Bøddelen i sort

Pedagogisk folkeopplysning: Aage Borchgrevink har skrevet en 22. juli-bok som på mer enn ett vis imponerer.

(Bokanmeldelse av Heidi Helene Sveen i Prosa #5 – 2012)

Vi kjenner alle historien om 22. juli i fjor. Stykkevis og delt er vi blitt presentert for de omfattende hendelsene som rystet ikke bare vår nasjon, men en hel verden. Dekningen av rettssaken var omstendelig, og gjennom den ble vi gjort kjent med opptakten til de grusomme ugjerningene, helt ned på detaljnivå. Breiviks psyke og ytringer er blitt gransket med lupe. Ifølge Borchgrevink er det allikevel noen helt sentrale momenter som ikke er belyst for offentligheten. Spørsmålet som har ridd vårt samfunn som en mare siden det ble klart at det var en ensom etnisk norsk person som stod bak en av vår tids største terroraksjoner, består: Hvem er Anders Behring Breivik? Forfatterens ambisjon er å bringe oss nærmere et svar på en menneskelig gåte.

Forbilledlig håndverk
Alle kjenner terroristen, men ingen kjenner Anders. Forfatteren evner å tegne et solid portrett av Behring Breivik og miljøet han vokste opp i, blant annet ved hjelp av et rikt kildemateriale og intervjuer av venner og bekjente av gjerningsmannen. Hver epoke rammes inn av et beskrivende tidsbilde. Vi følger Anders fra tiden som den sårbare og utsatte guttungen han var, til den kyniske og ondskapsfulle narsissisten som søkte herostratisk berømmelse gjennom regelrett å slakte barn og unge på en øy.

Denne velskrevne dokumentarboken fortjener en stor leserskare. Her er innsikt og utsikt i bøtter og spann. Språket flyter lett, og komposisjonen er akkurat passe stram. Det er åpenbart at Borchgrevink har en velutviklet sans for både overblikk og detaljer. Den leseren som eventuelt skulle miste konsentrasjonen i løpet av de drøyt 358 medrivende sidene med tekst (de øvrige består av et omfattende noteapparat), kan skylde på seg selv.
Kapitlene veksler sekvensielt mellom fortellinger fra Regjeringskvartalet og Utøya, og epokevise fortellinger fra Breiviks livsløp, hovedsakelig i kronologisk rekkefølge. Dette strukturerende grepet vil være til lettelse for alle som har opplevd mediedekningens polyfone og fragmenterte talestrøm som enerverende og utmattende. Mye har vi med andre ord lest før, men her ser vi et mer sammenhengende bilde tegne seg. I tillegg får den sekvensielle inndelingen en kontrasterende effekt: Vi loses fra idyll til jævelskap, fra fellesskap til utenforskap, fra makt til avmakt. Samholdet mellom de unge AUF-erne, («på Utøya var det bare vi») står i grell motsetning til Anders’ mislykkede forsøk på å vinne innpass både hos folk han beundret og hos det motsatte kjønn («Jeg skal drepe dere!»).

Mot en forklaringsmodell
Anders’ forhold til moren er et stadig tilbakevendende tema i boken. Hun er, mener Borchgrevink, primærkilden til hans påfallende kvinnehat. «Etter at søsteren forsvant, besto den lille familien til slutt bare av mor og sønn. De to fremmede på jorden hadde egentlig bare hverandre. Ingen andre forsto dem, de forsto ingen andre. — Seriøst, sa Anders til moren, — skaff deg en hobby. — Du er hobbyen min, svarte moren.» Etter tre ukers observasjon utført av et helt team av fagfolk, vurderes moren som uskikket av Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri: «Den daglige omgangen med han er i sterk grad preget av dobbeltkommunikasjon, hun er på den ene siden symbiotisk, men avviser samtidig med kroppen og kan skifte brått mellom å snakke sukkersøtt til ham og uttrykke dødsønsker åpent.» Hvor mye vesentlig nytt Borchgrevink egentlig tilfører vår forståelse av terroristen Breivik ved å utlevere morens manglende omsorgsevne og påståtte mishandling, er ikke opplagt, men det bidrar nok til å stille den verste nysgjerrigheten blant befolkningen, meg inkludert. Borchgrevink tar for seg utviklingspsykologisk skjevutvikling hos barn, tilknytningsforstyrrelser og narsissisme uten å falle for fristelsen til å bli akademisk i formen. Han bretter ut og analyserer Breiviks fragmenterte, ideologiske idéverden på en slik måte at den allmenne leser kan henge med.

Bokens styrke ligger ikke bare i hva forfatteren gjør, men også i hva han ikke gjør. Dette er nemlig ingen argumenterende bok hvor man blir fortalt hva man bør mene. Borchgrevink inngår dermed ikke i den lange køen av mediale ytrere som breddfulle av selvtillit har ment i hytt og vær om saken i godt over et år nå — ikke noe var for stort, knapt noe for smått; ingen var for lite ekspert, ingen var for mye til å mene noe. I motsetning til disse gir Borchgrevink leseren rikelig med rom til å tenke selvstendig, trekke egne, kanskje vaklende slutninger, men like fullt. Forfatteren holder seg på behagelig avstand. Etter mitt skjønn er dette et svært klokt valg. Så lenge det varer.

Psykologisering
Etter godt over tre hundre sider endrer tonen seg, det er som om forfatteren plutselig ikke kan dy seg lenger. Borchgrevink gir etter for den høyst menneskelige impulsen vi alle kjenner på: behovet for et mer entydig svar på gåten Breivik. På side 339 skriver han: «Det ligger ingen psykologisk determinisme i at Breiviks
bakgrunn skulle føre ham til Utøya, men når man plotter historien hans bakover, med fasiten i hånden, og særlig hvis man bruker kompendiet som nøkkel, ender man opp i den tidlige barndommen.» Alle vet at alt som er skrevet før et «men», skal strykes. «Kunnskap kan både gjøre at samfunnet lærer av tragedien og samtidig hindre at moralsk panikk griper om seg og anklager og aggresjon rettes mot feil hold,» skriver han videre, og plumper kanskje her uti den samme sølepytten han vil andre skal styre unna: De mest sentrale elementene i Breiviks tidlige barndom er hans fysisk tilstedeværende mor og ditto fraværende far. Disse er åpenbart hver for seg skyldige i omsorgssvikt og har mest sannsynlig bidratt til hans utvikling av psykopatologi, men er de også en medvirkende årsak til at han ble monsterterrorist? Å fremheve barndomstraumer som den enkeltfaktoren med størst forklaringskraft på antisosial adferd i voksen alder er like vanlig som det er problematisk. Spesielt på et menneske som er erklært juridisk tilregnelig. Tilbakespolingen fra terrorisme til barndomshendelser har åpenbare svakheter, den gir en universell forståelse av individuelle handlinger; metoden kan brukes for å forklare absolutt alle valg et voksent menneske gjør.

