omtrent umulig å havne i en polarisert og krass ordveksling med henne. Så da blir det dialog i stedet (O SKRÆK!). And it goes like this:

 

Først en bekjennelse; jeg jobber for tiden i Corporate Norway. Der abonnerer de på DN, og under et besøk på kaffe- og rekreasjonsstasjonen (!) i vår avdeling oppdaget jeg plutselig ansiktet til Elin Ørjasæter på forsiden av et annonsebilag fra Mediaplanet, og headlineren ”INVESTER I RETT HUMANKAPITAL”. Jeg følte en umiddelbar trang til å bedrive folkeopplysning (et dekkord for å bedrive snikoppdragelse). Aller først: Smak litt på ordet; humankapital. Dersom du jobber i en privat bedrift, så snakker de nemlig om deg. Innenfor denne diskursen er du en vinner dersom du oppfører deg som en kapitalist – hvis viktigste kapital er deg selv.

 

Fra et språkpsykologisk og sosialpsykologisk (eller sosialfilosofisk, om du vil) perspektiv så lukter dette ordet som noe som kunne tiltrukket seg fluer på mils avstand. Dissonansen mellom ”human” og ”kapital” er overtydelig, og i kombinasjon blir man kanskje forledet til å tro at dette har noe med en menneskevennlig orientering å gjøre. ”Human” vekker hos de fleste assosiasjoner til noe som er bra for mennesker, på menneskenes premisser, mens ”kapital”, det har jo med penger og økonomiske verdier i et marked å gjøre. Økonomer snakker gladelig om økonomisk vekst og betydningen av kapital. Selv om prefikset ”human” i denne sammenheng er hektet på ordet kapital, så er det ingen grunn til å tro noe annet enn at dette utelukkende handler om å sikre økonomisk vekst. For bedriften. For aksjonærene. For de som sannsynligvis har mer enn nok fra før.

 

Begrepet ”humankapital” er som Ørjasæter selv sier, et relativt nytt moteord, og er i all hovedsak å finne innenfor det private næringsliv. Ved litt enkel research på nett finner jeg bare ørsmå nyanser i definisjonen av begrepet, og har kommet til at jeg av den grunn like så godt kan holde meg til den definisjonen hun leverer i annonsen; ”de ansattes kunnskap og ferdigheter”. Så snevert og enkelt kan man altså vurdere et menneskes verdi.

 

Jeg innrømmer det med en gang; jeg kan omtrent ingenting om personalledelse, bedriftsledelse eller bedriftsøkonomi. Men jeg kan en del om språkbruk, makten som ligger i språket, og ikke minst så kan jeg noe om menneskeverdet man finner i de ulike diskursene og ideologiene[1]. Og det er fra disse perspektivene jeg analyserer dette temmelig meningsløse og vulgære begrepet. Selv Elin Ørjasæter påpeker at begrepet er nærmest tomt for innhold – før hun lar skravla gå på autopilot og leverer en rekke strategiske råd om hvordan forvalte humankapitalen.  Det meste av det jeg har lest om humankapital – og det Ørjasæter kaller forvaltning av denne – viser nær 100 % fravær av arbeidstakers perspektiv og interesser. Innenfor denne diskursen er det kun menneskets markedsverdi som teller.

 

 Jeg sitter med det inntrykket at det ikke lengre er av vesentlig interesse å opprettholde en bedrifts produksjon og størrelse, neida, målet på suksess i næringslivet i dag beregnes først og fremst ut ifra den økonomiske veksten. Aksjonærenes og toppsjefenes jag etter dette mer og større er påtagelig. Og du, enten du er arbeidstager og/eller forbruker, betaler prisen – tro endelig ikke noe annet.