Innen jeg rekker å avslutte denne anmeldelsen er boken utgitt og mye omtalt, vesentlig i positive ordelag. Den er også omstridt fordi den utfordrer prinsippet om hensynet til personvernet når den refererer fra taushetsbelagte dokumenter. Både i Klassekampen og Morgenbladet har anmelderne latt seg overbevise av Borchgrevinks fortellerevne. I sistnevnte avis slår Jo Moen Bredeveien fast at «Aage Borchgrevink har skrevet en overbevisende historie om veien som førte oss til en norsk tragedie.» Vi har alle ventet på en troverdig forklaring. Har vi den nå?
De gode svarene er fremdeles færre enn spørsmålene. I boken er det først og fremst den menneskelige dimensjonen ved Anders Behring Breivik Borchgrevink har kastet lys over. Spørsmålet er om den lar seg gjennomlyse.

Bok:
Aage Storm Borchgrevink
En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya
Gyldendal 2012

Prosjekt Loveleen

Loveleen Rihel Brenna forsøker med denne boken å transformere sin personlige dannelsesreise til noe allmenngyldig i form av en selvutviklingsbok. Lykkes hun?

(Bokanmeldelse av Heidi Helene Sveen i Prosa 3 -2012)

I sitt daglige virke er Loveen Rihel Brenna selvstendig næringsdrivende, hun holder motivasjonskurs for jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn, der formålet er å inspirere andre som står overfor krevende livsvalg. Boken ser ut til være et slags tillegg til dette engasjementet.

Å vokse opp med en krysskulturell identitet gjør barn av innvandrere til linedansere. Hva skjer når trangen til å tre ned fra linen for å kjenne fast grunn under føttene blir stor nok? I boken Min annerledeshet, min styrke beretter Rihel Brenna om sin vei ut av det som for henne var en ulevelig livssituasjon. Brenna har selv bakgrunn fra India, og kom til Norge med familien som femåring i 1972.

Aktuelt tema
Boken bekrefter noen av utfordringene som oppstår når barn av førstegenerasjons-innvandrere blir avkrevd lojalitet til foreldrenes verdier og kulturelle tradisjoner, samtidig som de lever i en individualistisk majoritetskultur som forventer at de tar selvstendige valg. Forfatteren bruker gjennomgående seg selv som eksempel, og hun viser at det ikke er noen automatikk i at barn overtar foreldrenes kultur. Loveleen er på sitt beste og mest interessante når hun skildrer disse situasjonene.

Den unge Loveleen skulle komme til å kjenne på vanskene med å bli dratt mellom to ulike sosiale identiteter. Foreldrene lot henne ikke gå ut på fritiden for å være med de norske vennene fra skolen, og Loveleen strevde med å hevde sine behov i frykt for å bli oppfattet som illojal: «Jeg måte si det på en måte som gjorde at Mamma og Pappa forsto at jeg hadde et ønske om å være med venner. Ikke et ønske om å være norsk». En kveld trosser hun sine foreldre, og sniker seg til et besøk på det lokale diskoteket, samtidig som hun håper noen fra skolen skal legge merke til henne: «Jeg ville at de andre på skolen skulle få inntrykk av at jeg lignet på dem. Jeg gikk også ut. Jeg gjorde de samme tingene som dem. Jeg var også en ungdom. Ikke bare en innvandrerjente.» Hun ville bli oppfattet som norsk av nordmenn, og indisk av indere, men opplevde å få sin identitet devaluert av begge miljøer. Løsningen blir å bygge seg en identitet på egne premisser. Tematisk er dette svært interessant lesning, og jeg skulle gjerne sett at hun viet mer plass til stoffet.

Over i det banale
Totalt sett gir Loveleen et godt bilde av hvordan hun har reflektert seg frem til løsrivelse og et selvstendig liv. Boken er lettlest med et enkelt språk. Forfatteren veileder leseren gjennom sin egen frigjøringsprosess, nærmest tanke for tanke, skritt for skritt. Dessverre faller hun for fristelsen til å beskrive selv de mest banale tankerekker. Som når hun vil fortelle leseren om «det å ha evnen til å skille mellom ’posisjonsvenner’ og ekte venner. Noen mennesker har kontakt med deg fordi du har makt, eller fordi du har en posisjon i samfunnet eller i et selskap, og i det øyeblikket du mister denne posisjonen, blir vennskapet brutt. Ekte venner er med deg gjennom hele reisen.». Eller når hun siterer fra en gammel notatbok, der hun over en hel side doserer om hvordan tilfeldige mennesker vi møter kan lære oss noe om oss selv og livet, og dermed blir en slags åndelige veiledere i hverdagen: «Det kan også være de som alltid gir deg motstand. De kaster ’steiner’ og du blir såret. Det er ofte de som er dine aller viktigste ’guruer.’» Passasjer av denne typen fremstår som umotiverte, og minner mest om en mors formaninger til sine unge håpefulle. Sitatene fra andre selvhjelpsguruer, samt den lange passasjen gjengitt fra Et dukkehjem (s. 160 – 163) oppleves også som unødvendige.

Individualisert refleksjon
Målet med en selvutviklingsbok bør være å sette leseren i et refleksivt modus. Som leser savner jeg å bli invitert til dialog. Det er tidvis interessant å lese om grepene Loveleen har gjort underveis, men altfor ofte blir hun værende i det private. Tonen er sjeldent åpent undrende uten at de personlige svarene følger umiddelbart, noe som gjør boken litt vel monologisk i formen. I tillegg mangler boken analytisk og teoretisk overbygning. Hvorfor utelates muligheten til å trekke veksler på relativt lett tilgjengelig kunnskap?

De åpenbare svakhetene til tross, boken er slettes ikke uegnet til å inspirere. Som de fleste forfattere av selvhjelpsbøker velger også Loveleen å fokusere på løsninger, ikke problemer. Budskapet er at det finnes en vei ut av det vonde og vanskelige, hvis man bare tar de rette stegene. Forfatterens lakoniske og uanstrengte måte å formidle på får det nesten til å virke lett. Min egen livserfaring forteller meg at lett kan det umulig ha vært. Jeg tar meg selv i å bli lettere irritert over de noe polerte beretningene, men så innser jeg at boken ikke er skrevet primært for lesere som meg. Den er skrevet for alle de unge Loveleenene der ute, i håp om å kunne motivere noen av dem til å forfølge sine drømmer om en selvstendig fremtid. Til det formålet kan boken vise seg å være egnet som katalysator. I alle fall for de mest opprørske leserne.

Bok:
Loveleen Rihel Brenna
Min annerledeshet, min styrke
Cappelen Damm 2012

Ikke lenger hemmelig

Tiger, tiger er den selvbiografiske beretningen om et emosjonelt utsultet barn som ga seksuelle tjenester i bytte mot håpet om kjærlighet. Hun var syv, han var 51.

(Bokanmeldelse av Heidi Helene Sveen i Prosa 2, 2012 )

Margaux Fragoso og Peter Curran møtes for første gang en sommerdag i det lokale badeanlegget. Hun får øye på ham i enden av bassenget, og tiltrekkes av hans barnlige, men også faderlige fremtoning; «kan jeg få leke med deg?», spør hun, mens moren sitter vaktsomt på land, i frykt for at tyver skal rappe vesken hennes. Slik begynner en femten år lang relasjon preget av ambivalens, destruktiv kjærlighet, vold, tvang og misbruk.

Margaux var et dypt ensomt og neglisjert enebarn. Morens psykiske sykdom gjør henne emosjonelt og psykologisk fraværende. Faren er en innvandret gullsmed fra Puerto Rico, og legger mye stolthet i å ha et godt omdømme. Hans narsissistiske og voldelige trekk hindrer ham imidlertid fra å se noe verdifullt i andre. Det mangler ikke på nådeløse anslag mot både mor og datter: «Han skrek at vi hadde forbannet ham og dømt ham til et liv i elendighet, at han aldri mer kom til å bli fri, at Gud ikke kunne sende ham til helvete fordi han allerede var der, og at han lurte på hva han hadde gjort for å fortjene å måtte plages med to byrder (…)» Den nedslåtte moren skal uvitende komme til å bli Peters viktigste medspiller. I sin hjelpeløshet beundrer hun ham for hans sosiale intelligens, og for at han er så flink med barn: «Peter har alltid vært lederen i heiagjengen din. Hver gang faren din trykket deg ned, løftet han deg opp igjen». Moren pleide å tenke på ham som en reinkarnert Jesus. Det hun ikke vet, er at Peter er offeret som skader andre. Peter ble selv misbrukt som barn, og som voksen overfører han sine egne opplevelser på andre barn. For å gjøre ende på lidelsene, begår han til slutt selvmord.

Boken inneholder ingen oppskrift på hvordan man terapeutisk håndterer overgrep. På hvilken måte Margaux bearbeidet overgrepene, eller i hvilken grad hun har gjort det, får vi ikke vite noe videre om. Selvbiografien er først og fremst en ufiltrert dokumentar av en lang serie overgrep, slik de faktisk skjedde. Språket er nøkternt berettende, det er handlingene som løftes frem. Bruken av dialoger suger leseren effektivt inn i barnets verden, noe som blir spesielt ubehagelig i overgrepsscenene idet svært lite overlates til fantasien. Den i dag voksne småbarnsmoren Margaux er nådeløst ærlig om selv det mest intime. De usentimentale beskrivelsene av et lite barns brutale virkelighet er bokens styrke, og samtidig det som provoserer mest. Forfatteren byr nemlig ikke leseren på trøst, hun har ikke anstrengt seg det minste for å forskjønne eller pakke inn det som skjer i fantasifulle metaforer eller hensynsfulle utelatelser. Hvorfor skulle hun det?

Bare hvis du vil

Peter, overgriperen, går langsomt til verks. Den utspekulerte manipuleringen har pågått i lang tid før de seksuelle episodene inntreffer. Som åtteåring har ikke Margaux noe språk for å bearbeide det som skjer. Ordene som kunne hjulpet henne å identifisere krenkelsene som overgrep er ikke en del av hennes språkverden, noe som fører til identitetsforvirring; Margaux klarer ikke skille mellom Peters tanker og behov, og sine egne. Grensene mellom offer og overgriper viskes ut. Manipulasjon fungerer slik at den tilslører hvem som har den reelle makten, så når Margaux oppfyller Peters bursdagsønske om oralsex, oppstår det en falsk presentasjon av at hun gjør det av egen lyst; «Vil du at jeg skal kysse deg der, Peter? Siden du har bursdag?» «Det vil jeg veldig gjerne, vennen min.»

Av frykt for at han, som den eneste i verden, ikke skal elske henne, gjør Margaux stort sett som Peter vil. Boken er på sitt mest ubehagelig når hun gradvis tar over rollen som den aktive pådriveren. Etter årevis med misbruk begynner Peter å forstå hvor skadet hun er, og han bestemmer seg for at det seksuelle må opphøre. Hun reagerer med å insistere på at de skal ha samleie, og at han skal gjøre henne gravid. Den bisarre adferden fremstår som en form for seksuell selvskading.

Drømmeland

Margaux spalter kropp og sinn når han forgriper seg på henne, hun trekker seg inn i en fantasiverden. Kroppen blir nummen, tankene er et annet sted, i en tåke. «(…) hver gang vi kysset sånn, syntes jeg et øyeblikk det var ekkelt, og så døde den følelsen hen like raskt som den dukket opp. Hver gang jeg mistet en følelse på den måten, kunne jeg egentlig ikke føle noe særlig resten av dagen». Følelsesløshet inntrer som en forsvarsmekanisme mot overveldende emosjonelle og psykologiske smerter. Dissosieringen til tross; overgrepene er dypt innvevet i Margaux’ livshistorie.