 

Nå vet jeg at det ikke bare er kyniske bedrifter, men også sosialister og sosialdemokrater som uvørent tar begrepet i sin munn, om enn i en konkurrerende diskurs og i en litt større kontekst enn det næringslivet gjør. Det viser at ideologiske perspektiver og smått inhumane menneskesyn kan spres via språket til nye arenaer der ”ingen skulle tru at eit slikt menneskesyn kunne bu”. Jeg tror ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at begrepet humankapital har sitt utspring i en nyliberalistisk ideologi[2]. Nyliberalistene opererer med en betydelig økning av individuelt ansvar og konkurransefokus på arbeidsmarkedet, en laissez faire-holdning og fravær av sosialt ansvar. Eller for å si det med Margaret Thatchers berømte sitat: ”There’s no such thing as society”.

 

Det etiske og humane fokuset gjaller med sitt fravær   

 

På dette tidspunktet i artikkelen sitter det nå sikkert mange der ute som fristes til å påpeke at bedrfiter ikke bare har HR-avdelinger (Human resources), men også har HMS-avdelinger (Helse, miljø sikkerhet). Og at til og med en av verdens mest kyniske konsern, Coca Cola, har etiske retningslinjer for sosialt ansvar. Og jada, mange bedrifter skal innrømmes både det ene og det andre tiltaket som visstnok skal bidra positivt både til det interne og eksterne miljøet i bedriften. Men troverdigheten til de aller fleste av dem er allikevel ikke høy i mine øyne. Hva hjelper det vel med gratis frukt og treningsrom i kjelleren – all den tid bedriftens ledere for øyeblikket er samlet rundt et bord med outsourcing og nedbemanning på agendaen – parallellt med at du står der og drøvtygger på eplet ditt i lykkelig uvitenhet om at du i naborommet nettopp ble veid og funnet for lett.

 

I realiteten stå du der med gullbelagte håndjern, og rykker du i dem, så finner du raskt nok ut at det ikke er du som sitter på makten. Blir du motivert til å yte ditt beste når du vet at tidligere innsats og lojalitet mot bedriften ikke premieres i en slik situasjon? Skal man være lojal mot en bedrift som i klartekst ikke er lojal tilbake? Finnes det virkelig intelligente (les: smarte) bedriftsledere som innbiller seg at den psykososiale effekten en slik personalpolitikk medfører er konstruktiv i lengden? Eller er det sant det jeg har hørt om profittjegere? At de som regel fristes til å tenke kortsiktig – sjelden langsiktig.

 

---

[1]
“the beliefs, opinions, and social practices that support certain representations and constructions of the world, which, in turn serve to rationalize, legitimate, maintain, and (re)produce particular institutional arrangements, and economic, social and power relations within a society” (Augostinos, M. Walker I and N Donaghue. (2006) Social Cognition: An integrated Introduction)

 

[2] “Neoliberalism is in the first instance a theory of political economic practices that proposes that human well-being can best be advanced by liberating individual entrepreneurial freedoms and skills within an institutional framework characterized by strong private property rights, free markets and free trade. The role of the state is to create and preserve an institutional framework appropriate to such practices. The state has to guarantee, for example, the quality and integrity of money. It must also set up those military, defence, police and legal structures and functions required to secure private property rights and to guarantee, by force if need be, the proper functioning of markets. Furthermore, if markets do not exist (in areas such as land, water, education, health care, social security, or environmental pollution) then they must be created, by state action if necessary. But beyond these tasks the state should not venture. State interventions in markets (once created) must be kept to a bare minimum because, according to the theory, the state cannot possibly possess enough information to second-guess market signals (prices) and because powerful interest groups will inevitably distort and bias state interventions (particularly in democracies) for their own benefit” (David Harveys A Brief History of Neoliberalism)

 

Arven etter Bush

Ved en ren skjær twittertilfeldighet havnet jeg i dag på en nettside jeg sjelden frekventerer, til tross for at det der skrives mye om ting som opptar meg. Årsaken til at jeg allikevel sjelden besøker siden lar seg best forklare ved å ta en nærmere kikk på retorikken som går igjen på Document.no. Den er vel verdt en analyse, for de som har tid og gidder. I dag har jeg tid, og jeg gidder. Linking til kilden vil av åpenbare grunner være sparsom, men du skal få nok opplysninger til å kunne sjekke etterretteligheten i mine sitater. Videre er ikke dette et debattinnlegg om islamofobi, og forsøk på å starte en slik debatt i kommentarfeltet vil derfor ikke bli fulgt opp.