Boken gir innsikt ikke bare i hvordan mekanismene mellom en pedofil og et barn utspiller seg, men også hvordan samfunnets manglende evne til å beskytte overgrepsutsatte barn tilrettelegger for de pedofile. Overgrepene kunne ikke pågått over så mange år hvis omgivelsene ikke aktivt hadde bidratt til hemmeligholdelse og fornekting, formodentlig drevet av et behov for selvbeskyttelse. Overgrep er et skambelagt tabu, den pedofile er alltid avskyelig. Fordi tabuet er så sterkt, snur vi oss vekk, nærmest på refleks. Hvis du ikke holder ut Margaux’ mørkeste hemmeligheter, holder du da ut mennesket Margaux?

Vilje til viten

Tiger, tiger skapte storm på det engelskspråklige markedet der den utkom for vel et år siden. Langt fra alle mente boken kunne si oss noe viktig. Det ble sagt at de mest eksplisitte passasjene er spekulative grep for å skape oppmerksomhet om boken. Hvilke andre grunner skulle forfatteren ha for å plage leseren med intime detaljer? Kanskje hun er så skadet, at hun ikke forstår hvor sterkt samfunnet fordømmer sex mellom barn og voksne? En psykolog i The Guardian mente at det eneste forfatteren oppnådde, var å projisere sin smerte over på leseren, og det kunne han ikke se noen mening i. Felles for de kritiske stemmene er at de mener Margaux har skrevet om sin overgrepshistorie på feil måte. De har lukket ørene for bokens budskap: Å holde på hemmelighetene, det er det som er farlig. Reaksjonene og motviljen overbeviser meg om bokens berettigelse. Mange har ikke har forstått hvor viktig det er at episodene skildres – slik de skjedde. Skammen og hemmelighetskremmeriet er overgriperens mest effektive våpen. Pedofile vet å utnytte dette. De har dannet egne interesseforeninger der målet er å normalisere overgrepene ved å hevde at sexen er frivillig; beviset er at barnet selv tok initiativ. Å nekte barn seksuell kontakt med voksne er samfunnets form for undertrykkelse, blir det hevdet. Margaux avslører denne overgrepsretorikken til fulle. I boken illustrerer hun forbilledlig hvordan ufrivillige handlinger kan se frivillige ut for utenforstående. Den ufiltrerte sannheten gir unik innsikt for dem med vilje til å vite.

Seksuelle overgrep mot barn er ikke et privat anliggende. Barn har krav på beskyttelse, og de har krav på samfunnets oppmerksomhet når alt rundt har sviktet. Oppreisning har stor psykologisk betydning for den overgrepsutsatte. Hvem skal gi Margaux oppreisning, nå som Peter er død? Svaret er enkelt: Det skal vi, leserne. Vi skal gjøre det motsatte av alle som muliggjør slike overgrep ved å lukke øynene. Vi skal lese, bli rystet og beklage — men ikke snu oss vekk. Ikke denne gangen.

Bok:
Margaux Fragoso, Tiger, Tiger
Cappelen Damm 2012

Kvinner er kropp, menn er hjerne

Etter å ha skrevet denne kronikken, og denne korte kommentaren, er jeg mer overbevist enn noen gang om at det dagens unge trenger er feministiske opplysningskampanjer. Det skyldes et lite knippe hjelpeløse responser jeg har mottatt i etterkant. Noe helt fundamentalt må ha sviktet i grunnskolen, ettersom så mange mangler kompetanse til å møte budskapene de får servert i mediene med et kritisk blikk. Hva er det de ukritiske ikke ser?

At kvinner og menn representeres ulikt i mediene. Ulik representasjon får – som alle burde skjønne – ulike konsekvenser for kjønnene. La meg forklare ved å servere følgende oppsiktsvekkende påstand:

Kvinner er overrepresenterte i media. Som seksualiserte objekter.

Du mener dette ikke stemmer? Så er du kanskje en av dem sosiologen Ervin Goffman ønsker å opplyse. Goffman mener at det mest negative vi kan si om måten kvinner og menn portretteres ulikt på i mediene, er det faktum at vi er blitt blinde for det: Vi ser det ikke, fordi vi er blitt sosialisert til å tenke at det er naturlig at kvinner avbildes på knærne med dyp utringning og trutmunn, mens menn i dress gjerne avbildes stående med korslagte armer og en mine som signaliserer makt.

Som her, på forsiden i Rolling Stone. Menn med hjerne:

Samme magasin. Kvinner med kropp:

Har du  fremdeles problemer med å skille et erotisert bilde fra et ikke-erotisert bilde, sier du?

La meg hjelpe deg.

Skjermdump fra NRK.no

Bildet du ser over her viser en seksualisert kvinne stående på knærne. Det vi ser er et typisk kom-og-ta-meg-bilde. Du skjønner sikkert at blottede pupper og lår, i kombinasjon med den strategisk plasserte gulroten, antageligvis får folk til å tenke at hun er kåt og klar for å bli erobret. Sikkert av deg, hvem ellers? Et avsluttende spørsmål: Får bildet deg til å tenke på forskning? Tenkte meg det.

Skjermdump fra NRK.no

Bildet du ser over her viser en ikke-seksualisert mann. Du skjønner sikkert at mannen vi ser plassert stående bak rattet på en traktor, ikledt en dress som skjuler eventuelle kroppslige attributter skal signalisere at her har vi å gjøre med en handlekraftig mann som tar styring. Han har makt. Kanskje over deg? Et avsluttende spørsmål: Får bildet deg til å tenke at han er kåt og vil bli pult? Tenkte meg det.

Dersom du fremdeles er forvirret angående seksualisering og hva det er for noe, eller om hvordan kjønnene portretteres svært ulikt, vennligst se denne opplysningsvideoen:

Lurer du på hvilke (utilsiktede) effekter seksualiseringen av kvinner har? Scroll nedover til forrige post.

Hva er problemet med «Kom-og-ta-meg»-bilder?

Etter at kronikken min «De som villig spiller på sex» stod på trykk i Aftenposten har jeg mottatt en jevn strøm av støtteerklæringer. Det er mange fedre og mødre som bekymrer seg for døtrene sine.

Men ikke alle bekymret seg med meg, og den som bekymret seg minst, var feminismekritiker Kjetil Rolness. Antifeminister har mye å vinne på å holde fast i forestillingen om at feminisme handler om kamp, ja nærmest en krig, mellom kjønnene. Måten han rykket prompte ut på Facebook og nærmest på automatgir avviste problemstillingen var interessant. Han gjorde som han har gjort med så mange andre før; plasserte meg i «dårlig feminist»-kategorien. Altså helt der nede i det nedrigste, sammen med de sexfiendtlige og paternalistiske ottarfeministene. Rolness fikk raskt mange «likes» av de aller tøffeste gutta på vennelisten sin. Derfor fant jeg det ekstra fornøyelig når Rolness et stykke ut i debatten plutselig fant det for godt å etterspørre forskningsbasert kunnskap om seksualisering av kvinner. Sosiologen Rolness manglet åpenbart innsikt i fenomenet han nettopp hadde nedlagt så mye energi i å avvise. Der og da var ordskiftet med Rolness over for min del. Livet er for kort til å diskutere med folk som mangler velvilje. Jeg etterlater derfor ham og de utdaterte merkelappene hans her, og går tilbake til hva saken egentlig handler om.

Bilder av seksualiserte kvinnekropper er jo ikke noe nytt fenomen, sier mange, og tror at de istedenfor å bekrefte mitt poeng, avmystifiserer hele greia. Men poenger er jo nettopp at i vår kultur har vi lang tradisjon i å fremstille mannen som et beskuende og handlende subjekt, og kvinnen som seksuelt objekt som skal beskues og dømmes etter utseende og seksuell tjenestevillighet. Det er denne konvensjonelle og eldgamle kvinnerollen Hanne Sørvaag og hennes kolleger er med på å sementere når de stiller opp på «kom-og-ta-meg»-bilder, gjerne med en åpen og inviterende munn.

Hovedproblemet er det store volumet.

Ingen med synet i behold kan ha unngått å se det enorme volumet av seksualiserte og avkledde kvinnekropper som brukes til å selge de mest forunderlige produkter og budskap. Det er ingen trøst at gutta så vidt begynner å ta etter. En økende aksept for seksuell objektivisering av begge kjønn fjerner ikke problemet, det bare fordobler det.

Den som vil unngå påvirkning må unngå reklame, slå av fjernsynet, holde seg unna Internett, unngå kjøpesentre, kinosaler og sentrumsnære strøk, slutte å lese blader og aviser. Med andre ord: There’s no escape. Selv om det totale bildet av eksponerte kropper viser et variert utbud, er det fremdeles én type som går igjen; den idealiserte kvinnekroppen. Pent symmetrisk ansikt, slank midje, smekre lår og sprettrumpe. Vi mennesker er sånn, at vi orienterer oss mot regelen, ikke unntakene. Derfor hjelper det lite at smellvakre og formfulle Christina Hendricks fra Mad Men hylles som sexsymbol. Hun er unntaket.

Du blir uansett ikke påvirket, sier du? Det bekymrer meg faktisk mer, fordi det forteller meg at du enten er nummen av overeksponering, eller at du har internalisert og akseptert fortellingen om at fremstillinger av seksualiserte kvinnekropper nærmest er en uunngåelig naturlov. Det er bare sånn det er.

Hva sier forskningsmiljøene om effekten massekulturens seksualiserte kvinnekropper har på oss? Ganske mye, faktisk:

• Det enorme volumet av seksualiserte kvinnekropper i media underminerer det faktum at kvinner er intelligente, talentfulle, handlekraftige og autonome. Likestilling handler også om å bekjempe forestillingen om kvinner som det infantile kjønn.

• Den jevne strømmen av påminnelser om at unge jenter/kvinner aldri kan bli vakre nok , sexy nok, slanke nok – svekker både selvtillit og deres evne til å tenke på andre ting. Som jobb og skole, for eksempel.

• Unge jenter/kvinner som opplever sterkt press om å alltid ta seg best mulig ut risikerer å bli plagsomt selvbevisste. Dette kan igjen hindre dem i å utfolde seg fritt og utvunget. Aktiviteter som ikke er forenlige med et plettfritt ytre velges bort, mens det til gjengjeld nedlegges store mengder tid til å se best mulig ut. Fenomenet er også koblet til spiseforstyrrelser og forvrengning av eget kroppsbilde.

• Unge jenter/kvinner risikerer å tro at deres fremste verdi ligger i utseendet. Er du ikke pen og sexy nok, synker din egenverdi.

• Det er uheldig når unge jenter/kvinner internaliserer ideen om at de skal være seksuelt tilgjengelige på andres premisser. Selv-objektivisering gjør det vanskeligere for jenter å sette grenser. Disse jentene blir mer sårbare for seksuell trakassering og voldtekt.

Dessverre er det fortsatt slik at jenter utsettes for et annet normsett en gutter hva seksuell frihet angår. Det er vanskelig å se selv-objektivisering som noe frigjørende i kulturen. Sex og seksualisering er ikke det samme. Fremdeles er det slik at jenter har mye strengere normer for med hvem, når og hvor mange partnere de kan ha sex med før de blir stemplet som løsaktige. Antallet «kom-og-ta-meg»-bilder har neppe motvirkende effekt på normen om at kvinner skal kontrollere sin seksualitet strengere enn menn.

Det er alles ansvar å gjøre samfunnet til et bedre sted å leve. Når jeg i kronikken velger å trekke frem unge kvinnelige musikkartister som eksponenter for selv-objektivisering, så er ikke det tilfeldig. Disse artistene henvender seg til et ungt og formbart publikum. Derfor etterlyser jeg et mer reflektert forhold til egen rolle. Et vesentlig gode ved å leve i vår moderne kultur er den store individuelle friheten vi har til å gjøre selvstendige livsvalg. Denne friheten kan også brukes til å bryte uheldige kjønnsrollemønstre.