Den utvalgte artikkelen heter ” Rapport fra et synkende skip”, en kommentar til Litteraturfestivalen på Lillehammer, skrevet av Hans Rustad og publisert 30. mai i år.

Overskriften bærer på profetisk vis bud om dommedag: Et skip er i ferd med å synke. Stemningen er altså satt før du har begynt på selve teksten. Dommedagsretorikken blir fullført i artikkelens aller siste setning, som forteller leseren at h*n også sitter i dette skipet. Vi sitter alle i dette skipet. Og nå synker det. Men er budskapet sant? Tja, det blir i alle fall det, dersom du ikke protesterer i det minste innvendig når du leser dette.

”Debattmøtet om islamofobi under Litteraturfestivalen på Lillehammer fredag ga nok en indikasjon på hva ytterste venstre driver med (…), kan vil lese aller først. Jeg håper de som leser dette stiller seg spørsmålene: hva er ”ytterste venstre”, og hvem er det som representerer denne gruppen i Rustads tekst? Svarene er langt i fra gitt, og kanskje med hensikt? Den tåkete retorikken er godt egnet til å skape en følelse av at vi har med en fiende å gjøre, en fiende som ”driver med noe”. Rustad peker så på hva dette ”noe” er i form av en udokumentert beskyldning om triksing. Man trenger altså ikke ta det representantene for et ”ytterste venstre” sier alvorlig. Men de duger som fiendebilder. Det skal vi se senere i analysen.

“Venstreekstremistene har alltid utmerket seg ved å være fullstendig blottet for ydmykhet. Vanligvis kvier mennesker seg for å ta munnen for full: De er litt reserverte, snakker ikke på vegne av det store Vi”. ”Venstreekstremister” (som Malm, i følge Rustad) brukes her som et skjellsord. Ekstremister er ytterliggående, de overdriver. Her er altså venstresiden representert av mennesker som overdriver. Siden det er liten ære å hente i overdrivelse, anser jeg merkelappen for negativ. I tillegg er venstreekstremister blottet for ydmykhet, og tar i motsetning til andre ’mennesketyper’ gjerne munnen for full. Til alt overmål er også venstreekstremistene den eneste ’mennesketypen’ som taler på vegne av det store Vi. Jeg regner med at leseren selv ser de åpenbare overdrivelsene, løgnene og generaliseringene. Selv synes jeg dette er et avsnitt skrevet i ren propagandistisk stil. Ikke ulikt de diktaturene Rustad liker å omtale og kritisere.

”Botemiddelet er formynderi og sensur”. Sitatet synes å være en kommentar til Malm og Michelet, og deres uttalte bekymring for islamofobi. Ved å rope varsko om formynderi og sensur, fremstiller Rustad det han kaller ”kampfellene” Malm og Michelet som støttespillere for diktatoriske metoder. Det finnes ikke begrunnelser for en slik alvorlig påstand noe sted i Rustads tekst. Igjen får jeg en smak av propaganda i munnen, og Rustad får lagt et nytt lag maling på fiendebildet sitt.

”Så lav er selvtilliten, så lite stoler man på menneskene, og det er disse holdningene som igjen viser seg hos ekstremvenstre.”. Sitatet later til å være nok en kommentar til det Rustad presenterer som et ønske om noe som ligner et kommunistisk diktatur fra Malm og Michelet, her gjennom nye malende beskrivelser av holdninger han mener finnes hos representanter for ”ekstremvenstre”. Slike beskrivelser er ment å skulle appellere til følelsene dine, og på den måten ta bakveien forbi fornuften og dermed påvike deg til å tro at dette har noe hold.

”Velferdsstaten er et resultat av solidaritet. Hvis noen snylter, vil de andre til slutt nekte å bidra”. I denne konteksten kan en slik ubegrunnet påstand kunne overbevise, eller styrke en eksisterende overbevisning om at særrettigheter er en uting, og at det ikke er ønskelig i det norske samfunnet. Videre inneholder avsnittet en påstand om at snylting fører til oppløsning av fellesskapet. Sannheten er at særrettigheter og særbehandling er et sosialdemokratisk gode som fordeles til veldig mange ulike grupper i Norge. Det være seg spesialundervisning av elever med lærevansker, handikaptoaletter og en lang rekke trygdeordninger, for å nevne noe.
For øvrig vet de fleste av skattebetalerne i Norge at det finnes snyltere. Avisene har omtrent ukentlige oppslag om trygdesvindel. Så vidt meg bekjent har ingen latt være å betale skatt på dette grunnlaget.

Om Marthe Michelet skriver Rustad: ” Hun er like ubehøvlet som person”. Et slikt personangrep slår tilbake på avsender, og levner Rustad liten ære.

Videre sier han om Michelets opptreden ” Hun skulle hele tiden ha Hustad til å si hva som egentlig er feil med muslimer, hva som er deres “defekt”. Hustad er ikke indremedisiner”  Med dette vil Rustad muligens  ha deg til å tro at Michelet var ute etter helsetilstanden til muslimene. Altså om de lider av sykdom. Den fremstillingen står ikke til troende. Min ville gjetning er at Michelet var ute etter å få eventuelle ideer om kvalitative (les: biologiske) forskjeller mellom folkegrupper på bordet.

”Her viste den stalinistiske utleggeren seg i full bredde”, skriver Rustad om Malm. Malm er altså i følge Rustad å sammenligne med folkemorderen og diktatoren Stalin. Her forsøker Rustad å styrke fiendebildet sitt med nok en grov karakteristikk av debattmotstander.

”Men det finnes mye mindre interesse for den venstreekstreme volden. Da tenker jeg ikke bare på den fysiske, men på den filosofiske posisjonen: Vi har Retten på vår side, vi har Mandatet, vi har Nøkkelen. Denne overbevisningen må føre til vold. Vold som sjikane, mobbing og trusselkultur; alt det som mennesker fra lovløse samfunn bringer med seg til Europa.”  Rustads ytringer innebærer at det finnes en egen type vold som utøves av ”venstreekstreme”. Politiske eller ideologiske overbevisninger må føre til vold, men bare dersom overbevisningene kommer fra dette ”ekstremvenstre”. Videre plasserer han opphavet til disse voldelige egenskapene i lovløse samfunn utenfor Europa. Slike ting eksisterte ikke her opprinnelig, de ble importert inn av fremmede, hevder Rustad.

”Når Klassekampen er medarrangør, blir resultatet deretter. Debattredaktør Hilde Reinertsen var ikke oppgaven moden. Hennes sympatier med Michelet/Malm gjorde at hun ikke greide å styre debatten eller stille noen vektige spørsmål” . Med denne enkle og tendensiøse retorikken avfeier han hele debatten som irrelevant. ”For dem er fornærmelser og sjikane helt normalt”. Dersom det er sant (er det sant?) at det for ”dem” er normalt med sjikane og fornærmelser, så skal vi altså forstå det slik at Rustads egenproduserte sjikane og fornærmelser er et unntak. Rustads sjikane er bedre enn andres sjikane.

Dette var bare en liten andel av hva jeg kunne grepet fatt i, artikkelen inneholder mye mer stoff med den samme retorikken, og som synes å ha ett hovedformål: Å skape et fiendebilde av en truende stalinistisk og totalitær ideologi, gjerne konstituert gjennom Marthe Michelet eller andre motdebattanter han mener tilhører den diffuse kategorien ”ekstremvenstre”.