Kilder:

NIKK, Nordisk institutt for kunnskap om kjønn, “Unge, køn og pornografi i Norden. Mediestudier” (2006)

Report of the APA Task Force on the Sexualization of Girls

Sexualized Teen Girls: Tinseltown’s New Target. A Study of Teen Female Sexualization in Prime-Time TV

“Meningen med sex”, Forfatter: Wencke Mühleisen, Christel Sverre (red.)

“Sex överallt, typ!” : om unga och pornografi, av Sven-Axel Månsson, Lotta Löfgren-Mårtensson

Etterlyst: Kvinner med utsyn

Man blir jo litt gretten på sine ellers oppegående medkvinner som synes det viktigste her i verden er å være mor. Jeg har levd i 42 år nå, og er for lengst gått lei synet av middelaldrende menn i dress. Hvor enn jeg snur meg, i alle kanaler.

De tyter ut av kontorbygningene i uendelige strømmer. De snakker på samme måte, de sier de samme tingene. Ser helt like ut. Beveger seg med samme trauste selvfornøydhet. En grå mørtellignende masse, klare til å fylle samfunnets vid åpne porer. Møter ikke engang et snev av motstand. Fullstendig trygt.

Alt dette, mens kvinnene baker muffins de senere kan smyge ned i skolesekken til barna, som et episk tegn på deres ubegrensede kjærlighetsevne.

Å, som jeg er lei dere alle.

Pest eller gentest?

«Å være opptatt av helsa er den største hindring for et godt liv». Ordene er ikke mine. Det er visstnok Platon som skal ha sagt dette. Han levde lykkelig uvitende om dagens maniske helsehysteri.

På Platons tid var helse sett på som skjebne. Legevitenskapen var knapt nok i fosterstadiet, og sykdommer ble forklart ved å vise til datidens guder eller demonenes vilje. Sånn sett kan Platons advarsel gi mening. Det er bortkastet tid å nedlegge energi i noe man allikevel ikke kan kontrollere. Til tross for at Platon ikke kunne gi råd om hvilke matvarer som hadde mest antioksidanter og hvordan du gjør stua om til ditt private treningsstudio, manglet han som kjent ikke ideer om det gode liv; han holdt for eksempel klippefast på verdien av åndelig kontemplasjon. For de intellektuelt late, derimot, var redningen å finne rett rundt hjørnet: 347 år etter at Platon døde, ble Jesus født.

I dag trenger vi verken Gud eller Jesus. Vi har fått molekylær biologi og genteknologi. Og ikke minst troen på at vi kan kontrollere egen helse. Det har, som du sikkert skjønner, skjedd mye siden Platon. Sistemann ut blant helseentusiastene er Morgenbladet, med en halleluja-artikkel om dine vidunderlige gener.

En av de tingene som markerer at man har mistet sin barndoms uskyld, er erkjennelsen av egen dødelighet. Har du først kjent på dødsangst, er det ingen vei tilbake. Livet vil aldri bli det samme igjen. Når det er sagt, fortvil ikke, det finnes håp. Sinnsroen kan reddes, selv om eksistensielle erkjennelser ikke kommer med returrett. Heldigvis er vi mennesker utstyrt med en helt nødvendig fortrengningsmekanisme. Det eneste som gjør vissheten om døden til å leve med, er evnen til å fortrenge den.

Min dødsangst slo inn for fullt noen måneder atter at jeg mistet forelder nummer to til døden. Jeg var to dager fra å fylle 30 år da faren min døde. To år før det igjen, mistet jeg moren min i brystkreft. Ingen av dem levde særlig sunt, målt etter dagens standard. En skulle tro at dødsangsten ville komme allerede med mammas død, men sannheten er at jeg var for travelt opptatt med å ta meg av min alvorlig syke far. Dessuten; sammenlignet med ham var jeg jo åpenbart frisk og vital. Men så døde han altså helt plutselig. Jeg visste godt at han var syk, men skjønte ikke at han var dødssyk. Det holdt han hemmelig.

Alle som har kjent sorg på kroppen vet at den har sine faser, og at dødsangstfasen er en av dem. Det å se noen man er glad i dø, fjerner effektivt enhver lille rest man måtte ha igjen av ungdommelig overmot og følelse av udødelighet. Det tok godt med tid og et stort antall søvnløse netter før jeg var igjennom det verste. Siden har dødsangsten jevnlig gjort sine plagsomme visitter. På et tidspunkt bestemte jeg meg for å forsøke å snu maktforholdet, jeg var desperat etter å ta tilbake kontrollen. Jeg holdt ikke ut flere bråvåkninger midt på natten. Panikken manifesterte seg fysisk, det føltes som om kroppen var utsatt for massive g-krefter, mens alt rundt meg stod blikk stille. Resten av natten ble jeg liggende og telle antall år jeg hadde igjen å leve. Jeg kom alltid frem til tallet femten. Da ville jeg bli like gammel som min mor – 47 år. Femten år er som en dråpe i havet når man har like mye ugjort som det jeg hadde på det tidspunktet.

Jeg skal ikke kjede dere lesere med for mange detaljer om denne slitsomme perioden av mitt liv, men heller fortelle at jeg har slutta å telle ned til min egen død (det er fem år til jeg er 47), jeg har jo innsett i etterkant at det hele er basert på en fiks idé. Det begynner også å bli lenge siden sist jeg våknet om natten med kroppen full av sentrifugalkraft. Jeg lyktes på et vis med å fortrenge vissheten om egen dødelighet. Men ingenting varer evig, som kjent.

Her om dagen møtte jeg på en bekjent. Vi kom i snakk om både dette og hint, og jaggu kom vi ikke inn på temaet kreft. Det viste seg at hun, som er noen år yngre enn meg, har hatt brystkreft. Med innlevelse fortalte hun meg historien sin fra begynnelse til slutt. For å gjøre en lang historie kort: Hun har masse kreft i familien, og har derfor tatt en gentest. Det viste seg at hun er bærer av et arvelig gen som øker sjansen for å få kreft.

Hun forsøker å overbevise meg om gentestens fordeler: Helsevesenet tilbyr regelmessige tester og avanserte screeninger for å kunne diagnostisere og behandle eventuell kreft så tidlig som mulig. Det hun ikke forteller meg kan jeg observere mellom linjene: Ulempene med disse testene og screeningene er at man stadig går og tenker på kreft. Man mottar den årlige innkallelsen, og tenker umiddelbart på kreft. Det viser seg å være et par uker til timen, og i mellomtiden tenker man på kreft. Man møter opp på sykehuset, og det er umulig å ikke tenke på kreft. Mens man venter på resultatene er kreft alt man klarer å tenke på. Og sånn går ukene. Og årene.  Jeg så det på henne; hun tenkte på døden.

Faen. Nå tenker jeg også på døden. Jeg har også kreft i familien. Burde jeg ta testen? Hva er prisen for å ikke ta den? Jo, jeg risikerer å oppdage kreften for sent. Angeren kommer til å være overveldende. Hva er prisen for å ta testen? Jeg kommer til å tenke på kreft regelmessig. Dødsangsten vinner terrenget tilbake. Den impulsive lysten til å fortrenge det hele er påtrengende. Hva var det Platon sa igjen?

Den vanskelige mannsrollen

Med ujevne mellomrom er mannsrollen oppe til debatt. Vi skal visstnok ha et problem med mannligheten her til lands. Jeg sier vi, selv om jeg ikke er mann. Ja, jeg er kvinne, men møter like fullt mannens problemer med det største alvor. Som feminist har jeg lært at det private er politisk, og som dannet akademiker har jeg lært at alt politisk vedrører meg. Har mannen et problem, har jeg et problem. Men nok om min solidaritet og dannelse, over til mannens problemer.

Hva er så mannens problemer? Allerede her merker jeg en begynnende skrivesperre. For hva ER det som feiler mannen? Seriøst, liksom? Er han ikke bare en enkel gutt fra Mars? Vil han ikke bare få gå på jobb om morran, bli der så lenge han vil, og pule når han kommer hjem igjen? Hvor mye trøbbel kan komme ut av dette, liksom?

En hel del, visstnok.

På nettsiden maskulinist.no kokes problemstillingen ned til at  mannen ikke får være kjønn. Her et lite klipp fra nettsidens politiske credo: – Vi mener det er behov for at menn hevder seg som kjønn. Det kan gjelde i forhold til politikk og offentlige myndigheter, men også på det uformelle plan i hverdagen og kulturelt.

Hallo! Jeg kan hjelpe dere! Jeg er kvinne, og er det noe jeg har kompetanse på, så er det å være representant for et kjønn. Jeg er tross alt fra Venus. Dere menn har mye å lære av meg.

Å være kjønn er ofte er koblet til problemer med underlivet og de reproduktive organer. Kampanjen ”Pupp til folket!” er et godt eksempel på hvordan kvinner går foran i å gjøre det private politisk. Det er viktig å stå frem i offentligheten med sine kroppslige mangler. Derfor vil jeg i denne omgang konsentrere meg om det, i hverdagen og kulturelt.

Når man som uerfaren skal hevde seg som kjønn, er det lurt å begynne forsiktig. Jeg har derfor laget noen nyttige tips. Vent med å ringe avisene. Begynne heller et sted du er trygg, og hvor du kjenner folk. Lunsjpausene på jobb er godt egnet til dette formål.

Hvordan hevde seg som kjønn – råd for nybegynnere

1. Snakk med kollegaene om ereksjonsproblemene dine. Vær så åpen som mulig, det er viktig at noen gir hengepikken et ansikt. Alle menn har opplevd dette, det er ikke noe å skamme seg over. Fortell hvordan det ydmyker deg å ligge der med drømmekvinnen, hun er våt og kåt, og så vil ikke satans svampebob reise seg! Fortell hvordan dette påvirker ditt selvbilde og ditt forhold til kvinner på en uheldig måte. Ikke vær flau.

2. Innrøm overfor kollegaene dine at din bekymring for å ha liten tiss er reell. Det er absolutt ikke slik at du har sett for mye porno, og derfor undervurderer din egen size. Du er liten. Dette hemmer deg i din seksuelle utfoldelse, og du har problemer med å få orgasme, siden alt du klarer å tenke på under samleie er om hun er fornøyd. Vær åpen om hvordan dette påvirker ditt selvbilde, og ditt forhold til kvinner. Be om tips til løsninger.

3. Start en samtale der du står frem med at du lider av prematur ejakulasjon (alternativt retardert ejakulasjon, men det er litt sjeldnere). Inviter andre menn rundt bordet til å stå frem sammen med deg. Å være for rask på avtrekker’n er slettes ikke uvanlig. Bare spør hvilken som helst kvinne. Si til de andre at det er fordi du er så glad i kvinner. Du blir rett og slett overtent av disse himmelske skapningene. Dette påvirker ditt selvbilde og forhold til kvinner. Se overrasket ut når de andre hevder at et samleie ikke nødvendigvis er over når mannen har fått orgasme.

Hvis rådene virker vanskelige å gjennomføre, husk at det private er politisk. Er du mann og vil bli tatt på alvor som kjønn, slik kvinnene har kjempet for i alle år, må noen modige sjeler gå foran. Det kan like godt være deg.

To år med uærlighet

Et klassisk menneskelig dilemma er det om forholdet mellom fornuft og følelser. Den allmenne oppfatning er at følelser underminerer fornuften, og at den som evner å dempe sine følelser oftere gjør rasjonelle valg. Slik er det ikke i virkeligheten. Ikke i filmen jeg så sist søndag heller. I Crimes and Misdemeanors (Mord og andre misforståelser) bruker Woody Allen utroskap og umoral på en morsom og utfordrende måte for å demonstrere dette. I filmen møter vi den suksessfulle og smarte Judah. Han er gift med en vakker kvinne, har flotte barn, mange venner og en innbringende karriere som øyelege. Den perfekte fasaden slår imidlertid raskt sprekker.