Denne retoriske stilen er ikke ny, vi så mye av den etter 11. september og Bush’s “War on terror”. Vi vet jo alle hva det førte til.

Velkommen hit, Jan Omdahl!

Takk for at du tar meg alvorlig nok til å komme med en henvendelse. Jeg tar nemlig deg alvorlig, ellers hadde jeg ikke giddet engasjere meg. Jeg har titt og ofte glede av det du skriver, og har stor sans for din demokratiske deltagelse på Twitter.

Du etterspurte en utdypning av min kritikk av artikkelen din, ”Er Twitter en forfengelighetsmaskin?”, med den ikke så rent lite selvavslørende undertittelen ”Se meg, elsk meg, følg meg”:

” @janomdahl@HvaHunSa: Fint du er uenig, men kan du utdype hvorfor du mener kommentaren er tendensiøs? Bruk gjerne kommentarfeltet under artikkelen.”

Siden jeg er et ektefødt barn av web 2.0-generasjonen, så sier jeg ja til det første, og nei til det siste. Ikke ta det ille opp, men jeg har mitt eget hjem, og foretrekker det så langt det går.

Jeg skal ikke underslå at min replikk til din kollega kanskje kan ha vært litt vel skarp i kantene, og at du derfor ville jeg skulle utdype:

@AWieseDagbladet Ikke rystende, bare irriterende tendensiøst om Twitter & innbilt narsissisme. Mulig @janomdahl lider av utvidet hypokondri.

Over til saken: Årsakene til at jeg synes du er tendensiøs har sitt utgangspunkt i det jeg anser som en manglende nyansering av problemstillingen som formuleres i overskriften: Er Twitter en forfengelighetsmaskin?

Du forsøker antageligvis å svare på tesen (av ukjent opprinnelse) ”Twitter er en forfengelighetsmaskin”.
Du kommer så med en påstand:

”I det unge, ekspanderende universet vi kaller sosiale medier, kretser brukerne rundt hverandre som nervøse planeter og stjerner i et uferdig solsystem”

Dersom du bygger denne påstanden på anekdotiske observasjoner i et univers jeg ikke kjenner til, så synes jeg du skal vise til dem, og ikke generalisere denne ”nervøse kretsingen” til å gjelde alle og enhver. Både du og jeg vet at det er svært lite sannsynlig at flertallet på Twitter kretser nervøst rundt hverandre. Som du ser, så regner jeg med at betegnelsen ”sosiale medier” i denne konteksten peker tilbake på det spesifikke mediet du nevner i overskriften. Det mest presise du leverer her, er tesen om at det eksisterer kretser på Twitter. Twitterkretser som delvis overlapper og går utenpå hverandre.

Videre styrker du tesen din ved å sitere det du selv kaller en nettskeptiker, samtidig som du gir ham rett i at

”vi lever i den digtale narcissismens tidsalder”.

Jeg aner ikke hvilket belegg denne nettskeptikeren har for utspillet, og registrerer at du ikke løfter en tastaturfinger for å problematisere eller nyansere ytringen. Det burde du gjort.

Du har helt rett når du skriver at vi alle vil bli sett og elsket. Det jeg ikke helt kan se, er at du evner å lage en troverdig kobling mellom det allmennmenneskelige behovet for anerkjennelse, og det at Twitter skal bidra til en pervertering av noe som i utgangspunktet er innenfor normalen. Det finnes helt sikkert mennesker på Twitter som forsøker å høste så mye personlig anerkjennelse som overhodet mulig på et slikt sted, men at dette skal gjelde for flere enn noen svært få stiller jeg meg tvilende til. Oppmerksomhetssyke fungerer på Twitter sånn omtrent som det gjør i det analoge liv, det opptrer arbitrært og sier sannsynligvis langt mer om hvordan mennesker fungerer, enn miljøet.

Så følger dine underholdende men ikke fullt så representative anekdoter om deg selv, @orjas og @AWieseDagbladet. Jeg regner med du forstår meg når jeg sier at jeg ikke kan ta deg seriøst dersom du mener dette er bevis på en mer generell holdning på Twitter.

Det hjelper heller ikke at du har gjort Twittervju av (tilfeldig?) utvalgte tvitrere. Representativiteten er høyst tvilsom, og enhver konklusjone som utgår fra disse er derfor ugyldig.

Har jeg vist at du skrev en unyansert og farget artikkel om Twitter? Ja, det tør jeg påstå, skjønt jeg er usikker på intensjonaliteten. Er du klar over at du gir en temmelig farget fremstilling, eller er du uvitende om din egen uvitenhet?

Med all respekt, dette ble en hurtigskrevet og nokså kvasi-akademisk analyse, men utgangspunktet var jo heller ikke så strålende.

Mitt inntrykk av Twitter? For veldig mange er det saker, meningsutvekslinger og produktiv nettverksbygging som har hovedfokus. Men det er nå bare slik jeg ser det i min lille twitterkrets, jeg innrømmer at jeg ikke har oversikt.

Kollegaen din @AWieseDagbladet skrev dette på Twitter: 

@iacob @janomdahl Det er fascinerende at all den intense tvitterreklamen ikke har brakt inn flere nye brukere. Medienes makt er overvurdert.

Dette var mitt svar: 

Reklame? Som i prinsippet “all PR er god PR”? I et omvendt univers er elitisme og narsissisme sikkert tiltrekkende.

Dersom dere journalister slutter å omtale Twitter som en stilig bar med alle rettigheter - men med dustete gjester, så får vi kanskje flere naboer. For det ønsker vi jo?

Uansett, takk for ordvekslingen så langt, jeg setter stor pris på den, og ser frem til flere.

(Beklager for at jeg ikke har innehentet godkjenning av sitatbruk, samtlige berørte har fått lenke som trøst)

Se, en snik! En snikislamist!

 

 

Beklager. Her skulle jeg gjerne satt inn et ordentlig bilde av en snikislamist,
men så får du bare en halvgod illustrasjon av Bigfoot.  Hvorfor? Fordi snikislamisten er svært slu, og derfor veldig vanskelig å fotografere. Siv Jensen har sett ham. Hun trodde først det var denne mistenkelige personen avbildet til høyre her, men han er allerede avslørt for lengst. Move on!

Ordet snikislamisme interesserer meg. Det interesserer meg så mye at jeg baserer eksamensoppgaven min i språkpsykologi på nettopp dette ordet. Et kjapt søk i Retriever viser at ordet dukket opp i norske medier første gang i fjor sommer. Ordet ble brukt i en pressemelding fra NTB som omhandler en begivenhet i Tyrkia, der partiet AKP risikerer å bli ulovliggjort av domstolsapparatet. Dagbladet (førstemann ut) og Adresseavisen var kjapt ute med å plukke opp nyheten (ikke på nett).

Det var i 2008. Nå teller vi mai 2009, og ordet er brukt 183 ganger, mot 3 ganger i fjor, og 0 året før det igjen. Tradisjonen etter Bush og bruken av innbilte fiender (les: muslimer) i abstrakte størrelser føres altså videre, i beste mening, selvsagt.

Pressemeldingen fra NTB har såvidt meg bekjent ingen kjent forfatter. Det er dårlig gjort, for jeg er dødsnysgjerrig på hvem som fant det for godt å gulpe opp dette nyordet. Så: Kan den som først gjorde ordet kjent være så snill å reise seg?

 

Edit: Retriever er kjent for å være ustabil. Ta opplysningene med en klype maldon.

Foto:  Wikimedia Commons og screenshot fra BBC NEWS