Det viser seg at Judah preges av en moralsk karakterbrist, idet filmen introduserer oss for hans hemmelige elskerinne, Dolores. Elskerinnen har investert to år av sitt liv i et forhold med Judah, som med munnen forteller Dolores at han ikke kan love henne noe, men som med sine handlinger signaliserer noe annet ved å stadig hengi seg til henne. Dolores når et vendepunkt når hun innser at Judah ikke vil forlate ektemaken, og hun stiller ham et ultimatum; enten forlater Judah sin kone, eller hun avslører forholdet. Dessuten minner hun ham på at hun kjenner til hans lysskye økonomiske affærer. Og det er her det blir interessant. Judah reagerer spontant på Dolores insisterende krav. Etter to år med romantikk og lidenskap der han har appellert til hennes lengsler og kjærlighetsevne, appellerer han nå plutselig til hennes fornuft, og sier det er urealistisk av henne å tro han vil ta forholdet videre. Hun må forstå, hennes følelser passer ikke nå. Selv mener kanskje Judah at han, som har lagt følelsene til side, styres av fornuftens rasjonalitet. Han har hele tiden tenkt han kunne komme unna med sitt bedrag, og at elskerinnen i det uendelige ville fortsette å være diskret av hensyn til ham. Men også elskerinner er seg selv nærmest når hardt står mot hardt, og Judah lærer på den brutale måten at i kjærlighet og utroskap finnes ingen regler. Judah lar seg sjokkere av elskerinnens manglende lojalitet, men reflekterer ikke over sitt eget svik mot en intetanende kone. Ikke før en kamerat råder ham til å gjøre opp for seg ved å bekjenne sine synder: ”Min kone kan kanskje tilgi utroskap, men ikke to år med uærlighet”, svarer Judah, i det som kanskje er hans mest klarsynte øyeblikk.

Dersom Judah virkelig var styrt av en rasjonell hjerne, som en fornuftens mann, ville han neppe vært utro i første omgang. For tilskuere som betrakter slike scenarier fra utsiden, kan det være vanskelig å forstå at noen er villige til å sette så mye på spill for å oppnå relativt lite, tross alt. Regnskapet går liksom ikke opp. Woody Allen tegner et klassisk scenarie; gift mann møter elskerinne, elskerinne forelsker seg, men ender opp ulykkelig, fordi gifte menn aldri forlater sine koner. I virkeligheten finnes det andre scenarier. Jeg kjenner en kvinne som har hatt flere forhold med gifte menn. Hun synes det er en praktisk ordning mens hun ser seg om etter en fast kjæreste. Er du ikke redd for å bli knyttet til dem, spurte jeg en gang. Og hun svarte ganske enkelt: Hvilken fornuftig kvinne faller for utro menn?

Hvordan det går med Judah og Dolores? Se filmen, den byr på intrikante overrasker frem til aller siste minutt.

(Moss Avis 25.03.2012)

Hvorfor har 12-åringer sex?

Andelen 12-åringer som henvender seg til helsesøster for å få p-piller har visstnok økt markant den siste tiden. Dette har skapt debatt, men uten at påstanden er belagt med tall. Det gjør det vanskelig å anslå hvor alvorlig dette problemet er. At en del  sexdebuterer i svært ung alder bør ikke overraske noen.[1] Spørsmålet er om tidlig sexdebut skyldes tidlig modning, eller om det er andre årsaker som ligger bak. Det er grunn til å anta at noen debuterer prematurt. Altså før de egentlig er klare for det.

Bruk av p-piller har medisinske implikasjoner som betyr at man ikke uten videre bør foreskrive preparatet til svært unge mennesker. Jeg skal ikke gå inn på den debatten her. Som pedagog er jeg langt mer interessert i å undersøke bakteppet for hvorfor 12-åringer søker seg til seksuelle situasjoner de kanskje ikke er klare for. Forskere fra hele verden har undersøkt mønstre[2] for tidlig sexdebut, og flertallet av dem viser sammenfallende funn. Det er særlig én faktor som går igjen, og det er problematiske familieforhold. Familiens påvirkning, og da særlig foreldrenes engasjement i barnas oppdragelse er den mest betydningsfulle faktoren med tanke på å trygge barnas oppvekst. Mye av fundamentet for et menneskes voksenliv legges tidlig i barneårene.

Ungdom som vokser opp under ustabile familieforhold, eller som har fraværende foreldre, er i risikosonen for tidlig sexdebut. Samlivsbrudd, høyt konfliktnivå eller svak omsorg fra foreldrene kan føre til at barnet søker ut for å få bekreftelse. Jo løsere tilknytning barnet har til sin egen familie, jo mer sannsynlig er det at de leter etter andre personer å knytte seg til. For unge og ensomme mennesker i puberteten er det ikke uvanlig å kompensere savnet etter nærhet med sex. Typisk for dem som debuterer tidlig, er at sexpartneren er eldre enn dem selv. En nærhetssøkende 12-åring er svært sårbar i hendene på en kåt 16-åring.

Å beskytte svært unge mennesker fra uønsket graviditet og prematur sexdebut er et samfunnsanliggende. Men det er først og fremst et foreldreansvar. Jeg har forstått det slik at helsepersonell som blir oppsøkt av ungdom som ønsker p-piller gjør individuelle vurderinger, blant annet om foreldre skal eller ikke skal kobles inn. Jeg lurer veldig på når det IKKE er behov for å varsle foreldrene om at 12-åringen deres har sex. Helsepersonell frykter at det å innføre rutinemessig varsling til foreldrene vil føre til at de unge slutter å ta kontakt med dem.

Jeg håper alarmklokkene ringer hos alle og enhver når 12-åringer forteller om et aktivt sexliv. Først og fremst trenger de noen voksne å snakke med. Noen som spør dem hvordan de har det med seg selv, og hvordan de har det hjemme. Det blir for lettvint å ty til reseptblokken når vi vet at det ofte ikke er sex de unge søker, men trygg voksenkontakt.

Edit, med forbehold om at jeg leser tallene korrekt: Undersøkelser gjort av Folkehelseinstituttet og NOVA viser at ca. 3,3 % av 13-åringene har debutert seksuelt.

---

[1] http://www.nova.no/asset/1078/1/1078_1.pdf

[2] Andre viktige funn er sosiodemografiske forhold, hormoner- og pubertets-timing, utdanningsaspirasjoner og religion, atferdsproblemer og rus